Leserne forteller
Datteren min forsøker å tvinge meg til å flytte inn i en omsorgsbolig
Jeg er 81 år, men føler meg ikke gammel. Tvert imot, jeg stortrives i mitt eget hjem. Nå er jeg sint og lei meg fordi datteren min vil tvinge meg til å flytte inn i en omsorgsbolig.
«Det er til ditt eget beste. Du ser det kanskje ikke selv, men du er blitt gammel og glemmer ting. Jeg er redd det skal skje deg noe når du er alene i det store huset», sier datteren min, Rita, når hun argumenterer for at jeg skal forlate huset, overlate det til henne og i stedet flytte inn i en omsorgsbolig.
Jeg tror at Rita har økonomiske motiver; hun ønsker å få arven sin nå, og nå er vi nesten ikke på talefot. Rita kaller meg en sta, gammel dame som ikke vet mitt eget beste.
«Mor har mistet oversikten og trenger hjelp», har hun sagt i sin søknad om å få tildelt omsorgsbolig til meg.
I det samme brevet sier hun at jeg glemmer å slukke stearinlys om kvelden, og at kokeplatene står og gløder når hun kommer uventet på besøk. Dette er ren løgn.
Jeg er klar i hodet og har ingen problemer med å klare meg selv. Så lenge jeg er i stand til det, ønsker jeg å bo i mitt eget hjem, et hus mannen min og jeg bygde som nygifte, og som rommer gode minner.
Jeg mener at Rita er uklok og egoistisk; mange trenger omsorgsbolig i langt større grad enn meg!
Les også (+): Sjokket kom som lyn fra klar himmel. Det min mann hadde gjort, var helt utilgivelig
Bortskjemt
Rita og jeg har alltid hatt et vanskelig forhold. Dessverre er hun bortskjemt og mangler evne til å tenke på andre. Det er alltid en bakenforliggende grunn når hun vil hjelpe.
Sannsynligvis ble hun bortskjemt av å vokse opp som eneste barn, uten søsken å bryne seg på og ta hensyn til.
Helt siden hun var tenåring har hun blandet seg i mine økonomiske disposisjoner. Da jeg reiste på cruise, ble hun rasende og sa at hun syntes det var respektløst av meg å bruke så mye penger på meg selv mens hun måtte slite med gjeld og dårlig råd.
Jeg forsøkte å forklare henne at også jeg hadde slitt med dårlig råd en gang, og at jeg nå høstet fruktene av et langt og arbeidsomt liv, men da trampet hun av gårde i sinne.
Jeg ble enke for 14 år siden, og jeg lever et nøysomt liv. Likevel sier Rita at jeg sløser med penger, og at jeg bruker mer penger enn jeg har råd til.
Rita tjener bra og er for lengst etablert med mann og eget hus. Og det er jeg stolt over, men jeg har også vært med og bidratt. Da Ritas far døde, fikk hun farsarven for å ha egenkapital til kjøp av bolig.
Det betydde at vi måtte selge hytta som jeg var veldig glad i. At det var et offer, har Rita aldri forstått.
Hun likte ikke å være der selv, derfor kunne hun ikke se verdien av å ha den.
Med den største selvfølge tok hun imot pengene, selv om jeg rent juridisk sett hadde full anledning til å sitte i uskiftet bo.
Jeg skulle ønske jeg hadde flere positive ting å si om min datter, men dessverre er det ikke mye omsorg i henne. Jeg tror at hun nå er livredd for at jeg skal bruke opp pengene mine før jeg dør, slik at det ikke blir så mye igjen å arve.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Nå er det slutt
De siste årene er jeg blitt flinkere til å unne meg ting, og jeg liker å glede andre. Jeg har mange venninner som lever på minstepensjon og har dårlig råd.
Å be dem på restaurant eller kjøpe en bukett blomster til dem, synes jeg er hyggelig. Dette gjør Rita rasende. Hun mener at jeg lar meg lure, og at andre utnytter meg.
«De vil bare være sammen med deg fordi de kan lure penger fra deg», sier hun.
Da blir jeg trassig og bruker enda mer penger fordi hun henger seg så opp i det. Jeg nekter å la meg styre av henne. I mange år har hun dratt nytte av min gavmildhet.
Nå er det slutt. Hadde jeg kunnet, ville jeg testamentert bort huset til en veldedig organisasjon. Jeg unner henne ikke alt sammen, slik som hun oppfører seg. Det er mitt liv, og jeg vil selv bestemme!
«Overfør huset på meg og fortsett å bo der», har Rita foreslått en gang, og jeg mener at denne setningen sier alt om hennes motiver.
Hun er jo enearving. Hun får uansett det hun skal ha. Jeg vil ikke bo på nåde i mitt eget hjem. Det er mitt, og Rita er så heldig at hun én gang kan overta det. Så heldig var ikke jeg; mine foreldre eide ingen ting!
Det er trist ikke å ha et godt forhold til sitt eneste barn, men først og fremst er jeg sint. Jeg forventer å bli behandlet med respekt.
Jeg er ikke en hund som hun kan sende dit hun vil. Visst begynner jeg å bli gammel, og kanskje er jeg litt mer distré enn før, men jeg er ikke dement, slik hun ynder å tro.
Det er fortvilende å oppleve hvor lite respekt voksne barn har for foreldrene sine nå for tiden. Hadde jeg våget å stille ett spørsmål om min mors økonomiske disposisjoner, ville jeg blitt satt kraftig på plass.
Har jeg kjøpt klær og gaver eller gitt en sum til en veldedig organisasjon, mener min datter at det er et bevis på min begynnende demens. Hun sjekker bankkontoen min og krever å få vite hva jeg har brukt penger på.
Hvis jeg blir syk og sengeliggende, har jeg alltid tenkt at jeg ønsker å dø i mitt eget hjem. Det er en menneskerett å få velge hvor man vil tilbringe den siste tiden av livet.
Hvis andre gamle mennesker behandles med den samme manglende respekten som jeg, gjør det meg opprørt. Hvor skal dette ende?
Gamle og syke ligger i gangene på sykehjemmene fordi ingen i familien har tid til å ta seg av dem. Samfunnet vårt er blitt kaldt og hensynsløst, og de eldste er taperne.
Når du blir gammel og ikke er til nytte, har du null verdi. Jeg opplever det som om min datter helst så at jeg var død allerede, slik at hun fikk arven sin. Det er brutalt, men sant.
Jeg forteller min historie i håp om å få unge mennesker med gamle foreldre til å tenke seg om.
Unn oss å ha det godt og romslig økonomisk. Vi har slitt og arbeidet gjennom et langt liv og fortjener å ha det bra.
Vi opparbeidet verdiene på egen hånd, det bør unge i dag også gjøre. Det er for lettvint å legge opp livet sitt etter hva de forventer å arve.
En arv er en bonus som du får hvis du er heldig. Jeg vil ikke ende ulykkelig og syk på et tomannsrom i en pleieinstitusjon. Da vil jeg heller bo hjemme og bruke penger på å leie hjelp. Litt verdighet, det er alt vi gamle ber om.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 28/07 2024, og sist oppdatert 28/07 2024.
