Skjermbruk og teknologi
– Vi må slutte å snakke om skjerm
Skal vi forstå hvordan skjerm kan være en trussel mot barnas utvikling, må vi fokusere på teknologi og ikke skjerm.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Som barn gikk jeg alltid rett hjem etter skolen. Vi hadde besteforeldre i samme hus og derfor ikke behov for AKS (SFO), eller fritidshjemmet som det den gang het.
Etter skolen pleide jeg å se på skjerm. Til og begynne med, så jeg på programmer som DJ Catshow på Sky Channel eller Alf og Punky. Så, ettersom jeg ble eldre, slukte jeg dramaserier som Home and away, Full House, og Helene og gutta.
Jeg brukte sikkert tre til fire timer hver dag på skjerm. TV’en altså. Det gjorde mange av vennene mine også.
Skjerm er med andre ord ikke noe nytt som barn i dag blir utsatt for. Vi hadde skjerm på åttitallet også. Da som nå, var foreldre bekymret for barnas TV-forbruk, og hvordan det ville passivisere dem eller potensielt skade dem gjennom upassende innhold.
Derfor skremte de barna sine med å si at øynene deres ville innta samme form som TV-apparatet hvis de glante for mye på det.
Som voksen i dag og med de samme runde øynene, bare litt bedre gjemt bak gardiner av hud, vil jeg påstå at TV-tittingen ikke bidro til å passivisere eller skade meg.
Tvert imot gledet den meg og gav meg masse å snakke med vennene mine om. Den bidro til at jeg fikk nok hvile mellom alle dans- og sangøvelsene, og lærte meg å snakke engelsk. Dessuten har den gitt meg masse glede og kulturelle referanser.
Les også: Jeg kikket innover i T-banen. Det var et grotesk syn
Teknologi
Men på den tiden kunne jeg heller ikke ta med meg TV-en ut av huset og se på den hele veien hjem fra skolen, mens jeg krysset farlige veier.
Jeg kunne ikke dra hjem til en venninne og sitte å glane inn i mitt eget TV-univers mens venninnen min glante inn i sitt.
Jeg kunne heller ikke bruke TV’en til å se på alt det kule venninnene mine gjorde, som ikke jeg var inkludert i, eller måle min popularitet i antall reaksjoner jeg fikk av andre som så på bilder fra mitt liv.
Vi snakker hele tiden om skjerm som en trussel mot barnas utvikling, men det er teknologien og ikke skjermen som bør være utgangspunktet for diskusjonen.
Da barna mine fikk en IPad i hånden for første gang, hadde de et helt annet reaksjonsmønster enn med TV’en. Det var som fast fashion, men i digitale medier. De byttet mellom programmer hele tiden, og fullførte bare noen minutter av en episode på NRK Super.
Mestringen de følte ved å kunne kontrollere teknologien med bare fingeren, skapte en helt annen avhengighet som også inkluderte abstinenser. Vi måtte sende Ipaden på feriekoloni for alltid.
Men gutta mine elsker å spille PlayStation. Det gjør de hjemme i TV-stuen, og gjerne sammen med oss. Visste du at noen timer med gaming hver dag kan være supert for å forbedre barnas kognitive ferdigheter som problemløsning og reaksjonstid?
Det er mye lettere for meg å ha kontroll på hva de spiller og hvor mye, når de sitter oppe i TV-stua, i stedet for å gå rundt med en smarttelefon i lomma. Det er ikke så lett å gjemme en PlayStation under dyna med tilgang til en trådløs verden av spill, bilder, sosiale medier, videoer og chatter.
Smarttelefoner og Pad’er med produkter som YouTube og Snapchat, er eksempler på teknologi som er enkel for barn å bruke og vanskelig for foreldre å regulere, med mindre de setter seg godt inn i hvordan, og kontrollerer hyppig.
Så la oss snakke mindre om skjerm og mer om ulik teknologi, hva den muliggjør for barna våre og hvordan de blir påvirket av den.
Å redusere skjermbruken er ikke nødvendigvis hovedmålet, men å regulere hva de kan gjøre på skjermene er vel så viktig.
Lydbøker og ulike kunnskaps-apper kan være supre verktøy for barnas læring. Dermed må vi voksne kjenne de ulike enhetene godt, vite hva barna har tilgang til og hvordan vi kan styre mulighetsrommet deres.
Har vi fokus på teknologien og de ulike digitale enhetene i stedet for sekkebetegnelsen skjerm, kan vi bedre veilede barna våre i å bruke skjermene på en god måte.
