Leserne forteller

Jeg flyttet inn med min gamle mor. Det skulle jeg aldri ha gjort

Da min far døde, tok jeg et valg som preger hele livet mitt.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Først publisert Sist oppdatert

Jeg bodde på et lite tettsted og eide en halvpart av en tomanns­bolig. Jeg ønsket å flytte til­bake til storbyen jeg kom fra, men hadde ikke råd til å kjøpe leilighet der.

Ved et salg av huset jeg eide, ville jeg ikke engang få såpass at jeg kunne kjøpe en ettroms der jeg kom fra. Derfor så jeg på mors forslag om å flytte sammen med henne som eneste mulighet til å etablere meg i byen igjen.

Nå har jeg bodd sammen med mamma i snart ti år og opplever det som veldig vanskelig.

Vi satte opp en kontrakt den gangen, mor, min bror Egil og jeg. Egil, som er gift og har to barn i tenårene, arvet mors og fars leilighet i Spania.

Foreldrene mine bodde der hver vinter de siste årene far levde. Men den leiligheten var langt mindre verdt enn den store leiligheten sentralt i byen i Norge. Derfor ble vi enige om at jeg skulle arve leiligheten mot å ta meg av mor.

Først når hun en gang døde, var jeg fri til å gjøre hva jeg ville med leiligheten. Men det tenkte jeg ikke på.

Den gang vi satte opp kontrakten, tenkte jeg ikke over at det kunne bli vanskelig. Jeg var bare så glad for å være tilbake.

Dessuten følte jeg meg ensom og nedfor etter skilsmissen og syntes det var trygt og hyggelig å komme hjem til noen som ventet på meg.

Jeg hadde vært gift med en odelsgutt, men jeg trivdes aldri som bonde­kone, og kjærligheten tok etter hvert slutt.

Etter skilsmissen kjøpte jeg halvparten av en tomannsbolig og flyttet til sentrum i bygda. Jeg likte jobben min som bibliotekar, men fant meg ikke til rette, så drømmen var å flytte tilbake til byen jeg kom fra.

Jeg var fortsatt nedfor etter skilsmissen da jeg flyttet hit, likevel var jeg optimistisk og gledet meg til at en ny epoke i livet mitt skulle starte.

Samboere

Jeg var 45 år og glad for å komme tilbake til en pulser­ende storby, gledet meg til å treffe gamle venner, begynne i ny jobb og engasjere meg i ting som interesserte meg.

Mor var ikke spesielt gammel eller skrøpelig den gangen. Hun var 73 år, hadde mange interesser, gode venninner og var forholdsvis sprek. Selv om hun gjennom mange år hadde hatt en revmatisk lidelse, var hun ikke særlig plaget av den.

At hun så tydelig var glad for mitt selskap og så gjerne ville bo sammen med meg, rørte og smigret meg. Som barn og ung pike higet jeg etter mors gunst og anerkjennelse, men jeg følte at jeg aldri ble skikkelig sett, at jeg aldri var god nok, hverken når det gjaldt utseende eller skoleprestasjoner.

Min bror, som var noen år eldre, var mors øyensten. Ham fantes det ikke feil på.

Etter at far plutselig døde kom mor og jeg hverandre mye nærmere. Jeg forsto at hun heller ikke hadde hatt det så lett i ekteskapet, og mor og jeg fikk snakket ut om mange ting.

Jeg tok meg fri en hel sommer, bodde sammen med mor i leiligheten og hjalp henne med alt som skulle ryddes etter far.

Først var hun fast bestemt på å selge leiligheten og få seg en liten trygdebolig. Men så kom hun på den lyse idé at vi to, som denne sommeren hadde hatt det så hyggelig sammen, kunne fortsette som samboere.

Jeg var jo også alene etter skilsmissen og hadde ikke særlig tilknytning til stedet hvor jeg bodde. Jeg syntes det var en strålende idé. Endelig hadde jeg mors aksept og respekt. Jeg trodde det nå var likeverd mellom mor og meg.

Les også (+): Jeg hadde bestemt meg for å flytte fra ham. Det var da det utenkelige skjedde

Mor satte betingelsene

I begynnelsen hadde vi det fint. Mor var en oppegående og klok dame, og det var deilig å komme fra jobb til ferdig middag og til noen som ventet.

Forholdet mellom oss begynte å forandre seg ganske raskt, men forandringen kom så sakte at jeg ikke merket den før jeg plutselig oppdaget at jeg levde livet mitt på mors premisser. Forskrekket kon­staterte jeg at vi hadde falt tilbake til gamle roller.

Mor satte betingelsene, og jeg adlød. Dessuten, uten at jeg tror hun var seg det bevisst, begynte hun å behandle meg som en jentunge.

