De blå sidene
Vi trodde det var lurt å selge huset og kjøpe leilighet da barna flyttet ut. Men det var ikke så enkelt ...
Vi bodde i enebolig da barna vokste opp, og trodde at en lettstelt leilighet var løsningen da de flyttet ut.
Torgeir og jeg har vært gift siden vi var 23 år. Da vi ble foreldre, var målet vårt å bygge hus og bo i nærheten av skoler og fritidsaktiviteter.
Vi sparte lenge før vi hadde råd til vårt eget hus, og i dette huset vokste våre barn opp, i et boligfelt med masse andre barn rundt seg. De koste seg, og vi følte oss trygge.
Da ungene flyttet hjemmefra, fant Torgeir og jeg ut at det ble for mye plass for bare oss to, så vi kjøpte oss en leilighet i sentrum. Den gangen var vi begge i full jobb, og det passet oss fint med litt mindre vedlikeholdsarbeid og mer fritid.
Vi kjøpte sykler og begynte å sykle rundt om i distriktet på tur. Det var en fin tid, hvor vi fikk anledning til å utforske andre sider av livet enn det som har å gjøre med å drifte en familie og holde på med hus og hage.
Torgeir begynte i et mannskor og jeg engasjerte meg i Frivillighetssentralen. Vi leste bøker og gikk mye på kino, og uten ansvar for hus og hage ble vi mer impulsive.
For noen år siden begynte vi å snakke om hva vi skulle bruke tiden på når vi ble pensjonister, og det var i den anledning tanken om å flytte meldte seg.
Vi kunne tenke oss en hund, og dessuten ønsket vi oss hage. Jeg kjente at jeg savnet hagearbeidet, mens Torgeir ønsket seg en garasje hvor han kunne mekke litt på bilen sin.
Vi gikk noen kveldsturer forbi ulike meglere og ble begge interessert i et boligprosjekt som var på gang litt utenfor byen vår.
Dagen etter kjørte vi dit for å se på omgivelsene, og det satte fortgang i våre diffuse husplaner. Vi tok kontakt med megleren og fikk detaljer rundt dette lille boligtunet med fire eneboliger med alt på én flate. Vi ble så begeistret at vi bestemte oss der og da.
Les også (+): Vi hadde vært så sparsommelige hele livet – og så gikk vi rett i luksusfellen
Vi lever her og nå
Døtrene våre syntes at vi var i overkant vågale da vi fortalte om planene.
– Dere blir ikke yngre med årene, sa de med utilslørt skepsis.
Torgeir og jeg vet at vi ikke blir yngre, men vi vil ikke planlegge livet med tanke på at vi kan bli syke, for det vet vi ingenting om.
Hele familien vår ble forundret da vi tok valget. Vi overrasket alle med å selge vår lettstelte leilighet til fordel for et nytt hus.
Vi har snakket mye om at det er aldri noe som er for sent, så lenge vi kjenner at vi har overskudd og energi. Å bo i enebolig trenger ikke å være så krevende, så lenge alt er helt nytt og hagen er liten og overkommelig.
Leiligheten vår ble solgt etter første visning, og den helgen vi flyttet inn i huset, kjente både Torgeir og jeg at vi hadde tatt det riktige valget. Jeg følte meg hjemme med en gang, og da jeg trådde barbent ut på den nye plenen, kom gledestårene.
Vi har bodd oss ordentlig til nå, og mye har endret seg. Ikke bare er vi blitt pensjonister, men vi har kjøpt oss hund som vi går lange turer med hver dag.
Vi har blitt godt kjent med naboene, og alle kommer overens. Det ene naboparet er på vår alder, og vi går ofte turer sammen. Torgeir koser seg ute i garasjen og har mye å pusle med, mens jeg har fått et lite drivhus hvor jeg dyrker grønnsaker.
Huset er lettstelt og akkurat passe stort til at det er overkommelig med rengjøring og hagearbeid.
Noen blir ferdige med hus når de blir eldre, men ingen er like. Torgeir og jeg merker at vi har fått en ny giv og energi ved å bo i mer landlige omgivelser.
Luften er frisk, vi bor tett på naturen og har gode naboer rundt oss. Innover i skogen er det et tjern hvor vi ofte går og spiser medbrakt lunsj og drikker kaffe.
Vi har fått så mange nye hverdagsgleder, og som Torgeir stadig sier: Det handler ikke så mye om alder, med om å trives med livet så lenge man har det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
