Leserne forteller

Jeg er gift, men alle på seminaret så hva jeg gjorde

Jeg skul­le ab­so­lutt sjek­ke opp fir­ma­ets kjek­kes­te ung­kar. Det er helt krise.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN:
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Foto: Getty Images (illustrasjonsfoto)
Sist oppdatert

Det skul­le an­set­tes en ny ju­rist på kon­to­ret, og alle var selv­føl­ge­lig nysgjerrig på hvem det ble.

Vi som satt ute i re­sep­sjo­nen fikk tref­fe alle kan­di­da­te­ne som kom til in­ter­vju, og alle eni­ge om at Pål var den vi ville ha. Det var jeg som tok imot ham da han skul­le til in­ter­vju­et, og jeg falt for ham straks.

Pål var noen år yng­re enn meg, ennå ikke fylt 30, men ga li­ke­vel inn­trykk av trygg­het og selv­til­lit. Han had­de ty­de­lig­vis klart å gjø­re inn­trykk på sje­fen også, for noen da­ger se­ne­re ble det kjent at det var han som had­de fått stil­lin­gen.

Når man har an­satt nye saks­be­hand­le­re hos oss, har det ofte vært en utakk­nem­lig opp­ga­ve å set­te dem inn i for­skjel­li­ge ru­ti­ner, men vi jen­te­ne sloss om å få lære opp Pål.

Jeg mer­ket at det ofte var meg han kom til for å spør­re om ting. Vi be­gyn­te å finne to­nen, spøk­te litt med hver­and­re, og jeg mer­ket at vi var på bøl­ge­leng­de.

Jeg måt­te ta meg sam­men og si til meg selv at jeg ikke måt­te være tå­pe­lig. Jeg var en gift dame på 35, en sli­ten tre­barns­mor med en so­lid og god ek­te­mann. Men fø­lel­se­ne er ikke let­te å sty­re, og selv om jeg viss­te at det var gal­skap, ble jeg for­els­ket i ham.

Så kom den sjan­sen som jeg in­nerst inne had­de gått og ven­tet på, selv om jeg ikke ville inn­røm­me det over­for meg selv. Alle på av­de­lin­gen skul­le rei­se på det år­li­ge plan­leg­gings­se­mi­na­ret, som skul­le fore­gå på et høy­fjells­ho­tell.

Le­del­sen had­de gitt sig­na­ler om at det so­si­a­le var like vik­tig som det fag­li­ge, og alle så frem til mid­da­gen og sam­væ­ret på kvel­den. Jeg had­de kjøpt ny kjo­le for an­led­nin­gen, stil­te med ny fri­sy­re, til og med nytt un­der­tøy had­de jeg kjøpt.

Når jeg ten­ker til­ba­ke, skjøn­ner jeg ikke hvor­dan jeg kun­ne finne på å leg­ge ut tu­sen­vis av kro­ner for å for­føl­ge en drøm. En drøm som jeg ikke en­gang vå­get å inn­røm­me over­for meg selv at jeg had­de.

Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans

Skapte en illusjon av meg og Pål

Da jeg sto for­an spei­let på ho­tell­rom­met, krib­let det i meg av for­vent­ning. Jeg had­de tatt et par glass av en flas­ke vin som jeg had­de med meg, så jeg var al­le­re­de i stem­ning.

Straks jeg var fer­dig, ring­te Lin­da, en nær ven­nin­ne og kol­le­ga. Hun og et par and­re jen­ter satt på rom­met hen­nes, og jeg fikk be­skjed om å inn­fin­ne meg der.

De and­re var i god stem­ning. Det sto fle­re flas­ker vin på bor­det, og lat­te­ren satt løst. Vi spøk­te og lo og had­de det mor­somt som all­tid når vi var på tur.

Da vi kom ned til mid­da­gen, kjen­te jeg at jeg al­le­re­de had­de fått for mye å drikke. Men jeg had­de nok pas­sert det sta­di­et hvor jeg had­de full kon­troll, for jeg ble med på alle skå­le­ne ut over i mål­ti­det.

Jeg lo nok litt for mye og sa sik­kert mye dumt, men jeg had­de hele ti­den den­ne gode fø­lel­sen av å be­hers­ke hele ver­den. I et­ter­tid har jeg trøs­tet meg med at det var fle­re and­re som også had­de fått for mye å drikke.

Mid­da­gen nær­met seg slut­ten, og sje­fen ut­ford­ret oss til å hol­de ta­ler og for­tel­le his­to­ri­er.