Irettesatte meg så andre hørte det. Tillot seg å kritisere smaken og klærne mine, slik hun gjorde da jeg var barn. Hun latterliggjorde meg også i andres påhør, i en tone som underforstått sa «å, de barna, hva de kan finne på».

Det kan sikkert virke lite voksent å ta seg nær av slikt, men vi falt inn i gamle mønstre fra oppveksten. Mor er den voksne, det er hun som bestemmer. Jeg merker at denne rollefordelingen gjør noe med meg.

Jeg blir usikker, redd for å gjøre noe galt og kommer i en underlegen posisjon, selv om det egentlig er helt absurd. Det er jo mor som er avhengig av meg, ikke omvendt!

Til å begynne med fikk jeg de nødvendige pusterom gjennom jobb og fritidsaktiviteter, men slik er det ikke lenger.

Det er mange år siden jeg måtte slutte med alt utenfor hjemmet. Mors revmatiske sykdom har utviklet seg, hun har nå svært vanskelig for å gå og har mye smerter.

Hun er hjelpetrengende nok til å komme på sykehjem, men det nekter hun plent. Hun vil heller ikke ta imot tilbudet om hjemmesykepleie for personlig stell.

Jeg selv sliter med muskelsmerter, svimmelhet, vedvarende tretthet og depresjon. Det er den psykiske belastningen som er verst.

Jeg er blitt langtidssykmeldt på grunn av situasjonen. At det aldri blir tid til mitt liv, mine behov.

Alle mors praktiske gjøremål fyller dagene og stjeler min tid. Jeg forstår godt at hun synes det er sårt å bli skrøpelig, orke så lite, måtte ha hjelp til alt. Samtidig nekter hun å gi opp, og hun gjør alt hun kan for å vise at hun fremdeles kan gjøre nytte for seg.

Hun setter i gang med en masse praktiske gjøremål, men klarer ikke å fullføre noe – det må jeg gjøre! Resultatet blir at dagene består av praktiske gjøremål fra morgen til kveld, og jeg får aldri brukt tid på meg selv og mine interesser.

Jeg er svært glad i å veve, det har vært fin avkobling for meg. Jeg har ikke rørt veven på nesten fem år. Jeg får aldri ro på grunn av alle mors påfunn.

Setter jeg meg et øyeblikk med en avis, begynner hun straks å mase med at vi må rydde, tørke støv eller hva det måtte være. Livet vårt skal følge hennes faste husmormønstre.

Lørdag er handledag. Da nytter det ikke om solen skinner, været er nydelig og det hadde vært deilig med en impulsiv tur i skogen. Slike ting er unyttige, ifølge mor.

Mine små protester avfeier hun med at selvsagt kan vi slappe av når alt er i orden. Men det blir aldri i orden, for har vi fått ryddet ett sted, blir det rot en annen plass.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Sjalu

Nå som jeg er sykmeldt, sier mor at hun er bekymret for helsen min, og kommer med masse gode råd om melk og honning, varme bad og lign­ende.

Mor har utallige teorier om hva som sliter meg ut. Blant annet å treffe venner eller avtale noe utenom hjemmets fire vegger.

Sjalusien hennes har økt i takt med sviktende helse. Det er ikke bare vennene mine hun er sjalu på, men også interessene mine, blant annet at jeg liker å lytte til musikk eller lese en god bok.

Sånt må utsettes, iallfall når det er så mye husarbeid som til enhver tid må gjøres. Veven min, som alltid har gitt meg slik ro og glede, er hun også sjalu på.

Min bror med familie er bosatt så langt unna at det bare blir en sjelden gang vi ser dem. Tidligere reiste mor på besøk til dem, men nå vil hun nødig ut av huset.

Dessuten vil hun ikke ha andre til å hjelpe seg enn meg. Hun har stor respekt for Egil. Han har så viktig jobb og et så viktig liv, han skal ikke forstyrres, mener mor.

Stadig oftere griper jeg meg i å ønske at mors sykdom blir så ille at hun må på sykehjem. Det har også hendt at jeg har ønsket henne død.

Disse stygge tankene for­ferder meg og gir meg dårlig samvittighet. Jeg er jo glad i henne, og fremdeles kan vi ha det hyggelig sammen.

Men at alt må skje på hennes premisser, at det ikke er plass til mine venner, mine interesser, til mitt liv i fellesskapet vårt, det sliter mer og mer.

Jeg har for lengst innsett at frihet ikke kan måles i penger. At leiligheten vi bor i en gang blir min, er det ikke noen trøst i.

Årene går, og jeg blir mer og mer utslitt og ulykkelig.

For ingen blir lykkelig av å ofre seg, det er min dyrekjøpte erfaring.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller