leserne forteller
Jeg var den perfekte samboer, mor og stemor. Til jeg brøt sammen
Jeg ville være den perfekte samboer, mor og bonusmamma, og jeg lyktes. Alle syntes at jeg var fantastisk. Ingen visste hvordan jeg egentlig hadde det.
I en tid hvor halvparten av alle par går fra hverandre, og nye familier etableres med dine, mine og våre barn, er én ting sikkert: Det finnes mange som meg.
Fordi jeg vet dette, har jeg nå satt meg ned for å dele historien min. Den angår så alt for mange kvinner.
Jeg var knust da min første samboer forlot meg. Han trivdes ikke i min hjemby og ville tilbake til stedet han kom fra. I forkant hadde vi diskutert frem og tilbake om hvor vi skulle slå oss ned for godt. Jeg var låst i jobb og ønsket å bo i nærheten av min familie fordi jeg hadde en far som var veldig syk.
Før min samboer dro, var vi i krig, og konflikten ødela for oss. Jeg satt sønderknust igjen med en liten datter. Det var som om kroppen min var i brann av sorg.
«Du kan dra etter ham. Det går an å velge kjærligheten», sa vennene mine. De kunne ikke forstå min sorg og det faktum at jeg ikke fulgte hjertet mitt.
Det var ikke så enkelt. Livet er ikke alltid så enkelt. Og derfor skiltes også våre veier. Overfor barnet vårt var min ekssamboer og jeg enige om at samvær mellom ham og jenta vår måtte bli i ferier. Etter hvert klarte vi å bli venner og «vel forlikte».
Da jeg endelig møtte en ny mann etter to år som alenemor, måtte jeg akseptere og ønske velkommen at han hadde tre barn fra et tidligere ekteskap. To viltre jenter og en aktiv gutt fulgte med på lasset.
Eivind var eldre enn meg og hadde ungene annenhver uke og for øvrig så ofte han kunne. Han var en dedikert og hengiven pappa.
Jeg forelsket meg i den personen han var. Når jeg så hvilken innsats han la i farsoppgaven, ble jeg rørt og glad. Han var voksen og opptatt av verdier.
Da han gjorde det klart at barna var viktigst, gjorde det ham verdt å satse på.
Vi flyttet sammen fort og jeg ble gravid tidlig i forholdet. Endelig hadde jeg fått familiepakken jeg hadde drømt om, og en bonusfar til min datter. Eivind var raus og god og tok vare på henne også.
Jeg ville at han skulle forstå at hans barn var viktige for meg fordi jeg elsket ham, og fra første dag stilte jeg opp som bonusmor.
Når Eivind hadde et viktig møte på jobben og ble stresset, sa jeg: «Slapp av, jeg henter dem og lager middag».
Den yngste var i barnehagen og de to eldste på skolen. Min datter var i en annen barnehage. Jeg løp mellom stedene og fylte opp bilen.
Les også: (+) «Ta vare på broren din», sa mamma før hun døde. Det kunne ikke gå bra
Jeg brant lyset i begge ender
Det ble en vane at jeg tilbød meg. Superdama fikk barna hjem, satte i gang middagen og leste lekser med de eldste barna mens hun hadde ett øye på de to minste samtidig. Når jeg ser tilbake, ser jeg hvor mye jeg påtok meg. Jeg husker at jeg følte et voldsomt stress inni meg.
Men når Eivind kom hjem, rettet jeg meg opp og smilte. Jeg gikk imot ham og sa at alt hadde gått perfekt. «Hva gjorde jeg før jeg møtte deg?», sa han med myk og glad stemme.
Jeg ville ha mer ros og mer skryt og fortsatte å være den perfekte samboer, bonusmor og mamma. Jeg sjonglerte oppgavene som om jeg ikke hadde gjort annet i hele mitt liv.
Folk rundt oss la merke til min innsats. «Du er fantastisk, hvor henter du kreftene fra?», ble jeg spurt.
