DE BLÅ SIDENE
Jeg gledet meg til å se huset hans. Da jeg kom inn, forsto jeg at dette var noe helt annet enn jeg trodde
Jeg var nyforelsket og gledet meg til å se huset hans og treffe barna. Så jeg dro for å møte dem.
Da jeg møtte ham, hadde jeg vært alene i over ti år. Nå var jeg 53 og hadde egentlig ikke trodd at jeg noensinne skulle møte kjærligheten igjen.
Men det gjorde jeg altså, nemlig på en sommerfest på jobben. Vi jobbet i hver vår avdeling i et stort firma, så vi hadde derfor aldri truffet hverandre før vi plutselig sto på dansegulvet sammen.
Den første dansen ble til mange flere, og innen kvelden var omme hadde han invitert meg på middag uken etter.
Jeg var fortumlet etter vårt første møte. Forelsket er kanskje å ta for hardt i, men jeg kjente i hvert fall noen sommerfugler i magen som ikke hadde vært der på mange år.
Vi hadde ikke snakket så mye sammen under sommerfesten, men da vi satt på restauranten en uke senere, ble det tid til å høre hverandres historier. Han var enkemann.
Hans kone døde for fem år siden av kreft. Han fikk blanke øyne da han fortalte meg det, og det rørte meg.
Jeg kunne jo se at han var en mann som var i stand til å elske. En følsom mann. Og da han videre fortalte meg at han hadde tatt permisjon de siste månedene av hennes liv, slik at hun kunne få lov til å dø hjemme, steg min respekt for ham enda mer.
Vi snakket selvfølgelig også om alt mulig annet, og da han fulgte meg hjem var jeg solgt. Han var mannen jeg ikke visste at jeg savnet i livet mitt.
Det gikk ikke særlig lang tid før vi var et par. Ingen av oss kunne holde forelskelsen tilbake, og hvorfor skulle vi det? Vi var jevnaldrende, tiden gikk, og det var ingen grunn til å utsette det vi begge kunne kjenne så tydelig.
I starten møttes vi kun hos meg, men etter en måneds tid spurte han meg en dag om jeg ikke hadde lyst til å se huset hans og møte hans to voksne barn?
Det ville jeg selvfølgelig gjerne. Han hadde allerede møtt datteren min, og det hadde gått bra. Jeg håpet det også kom til å gå fint den andre veien, når jeg ble presentert for hans barn.
Dagen kom, og som han på forhånd hadde lovet, tok barna hans godt imot meg. Det som imidlertid ikke gikk så bra, var møtet med alle minnene etter hans avdøde kone.
Det hang bilder av henne overalt. Hun hadde vært en vakker og smilende kvinne, og etter bildene å dømme hadde de hatt et veldig godt familieliv.
På en oppslagstavle i kjøkkenet hang det en hel samling med familiebilder fra deres mange år sammen.
Det ga et stikk av sjalusi i meg da jeg så dem, for jeg ville jo ønsket det var meg han hadde delt alle disse årene med. Det var en barnslig reaksjon, det var jeg klar over, men jeg kunne ikke noe for det.
Til alt hell var det en deilig sommerdag, så vi forlot fort kjøkkenet for å sette oss ved det veldekkede bordet på terrassen. Dermed unngikk jeg å se altfor mye av henne, men jeg slapp likevel ikke unna hennes tilstedeværelse.
– Mor elsket rosene sine, sa den ene datteren og pekte på et praktfullt bed.
Datteren smilte, og jeg kunne se morens trekk i ansiktet hennes. Hun snakket videre og fortalte meg at det var moren som hadde skapt hele hagen.
Det lekre brødet i brødkurven var også hennes oppskrift, og den vakre duken på bordet var kjøpt av moren under en ferie i Italia. Hun var en del av alt vi snakket om.
Les også (+): Pappa forlot oss da vi var små. Etter 20 år ringte han meg
Bilde ved sengen
Det ble likevel en hyggelig ettermiddag med de to barna hans. De var veldig imøtekommende og jeg kunne merke at de oppriktig unte faren sin kjærligheten.
Da de sist på dagen dro av sted, sto vi med armene om hverandre og vinket til dem.
Vi gikk inn i huset, kysset og kort tid etter lå vi inne i hans dobbeltseng. Da fikk jeg øye på bildet av konen hans. Et stort og vakkert bilde som sto på nattbordet like ved siden av. Jeg stivnet.
– Er det noe?
Han merket selvfølgelig at jeg plutselig ble fjern. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg hadde ingen rett til å forlange at han skulle fjerne bildet av sin avdøde kone, men jeg kunne heller ikke ligge her sammen med ham med henne som taus tilskuer.
Han presset meg og spurte igjen om hva det var?
Til sist kom jeg med en grøtet forklaring om at det var litt overveldende for meg å oppdage hvor mye hans avdøde kone stadig fylte livet hans, og at jeg ikke helt klarte å føle meg hjemme i huset hans.
