Leserne forteller
Jeg er gift, men alle på seminaret så hva jeg gjorde
Jeg skulle absolutt sjekke opp firmaets kjekkeste ungkar. Det er helt krise.
Det skulle ansettes en ny jurist på kontoret, og alle var selvfølgelig nysgjerrig på hvem det ble.
Vi som satt ute i resepsjonen fikk treffe alle kandidatene som kom til intervju, og alle enige om at Pål var den vi ville ha. Det var jeg som tok imot ham da han skulle til intervjuet, og jeg falt for ham straks.
Pål var noen år yngre enn meg, ennå ikke fylt 30, men ga likevel inntrykk av trygghet og selvtillit. Han hadde tydeligvis klart å gjøre inntrykk på sjefen også, for noen dager senere ble det kjent at det var han som hadde fått stillingen.
Når man har ansatt nye saksbehandlere hos oss, har det ofte vært en utakknemlig oppgave å sette dem inn i forskjellige rutiner, men vi jentene sloss om å få lære opp Pål.
Jeg merket at det ofte var meg han kom til for å spørre om ting. Vi begynte å finne tonen, spøkte litt med hverandre, og jeg merket at vi var på bølgelengde.
Jeg måtte ta meg sammen og si til meg selv at jeg ikke måtte være tåpelig. Jeg var en gift dame på 35, en sliten trebarnsmor med en solid og god ektemann. Men følelsene er ikke lette å styre, og selv om jeg visste at det var galskap, ble jeg forelsket i ham.
Så kom den sjansen som jeg innerst inne hadde gått og ventet på, selv om jeg ikke ville innrømme det overfor meg selv. Alle på avdelingen skulle reise på det årlige planleggingsseminaret, som skulle foregå på et høyfjellshotell.
Ledelsen hadde gitt signaler om at det sosiale var like viktig som det faglige, og alle så frem til middagen og samværet på kvelden. Jeg hadde kjøpt ny kjole for anledningen, stilte med ny frisyre, til og med nytt undertøy hadde jeg kjøpt.
Når jeg tenker tilbake, skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne finne på å legge ut tusenvis av kroner for å forfølge en drøm. En drøm som jeg ikke engang våget å innrømme overfor meg selv at jeg hadde.
Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Skapte en illusjon av meg og Pål
Da jeg sto foran speilet på hotellrommet, kriblet det i meg av forventning. Jeg hadde tatt et par glass av en flaske vin som jeg hadde med meg, så jeg var allerede i stemning.
Straks jeg var ferdig, ringte Linda, en nær venninne og kollega. Hun og et par andre jenter satt på rommet hennes, og jeg fikk beskjed om å innfinne meg der.
De andre var i god stemning. Det sto flere flasker vin på bordet, og latteren satt løst. Vi spøkte og lo og hadde det morsomt som alltid når vi var på tur.
Da vi kom ned til middagen, kjente jeg at jeg allerede hadde fått for mye å drikke. Men jeg hadde nok passert det stadiet hvor jeg hadde full kontroll, for jeg ble med på alle skålene ut over i måltidet.
Jeg lo nok litt for mye og sa sikkert mye dumt, men jeg hadde hele tiden denne gode følelsen av å beherske hele verden. I ettertid har jeg trøstet meg med at det var flere andre som også hadde fått for mye å drikke.
Middagen nærmet seg slutten, og sjefen utfordret oss til å holde taler og fortelle historier.
Pål ble, som sist ansatte mann, oppfordret til å holde tale for damene. Og selv om han ikke hadde forberedt seg, reiste han seg og holdt en glimrende tale.
Blikkene våre møttes mens han snakket, og jeg følte at ordene hans var rettet mot meg personlig. Jeg må antagelig ha sett passe tåpelig ut, der jeg satt full og rørete og stirret på ham med svømmende øyne og åpen munn.
Etter middagen gikk vi ned i diskoteket. Den høye musikken, alle menneskene og viraken gjorde at jeg gikk helt av skaftet.
Nå skulle jeg sjekke opp Pål, men følte at jeg trengte enda en øl innabords før jeg skred til verket. Imens satte jeg meg ved et bord sammen med Linda og noen andre kolleger. En av dem var Bente, som hadde jobbet hos oss i nesten ett år, men som jeg likevel ikke kjente særlig godt.
Hun var jurist og nyutdannet da hun kom til oss. En stille og beskjeden jente, som aldri gjorde mye av seg, men denne kvelden festet hun sammen med oss andre. Hun lo og skålte og kom med friske kommentarer.
Jeg hadde bare så vidt rukket å begynne på ølen da Pål kom bort med to drinker.
– Takk skal du ha, kjæresten min, sa jeg og grep etter det ene glasset.
Pål flirte av meg. – Jeg ser at du har mye igjen av ølen din, sa han.
– Kanskje best du drikker opp først, så lar vi Bente få denne i stedet. Han ga drinken til Bente og satte seg ved siden av meg. Akkurat da begynte bandet på en rolig ballade.
– Kom, så danser vi! sa jeg og tok et fast grep om armen hans. Han så for en gangs skyld litt usikker ut, men jeg slepte ham med meg til dansegulvet.