Pål ble, som sist an­sat­te mann, opp­ford­ret til å hol­de tale for da­me­ne. Og selv om han ikke had­de for­be­redt seg, reis­te han seg og holdt en glim­ren­de tale.

Blik­ke­ne våre møt­tes mens han snak­ket, og jeg føl­te at or­de­ne hans var ret­tet mot meg per­son­lig. Jeg må an­ta­ge­lig ha sett pas­se tå­pe­lig ut, der jeg satt full og rø­re­te og stir­ret på ham med svøm­men­de øyne og åpen munn.

Et­ter mid­da­gen gikk vi ned i dis­ko­te­ket. Den høye mu­sik­ken, alle men­nes­ke­ne og vi­ra­ken gjor­de at jeg gikk helt av skaf­tet.

Nå skul­le jeg sjek­ke opp Pål, men føl­te at jeg treng­te enda en øl in­na­bords før jeg skred til ver­ket. Imens sat­te jeg meg ved et bord sam­men med Lin­da og noen and­re kol­le­g­er. En av dem var Ben­te, som had­de job­bet hos oss i nes­ten ett år, men som jeg li­ke­vel ikke kjen­te sær­lig godt.

Hun var ju­rist og ny­ut­dan­net da hun kom til oss. En stil­le og be­skje­den jen­te, som ald­ri gjor­de mye av seg, men den­ne kvel­den fes­tet hun sam­men med oss and­re. Hun lo og skål­te og kom med fris­ke kom­men­ta­rer.

Jeg had­de bare så vidt ruk­ket å be­gyn­ne på ølen da Pål kom bort med to drin­ker.

– Takk skal du ha, kjæ­r­esten min, sa jeg og grep et­ter det ene glas­set.

Pål flirte av meg. – Jeg ser at du har mye igjen av ølen din, sa han.

– Kan­skje best du drik­ker opp først, så lar vi Ben­te få den­ne i ste­det. Han ga drin­ken til Ben­te og sat­te seg ved si­den av meg. Ak­ku­rat da be­gyn­te ban­det på en ro­lig bal­la­de.

– Kom, så dan­ser vi! sa jeg og tok et fast grep om ar­men hans. Han så for en gangs skyld litt usik­ker ut, men jeg slep­te ham med meg til dan­se­gul­vet.

Å, for en dei­lig fø­lel­se det var da han la ar­me­ne rundt meg og vi dan­set et­ter den smek­ten­de mu­sik­ken. Jeg glem­te alt og øns­ket bare å være hos ham res­ten av li­vet.

Da dan­sen var over, prøv­de jeg å få Pål med meg til ba­ren. Der det var ro­li­ge­re og vi kun­ne snakke sam­men, men han skul­le ab­so­lutt til­ba­ke for å hen­te drin­ken sin.

Da grep Ben­te fatt i ham og bød ham opp. Jeg fulg­te ikke med i noe av det som skjed­de rundt meg, satt bare og ni­stir­ret på de to på dan­se­gul­vet.

De ga seg ikke med bare én dans, og jeg be­stem­te meg for at hvis Ben­te be­gyn­te å mase om enda en dans, skul­le jeg gå og ber­ge ham. Men det ble ikke ak­tu­elt, for plut­se­lig var de to for­svun­net.

Les også (+): Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren

Jeg mistet kontrollen fullstendig

Jeg reis­te meg og mer­ket hvor ustø jeg var. Jeg viss­te at jeg egent­lig bur­de gå og leg­ge meg, men jeg måt­te få for­talt Pål hva jeg føl­te for ham.

Jeg fant ham til slutt ved bar­dis­ken og pres­set meg frem til ham, uten å ofre de som al­le­re­de satt der en tan­ke. – Jeg er så for­els­ket i deg, snøv­let jeg og kas­tet meg om hal­sen hans.

– Gi deg, da, hva er det egent­lig du hol­der på med? rop­te Ben­te, som sto ved si­den av ham.

Jeg over­hør­te henne. – La oss gå her­fra, finne et sted vi kan være ale­ne, snøv­let jeg vi­de­re til Pål.

– Jeg tror du hel­ler skal gå og leg­ge deg, ale­ne, brøt Ben­te inn.

Jeg ble ra­sen­de og tok et fullt øl­glass fra bar­dis­ken og sleng­te inn­hol­det i an­sik­tet hen­nes. Våt som en druk­net katt, sto hun der mens jeg brøt ut i en fjol­le­te lat­ter.