Han ble satt ut, og det endte med at jeg ba ham kjøre meg til stasjonen.
Under togturen hjem spekulerte jeg som en gal på om det var meg det var noe feil ved?
Men kunne jeg forholde meg likegyldig til alle bildene av hans avdøde kone? Hun var jo ikke her lenger. Nå var det jo meg han elsket og var sammen med. Eller var det det?
Vi så ikke hverandre på noen dager, fordi han skulle på reise med jobben. Da han kom hjem igjen, hadde vi fra før en avtale om at han skulle komme og spise hos meg.
Jeg hadde savnet ham, og det var deilig å være sammen igjen. Det var bare dette lille usagte «men», som lå og lurte i bakgrunnen. I stedet for å snakke om hva som hadde skjedd på soverommet hans, snakket vi heller om alt mulig annet. Vi unngikk det som var vanskelig.
I tiden som fulgte nevnte ingen av oss hans avdøde kone, men en kveld da vi skulle lage mat sammen, spurte han forsiktig om han ikke kunne få lage yndlingsdressingen til sin avdøde kone til salaten.
I samme øyeblikk han hadde sagt det, visste han at det var feil. Han så ut som om han kunne ha bitt av seg tungen, og i neste øyeblikk brøt spetaklet løs.
Jeg klarte ikke lenger holde sjalusien og irritasjonen min tilbake, og jeg forsøkte heller ikke. Han på sin side, var frustrert over at han ikke kunne snakke om fortiden sin, fordi jeg ikke klarte å høre om den.
Det kom mange stygge ord den kvelden, og det endte med at han tok tøyet sitt og gikk, mens jeg falt gråtende sammen på sofaen.
Vi hverken ringte eller tekstet hverandre i de neste dagene, og det var nok bra, for jeg hadde behov for å få orden på følelsene mine. Jeg kunne på den ene siden forstå at han hadde fortiden med seg. Han kunne selvfølgelig ikke kutte båndene til et ekteskap han hadde vært i hele sitt voksne liv.
De hadde to barn sammen, og hadde bygget et hjem opp i fellesskap.
Hans kone hadde sikkert også en stor del av æren for at han var den mannen han var i dag. Hun ville alltid være en viktig del av den ballasten han hadde med seg.
Les også (+): Hun oppga én grunn da hun forlot meg. Jeg fikk sjokk da hun sa hva det var
Fylt med sorg
På den annen side visste jeg at han ble nødt til å gi mer slipp på henne dersom vi skulle være sammen. Jeg kunne ikke leve med en tredje person i vårt forhold.
Min oppgave var å bekjempe den sjalusien som rev og slet så hardt i meg. Hans oppgave var å ikke la sin avdøde kone dominere livet hans.
Etter fire dager uten en lyd fra noen av oss, sto han plutselig og ventet på meg utenfor inngangsdøren min da jeg kom hjem fra jobb. Over en kopp kaffe fortalte han meg at han ville selge huset sitt.
Jeg så at det var en tung beslutning for ham, så jeg spurte om han virkelig var klar for å ta et så stort sprang?
Etter å ha snakket med ham en stund, skjønte jeg at det var han ikke.
Han forsøkte å holde fast i oss og forholdet vårt, men han hadde ikke sluppet sin avdøde kone. Jeg visste det ville ende galt dersom vi skulle prøve å bygge opp noe sammen mens han stadig levde i fortiden sin.
En halv time senere fulgte jeg ham ut til døren. Jeg var fylt med sorg. Det var ikke en avskjed jeg hadde lyst til å ta, men jeg kunne ikke se andre muligheter.
Det gikk flere måneder før jeg begynte å føle meg noenlunde hel etter bruddet. Jeg hadde nettopp begynt å få smilet tilbake, da telefonen ringte en dag. Det var ham. Han spurte inderlig om han kunne invitere meg ut på middag, for han hadde noe han ville fortelle meg.
Mitt hjerte hoppet over et slag. Jeg var redd for å rive opp i gamle sår, men jeg syntes heller ikke jeg kunne si nei. Så avtalen ble, at han skulle hente meg etter arbeidstid.
I stedet for å gå ut og spise kjørte vi hjem til meg, og her fortalte han at han hadde solgt huset sitt.
En gammel, klok venn som han hadde oppsøkt etter bruddet vårt, hadde hjulpet ham til å innse at det var på tide at han ga seg selv lov til å elske de levende, og ikke kun de døde.
Hans tidligere kone ville alltid være en del av ham, sa han, men han skulle ikke lenger bo i et museum. Han skulle i gang med et nytt liv. Og det ville han gjerne dele med meg.
Den dagen fikk vi hverandre tilbake. Han hadde for alvor lagt fortiden bak seg, og derfor var hun ikke lenger noen «trussel». Jeg kunne slippe sjalusien. For nå visste jeg at han var min.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