Å, for en deilig følelse det var da han la armene rundt meg og vi danset etter den smektende musikken. Jeg glemte alt og ønsket bare å være hos ham resten av livet.
Da dansen var over, prøvde jeg å få Pål med meg til baren. Der det var roligere og vi kunne snakke sammen, men han skulle absolutt tilbake for å hente drinken sin.
Da grep Bente fatt i ham og bød ham opp. Jeg fulgte ikke med i noe av det som skjedde rundt meg, satt bare og nistirret på de to på dansegulvet.
De ga seg ikke med bare én dans, og jeg bestemte meg for at hvis Bente begynte å mase om enda en dans, skulle jeg gå og berge ham. Men det ble ikke aktuelt, for plutselig var de to forsvunnet.
Les også (+): Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren
Jeg mistet kontrollen fullstendig
Jeg reiste meg og merket hvor ustø jeg var. Jeg visste at jeg egentlig burde gå og legge meg, men jeg måtte få fortalt Pål hva jeg følte for ham.
Jeg fant ham til slutt ved bardisken og presset meg frem til ham, uten å ofre de som allerede satt der en tanke. – Jeg er så forelsket i deg, snøvlet jeg og kastet meg om halsen hans.
– Gi deg, da, hva er det egentlig du holder på med? ropte Bente, som sto ved siden av ham.
Jeg overhørte henne. – La oss gå herfra, finne et sted vi kan være alene, snøvlet jeg videre til Pål.
– Jeg tror du heller skal gå og legge deg, alene, brøt Bente inn.
Jeg ble rasende og tok et fullt ølglass fra bardisken og slengte innholdet i ansiktet hennes. Våt som en druknet katt, sto hun der mens jeg brøt ut i en fjollete latter.
Pål så sint på meg, så la han armen rundt skulderen til Bente og fulgte henne ut. I noen sekunder følte jeg at alles øyne var rettet mot meg, og det var vel heller ikke langt fra sannheten.
Så grep en av servitørene fatt i meg og geleidet meg ut, mens jeg protesterte vilt. – Jeg kan gå selv, freste jeg.
– Nå ja, det er bare så vidt, svarte han rolig, og de som sto rundt, gliste.
Sjefen min hadde sett opptrinnet. Han kom bort og ba meg huske at jeg var gjest på hotellet og at personalet hadde et ansvar for hvordan gjestene oppførte seg, så jeg måtte være så grei å gå opp på rommet mitt.
Resten av natten var et mareritt, jeg ble forferdelig dårlig. Neste dag orket jeg ikke å møte opp til frokost. Verre var det at jeg heller ikke møtte opp på siste del av seminaret. Jeg følte meg dårlig, men aller mest var det skammen som plaget meg.
Men til lunsj måtte jeg møte opp, det var siste post på programmet før avreise. Den første jeg støtte på da jeg kom inn i spisesalen, var Bente. Jeg mannet meg opp, tok henne i hånden og unnskyldte oppførselen min.
– Kjære deg, det gjør ikke noe, sa hun sjenerøst.
– Det hele minnet meg om festene på lokalet i hjembygda mi, spøkte hun. Alle rundt oss lo, lettet fordi det ikke oppsto noen ny scene.
Under lunsjen ble oppførselen min ikke nevnt, og på bussen hjem sov både jeg og mange andre.
Jeg var lettet. Kanskje var det ikke så mange som hadde lagt merke til opptrinnet, kanskje de hadde nok med sine egne flauser? Det var jo litt av hvert som hadde skjedd på julebord og seminarer opp gjennom årene.
Men da Linda ringte meg samme kveld, fikk jeg virkelig høre hvordan jeg hadde dummet meg ut. Linda og jeg har jobbet sammen i over ti år, og jeg setter utrolig stor pris på vennskapet hennes.
Nå fortalte hun meg rett ut at oppførselen min hadde vært det store samtaleemnet både om kvelden og neste formiddag på seminaret. Og jeg fikk vite det som jeg hadde fortrengt hele tiden, nemlig at Pål og Bente lenge hadde hatt et godt øye til hverandre.
Jeg gruet meg fryktelig, men det var ingen vei utenom. Jeg måtte møte på jobben mandag morgen, og jeg ble innkalt til sjefen med det samme.
– Den slags oppførsel blir ikke tolerert en gang til. Neste gang vi har seminar eller julebord, får du holde deg til alkoholfritt. Jeg har som sjef også et ansvar for firmaets rykte utad, sa han strengt.
I tiden etterpå har jeg forsøkt å holde masken, men det er ikke som før. Jeg føler hele tiden at kollegene mine har noe på meg, og at det under overflaten er enighet om at jeg er upålitelig og rar.
Et skikkelig utskudd som drikker for mye og legger meg etter mannlige kolleger.
Jeg har begynt å se meg om etter en ny jobb, og det skal jeg nok klare å finne i løpet av noen måneder. Jeg håper bare at ikke mannen min noen gang får høre hvordan jeg oppførte meg på seminaret.
Hvordan i all verden kunne følelsene løpe så til de grader av med meg at jeg risikerte forholdet til det mennesket som står meg aller nærmest – nemlig mannen min?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