Det ble lett å være Eivind, for jeg sa aldri nei og alltid ja. Han jobbet mer og mer, og han kunne det, for jeg var jo der. Til og med da jeg gikk høygravid fortsatte jeg å stå på.
Jeg var sliten, og når folk spurte hvordan jeg hadde det, sa jeg at livet var fantastisk. Det var ikke helt sant, for jeg kjente at jeg brant lyset i begge ender.
Vi fikk vår lille gutt og jeg var hjemme ett år. Eivind hadde tatt pappapermisjoner før, men nå hadde han egentlig ikke tid, sa han. Jeg sa at det var ok, men inni meg var jeg skuffet. Men jeg ville ha forholdet til å fungere. Derfor fortsatte jeg å ta vare på alle andre. Alle andre enn meg selv.
Da jeg begynte i jobb igjen og minstemann skulle ha tilvenning i barnehagen, var jeg med alle dager unntatt en. Eivind tok den siste dagen og han fant raskt ut at det ikke var behov for å ha ham der. Så han dro på jobb. Det skuffet meg, det også.
Den eldste datteren hans hadde problemer med å konsentrere seg og trengte leksehjelp utover det vanlige, og den som satt og leste og regnet sammen med henne, var jeg. Eivind sa at jeg var akkurat den damen han hadde drømt om å finne. «Vi har det perfekt», skrøt han.
Sett i ettertid, forstår jeg at det var perfekt for ham, for han slapp unna det meste.
Problemet var at jeg ville ha det perfekt, men at jeg begynte å føle meg utbrent. Løpet jeg hadde begitt meg ut på var blitt for tøft.
Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Samlivsterapeuten reddet ekteskapet
Jeg brøt sammen i krampegråt da han en dag ble så forsinket fra jobben at jeg måtte følge den yngste datteren hans til en fritidsaktivitet.
Han forstod ingen ting og syntes at jeg overreagerte. Det var sant, sett i lys av den ene, lille tingen var det en overreaksjon, men sannheten var at dette var dråpen i det berømte begeret.
Det hadde hopet seg opp for mye fortvilelse. I alt for lang tid hadde jeg gått på akkord med meg selv og brukt krefter og velvillighet jeg egentlig ikke hadde.
Familielivet gikk i stå i kjølvannet av at jeg brøt sammen og vi ble enige om å søke profesjonell hjelp. Ingen av oss ønsket et brudd.
Jeg må ærlig innrømme at jeg på det tidspunktet var så nedkjørt at jeg satt og tenkte på hvor lett alt ville bli som alenemor til bare to. Kaoset med hans barn tok fra meg all energi. Jeg hadde begynt å grue meg til de kom til oss.
Hos samlivsterapeuten fikk vi begge fortalt hva vi følte. Min lykke var at damen som tok imot oss raskt så mønstrene i vårt samliv. Hun snakket om å ha hatten på rett person. Ansvaret for min samboers barn ble lagt på ham.
Jeg så at han ble lei seg da hun indikerte at han hadde sviktet. «Men hun har tilbudt seg det, hun har ønsket det selv», sa han.
Jeg sa at det var riktig, og jeg så at skylden også var min.
Samtalene vi hadde var til stor hjelp. Jeg turte i større grad å forvente noe av mannen min, og hvis han spurte meg om hjelp og jeg ikke følte at jeg hadde overskudd nok til å stille opp, fikk jeg endelig til å si fra.
Dette endret vårt samliv til det bedre. Da det ble en bedre balanse. Jobbene våre ble endelig sett på som like viktige, ikke minst, og da falt brikkene på plass for min del.
For Eivind betydde krisen en omstilling, men jeg må skryte av ham, for han har klart å ta på seg pappa-hatten når hans barn er hos oss. Jeg tror også at han ser verdien i å gjøre lekser med barna sine.
De er kommet nærmere hverandre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