Pål så sint på meg, så la han ar­men rundt skul­de­ren til Ben­te og fulg­te henne ut. I noen se­kun­der føl­te jeg at al­les øyne var ret­tet mot meg, og det var vel hel­ler ikke langt fra sann­he­ten.

Så grep en av ser­vi­tø­re­ne fatt i meg og ge­lei­det meg ut, mens jeg pro­tes­ter­te vilt. – Jeg kan gå selv, fres­te jeg.

– Nå ja, det er bare så vidt, svar­te han ro­lig, og de som sto rundt, glis­te.

Sje­fen min had­de sett opp­trin­net. Han kom bort og ba meg huske at jeg var gjest på ho­tel­let og at per­so­na­let had­de et an­svar for hvor­dan gjes­te­ne opp­før­te seg, så jeg måt­te være så grei å gå opp på rom­met mitt.

Res­ten av nat­ten var et ma­re­ritt, jeg ble for­fer­de­lig dår­lig. Nes­te dag or­ket jeg ikke å møte opp til fro­kost. Ver­re var det at jeg hel­ler ikke møt­te opp på siste del av se­mi­na­ret. Jeg føl­te meg dår­lig, men al­ler mest var det skam­men som pla­get meg.

Men til lunsj måt­te jeg møte opp, det var siste post på pro­gram­met før av­rei­se. Den før­s­te jeg støt­te på da jeg kom inn i spi­se­sa­len, var Ben­te. Jeg man­net meg opp, tok henne i hån­den og unn­skyld­te opp­før­se­len min.

– Kjæ­re deg, det gjør ikke noe, sa hun sje­ne­røst.

– Det hele min­net meg om fes­te­ne på lo­ka­let i hjem­byg­da mi, spøk­te hun. Alle rundt oss lo, let­tet for­di det ikke opp­sto noen ny sce­ne.

Un­der lun­sjen ble opp­før­­selen min ikke nevnt, og på bus­sen hjem sov både jeg og man­ge and­re.

Jeg var let­tet. Kan­skje var det ikke så man­ge som had­de lagt mer­ke til opp­trin­net, kan­skje de had­de nok med sine egne flau­ser? Det var jo litt av hvert som had­de skjedd på ju­le­bord og se­mi­na­rer opp gjen­nom åre­ne.

Men da Lin­da ring­te meg sam­me kveld, fikk jeg vir­ke­lig høre hvor­dan jeg had­de dum­met meg ut. Lin­da og jeg har job­bet sam­men i over ti år, og jeg set­ter utro­lig stor pris på venn­ska­pet hen­nes.

Nå for­tal­te hun meg rett ut at opp­før­se­len min had­de vært det sto­re sam­ta­le­em­net både om kvel­den og nes­te for­mid­dag på se­mi­na­ret. Og jeg fikk vite det som jeg had­de for­trengt hele ti­den, nem­lig at Pål og Ben­te len­ge had­de hatt et godt øye til hver­and­re.

Jeg gru­et meg fryk­te­lig, men det var in­gen vei uten­om. Jeg måt­te møte på job­ben man­dag mor­gen, og jeg ble inn­kalt til sje­fen med det samme.

– Den slags opp­før­sel blir ikke to­le­rert en gang til. Nes­te gang vi har se­mi­nar el­ler ju­le­bord, får du hol­de deg til al­ko­hol­fritt. Jeg har som sjef også et an­svar for fir­ma­ets ryk­te utad, sa han strengt.

I ti­den et­ter­på har jeg for­søkt å hol­de mas­ken, men det er ikke som før. Jeg fø­ler hele ti­den at kol­le­g­ene mine har noe på meg, og at det un­der over­fla­ten er enig­het om at jeg er upå­li­te­lig og rar.

Et skik­ke­lig ut­skudd som drik­ker for mye og leg­ger meg et­ter mann­li­ge kol­le­g­er.

Jeg har be­gynt å se meg om et­ter en ny jobb, og det skal jeg nok kla­re å finne i lø­pet av noen må­ne­der. Jeg hå­per bare at ikke man­nen min noen gang får høre hvor­dan jeg opp­før­te meg på se­mi­na­ret.

Hvor­dan i all ver­den kun­ne fø­lel­se­ne løpe så til de gra­der av med meg at jeg ri­si­ker­te for­hol­det til det men­nes­ket som står meg al­ler nær­mest – nem­lig man­nen min?

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Denne saken ble første gang publisert 16/07 2023, og sist oppdatert 23/09 2024.

Les også