Marie Lunde
Det er et fælt ord, men nå er jeg nesten der
Førtiårene er de nye trettiårene, sies det. Men det er ikke sant, skriver Marie Lunde.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Selv hvis jeg injiserer pannen min med den løgnen, endrer det ikke faktum at under den stramme huden, befinner det seg uansett en personlighet som over tid har fått sine særegne linjer og skrukker.
Countouring og tights med rumpe-skygger kan muligens aldersforvirre omgivelsene, men det finnes likevel en rekke andre ting som avslører at jeg har passert middagshøyden.
Jeg forstår for eksempel ingenting av de unges klesstil. I min verden har de tatt på seg plaggene som passer kroppen deres på verst tenkelige vis.
Jeg må ha misforstått det å kle seg etter kroppsfasongen, for jeg har alltid tenkt at det betød å dempe pære eller pinne-formen, ikke fremheve den.
Og festklær er noe helt annet for meg enn dem. Jeg skjønner ikke hvorfor unge kropper er kledd som om de er på vei til tannlegen når de skal på byen en lørdags kveld.
Hvis jeg skulle på byen, ville jeg kledd meg som en vandrende reklamekampanje som blinket «Se meg! Se meg!» For på hjemmebane har navnet mitt stått nederst på familiens prioriteringsliste i årevis.
Jeg ville valgt meg en lekker buksedress dekket med paljetter og strass. Men jeg hadde sørget for å fore den med ull eller sy varmeelementer inn i stoffet.
I minst syv måneder av året, kler jeg meg nemlig i ull. Ja, til og med trusa er av ull i de kaldeste månedene. Jeg nekter å gå på akkord med kroppstemperaturen min igjen.
Kroppen min har fryst seg gjennom så mange sure Oslo-vintre, at termostaten er utbrent og orker ikke jobbe et sekund til. Dessuten er ull både lett og praktisk.
Praktisk
Ordet «praktisk» har dukket opp i vokabularet mitt i det siste.
Flere og flere ting i livet mitt, får denne beskrivelsen. En ryggsekk er for eksempel mye mer praktisk enn en håndveske. Den har mer plass, flere lommer og mye bedre for ryggen. Noen varianter har til og med integrert regntrekk, utrolig praktisk når det regner.
Jeg liker ikke å sove på hotell lenger. Det er noe med sengene som ikke stemmer helt. Harde, høye puter og tynne dyner som sitter fast i madrassen så jeg må slite og dra i dem for å kunne dekke til skuldrene mine.
Jeg skal i hvert fall ikke fryse når jeg har betalt for å sove. Min egen seng er egentlig den beste, og den er gratis. Like greit å bare dra hjem på kvelden etter seminaret og stå opp grytidlig for å returnere morgenen etter. Så slipper man smalltalk hele kvelden også.
Jeg foretrekker å legge meg før midnatt og kjenner mange som har begynt med det samme, også i helgene. Sånn sett er det jo best for alle hvis den halvårlige middagen med venninnene bare starter litt tidlig. Hvorfor skal man drive å rangle utover natten?
Da får man jo så lite ut av dagen etter. Det lureste er å bare droppe vinen og ta bilen i stedet, så kommer man raskt hjem og slipper å fryse også.
Men jeg prøver å ikke ha for mye rutine i livet mitt, så jeg ikke blir en rigid kjerring før jeg er fylte femti. Jeg passer på å være litt impulsiv hele tiden.
For eksempel bytter jeg på hvilke chips jeg spiser på fredager. Så hvis det er Maarud med creme fraîche den ene helgen, så kjøper jeg kanskje inn Potetsticks den neste.
På fine sommerdager hender det også at jeg setter musikken i bilen på full guffe og ruller ned vinduene. Da føler jeg meg gal og ung igjen. Det er mest når jeg er alene i bilen, for barna mine liker det ikke.
Navn på artister og sånt klarer jeg ikke å holde styr på, men jeg føler meg ganske påskrudd når det gjelder å få med meg nye serier, og vi har både Netflix og HBO Max. Jeg er altetende, så lenge det ikke er vold, thriller, skrekk, scifi, animasjon, eventyr eller action. Eller noe som er trist.
Overgangsalder
Det er viktig å holde spiriten oppe når man nærmer seg klimakteriet. Klimakteriet er forresten et fælt ord, som en blanding av klima og bakterie, to ting som alle er redde for. Det er bedre å bare si overgangsalderen.
Alle snakker negativt om overgangsalderen fordi man kan få svettetokter og tørre slimhinner.
Ingen er glad i gamle damer som klager, så jeg prøver å glede meg over at tørre slimhinner sikkert gir færre soppinfeksjoner og at man trenger mindre ulltøy når man svetter som en gris.
Dessuten har jeg lest at kvinner er på sitt mest miserable når de er 43,7 år gamle. Det er to måneder siden for meg, så nå kan det bare gå oppover igjen tenker jeg.
Fire-og-førr, here i come!
