leserne forteller
Vi hadde vært gift i alle år, så ble barna store og flyttet ut. Da startet problemene
Svein og jeg har alltid vært sammen. Vi traff hverandre under studietiden og det har alltid vært oss. Men noe endret seg.
Jeg stoppet opp ved en liten bakketopp da jeg var ute og gikk tur i ettermiddag. Derfra hadde jeg god utsikt over landskapet, og mens jeg sto der kjente jeg en ny ro innvendig.
Det var som om kroppen min fortalte meg at det valget som nå er tatt, er det riktige. Og at livet vil gi meg nye og spennende muligheter fremover.
Mannen min Svein og jeg skal skilles. Endelig er vi kommet frem til den konklusjonen og forstått at det ikke er mer å kjempe for. Vi har ingen romantiske følelser for hverandre lenger, og det er kun barna og det praktiske innholdet i livet vårt som holder oss sammen.
Nå er barna våre i 20-årsalderen og har nok med sine egne liv. De kommer innom på søndagsmiddager, og vi snakker sammen ukentlig, men de vet ingenting om den kampen faren deres og jeg har vært gjennom de siste årene.
Svein og jeg har alltid vært sammen. Vi traff hverandre under studietiden og har bygget opp et fundament i livet sammen. Med husbygging, tre barn og mye aktiviteter hadde vi fullt opp å gjøre gjennom mange år.
Vi var som en familiebedrift som fungerte godt, og vi har veldig mange gode minner og opplevelser å se tilbake på. Svein og jeg utfylte hverandre på mange områder, og derfor fungerte vi på mange måter godt sammen som ektepar.
Det skjedde noe mellom oss etter hvert som barna våre ble eldre. De gikk gjennom puberteten og frigjorde seg mer.
Svein hadde begynt i ny jobb på den tiden og tjente gode penger. Han reiste ofte og var borte over lengre perioder.
Jeg satt igjen med alt ansvaret, fornøyd for at vi hadde en romslig økonomi, men misfornøyd med at Svein var så mye bortreist.
Da eldstemann dro i militæret og deretter flyttet ut for godt for å studere, endret også noe seg.
Jeg kjente på en sorg over å ha fått så store barn, og livet føltes plutselig litt tomt og rart. Å ha store og selvstendige barn er deilig, men det fører også med seg et slags tomrom som må fylles med noe annet.
Jeg kjedet meg ofte og tok meg i å se mer på TV enn jeg noensinne hadde gjort. Tiden gikk, våre to yngste ble ferdige med videregående og flyttet ut de også.
Svein og jeg slet oss imellom. Vi kranglet ikke, men det var en stillhet mellom oss, som om vi begge undret oss over hva vi skulle gjøre nå.
Svein skiftet jobb nok en gang, og var dermed mer hjemme. Vi prøvde å fylle stillheten med intetsigende prat om jobb og om det som skjedde i nærmiljøet.
Etter det hektiske familielivet var det som om luften hadde gått litt ut av oss begge, i alle fall for min del.
Samtidig lengtet jeg etter at noe annet spennende skulle skje, noe som kunne berike og utfordre meg.
Les også (+) Han kunne miste familien sin på grunn av meg
Hvert prosjekt skulle bli en ny start
Det begynte med oppussing. Vi bestemte oss for å finne på noe vi kunne drive med sammen, og det ble til at vi pusset opp hele huset vårt, rom for rom. Det var en slitsom og spennende tid, hvor vi tilbrakte masse tid sammen og inngikk en rekke kompromisser.
Jeg var ved godt mot og følte at jeg kom nærmere Svein igjen. Så lenge vi holdt på med noe sammen og gikk i samme retning, var alt bra.
Vi var stolte da huset vårt ble helt ferdig, og i flere måneder inviterte vi venner og familie på hyggelig middager, for å vise frem hjemmet vårt og for å ha noe å holde på med. Da kunne Svein og jeg planlegge menyene i fellesskap, og vi lagde maten sammen. Vi kjøpte nye og gode viner vi aldri hadde smakt før, og hadde et lite vinkurs for oss selv.
Men så ble vi lei av det og sluttet med både vinsmaking og middagsselskapene. Vi snakket lenge om å kjøpe en hund. Kanskje det var løsningen for oss, slik at vi kunne komme oss ut i skog og mark på kvelder og i helger. Vi kom frem til at det var verdt et forsøk.
Vi trengte et nytt felles prosjekt, og en hund ville absolutt kreve noe av oss begge, den ville gi nytt liv i huset.
Det ble en golden retriever, og Leika ble alles yndling så fort hun kom i hus. Barna kom oftere hjemom for å se henne, kose med henne og gå turer med henne.
Svein og jeg gikk hånd i hånd på tur med vår nye baby, vi dro til og med på fjellet i helgene for å gå lange turer etter hvert som Leika ble større.
Vi snakket om fremtiden, om barna våre, om alt vi har vært gjennom av opp og nedturer og hvor viktig
det er å ta vare på hverandre. På den tiden var jeg overbevist om at vi kom til å holde sammen for resten av livet. Vi hadde Leika, vi hadde pusset opp og vi hadde utviklet oss begge to, følte jeg.
Likevel kom den underliggende kjedsomheten stadig tilbake. Så fort vi var ferdig med et prosjekt og Leika ble en naturlig del av hverdagen vår, tenkte jeg for meg selv: er dette alt?
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Måtte innse sannheten
Da klarte jeg ikke å finne frem kjærlighetsfølelsene mine for Svein lenger, og jeg sa også noe om det til ham, at jeg bar på en tvil.
Svein responderte med å komme med et nytt forslag. Han drømte om å eie en seilbåt og lurte på hvordan jeg stilte meg til at vi kjøpte en. Jeg sa ja. Jeg ville gjerne prøve det ut, for kanskje det var akkurat en seilbåt som skulle til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig. Det hørtes behagelig å ligge på dekk med vind i seilene, langt der ute på vannet.
Vi kjøpte seilbåt og båtplass, og Svein tok ansvaret for å lære seg å seile. Han hadde hatt båt som ungdom og likte seg på sjøen. Jeg diltet etter med et håp om at dette var det rette for oss.
To somre på rad var vi heldige med været og var stadig ute på vannet. Det var en frisk, behagelig og helt ny opplevelse. Vi traff nye mennesker og knyttet nye kontakter. Men det holdt ikke det heller, det var ikke nok til å finne tilbake til de gode følelsene mellom oss.
Nå er vi kommet til veis ende. Vi har prøvd lenge, og vi har virkelig kjempet for å finne tilbake til den kjærligheten som en gang fikk oss til å satse på et liv sammen. Vi har snakket og snakket i de siste ukene, og vi har kommet frem til at tiden er inne for å gå hver vår vei.
For vi har ikke mer å gi hverandre, annet enn et solid og trygt vennskap.
Det er vemodig og trist, selv om vi er enige. Ingen av oss gleder seg til å leve alene, men dette er for oss å ta ansvar for at ekteskapet vårt ikke lenger fungerer. Vi har jobbet for å få det til, men nå er tiden inne for å se realiteten i øynene og åpne opp for en ny epoke i livet.
Jeg tror at det vil gå seg til, bare vi får solgt huset og båten og delt alt vi eier. Svein og jeg er enige om at vi skal hjelpe og støtte hverandre som venner fremover, det har ingen av oss noe å tape på. Det finnes ingen andre inne i bildet, og vi vil trenge hverandres trygghet når vi skal etablere oss på nytt.
Jeg kjenner at dette er det riktige valget, for ellers ville jeg aldri hatt den roen jeg føler nå. Men jeg er forberedt på at det vil være litt kaotisk fremover, fordi det er så mye som må ordnes før jeg kan få min nye tilværelse på plass. Men det gjør ingen ting. Jeg har god tid.
Og når jeg tenker tilbake på hvordan Svein og jeg har kjempet for kjærligheten, gir det meg en god følelse. Vår skilsmisse er ingen impulshandling. Den har kommet til oss av seg selv, fordi det ikke lenger er noe å kjempe for.
Vi har prøvd det vi kunne, og det gikk rett og slett ikke. Med den vissheten er det også lettere å gå videre, på egen hånd.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 12/07 2022.
