DE BLÅ SIDENE
Vi trodde at datteren vår (15) var lykkelig med sin fem år eldre kjæreste. Etter to år kom sannheten for en dag
I starten virket alt bra mellom Oda og Kim, men etter hvert merket vi at datteren vår forandret seg. En dag sto hun gråtende ute i entreen. Det hun fortalte oss, var rystende.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Det er ikke vanskelig å se at datteren vår har det bra i dag, og hun er også godt fornøyd med studiene hun er i gang med. Oda er vår eldste datter, og det var en lang periode hvor mannen min Oddvar og jeg slet med å få ordentlig kontakt med henne.
Hun var 15 år da hun ble sammen med Kim. Han var fem år eldre, bodde på hybel og var utdannet snekker.
Førsteinntrykket han ga oss var udelt positivt. Han var raus med komplimenter og roste alt fra maten han ble servert hos oss, til hva jeg hadde på meg.
Oddvar og jeg så hvor forelsket Oda var i ham, samtidig som vi syntes hun var litt for ung til binde seg til en såpass mye eldre gutt.
Oda og Kim hang sammen som erteris, og Oda overnattet ofte hos ham på hybelen. Gradvis kom endringene hos datteren vår. Oda ble fraværende, karakterene hennes gikk nedover og hun kunne være både mutt og irritert på oss.
Vi trodde først at det bare var snakk om helt vanlig tenåringsadferd, at hun bare skulle teste ut grensene våre gjennom sinne og verbal utagering. Det var lite som skulle til for at Oda fikk sterke reaksjoner som ikke sto i forhold til det som var tema for diskusjonen vi hadde med henne.
Vi la også merke til at hun gikk med vide klær, og under måltidene var det så vidt hun pirket i maten. Det var opplagt at det var noe som plaget henne.
Stengte oss ute
Både Oddvar og jeg prøvde å snakke med henne, men hun avviste oss kontant. Hun sa at vi ikke skulle bry oss og insisterte på at hun hadde det bra.
Flere ganger hørte jeg at hun gråt inne på rommet sitt, og da banket jeg på. Hun sa at hun hørte på trist musikk, og at det var grunnen til at hun gråt.
Oda var lenge vår store bekymring, uten at vi klarte å få henne i tale. Jeg prøvde å snakke med Kim for å høre om han opplevde de samme endringene hos henne som det vi gjorde, men han bare trakk på skuldrene. For ham var Oda den samme, fastholdt han.
De hadde vært kjærester i to år da boblen omsider sprakk. Det var meningen at hun som vanlig skulle overnatte hos Kim i helgen, men sent på fredagskvelden kom hun hjem til oss.
Hun sto gråtende ute i entreen og sa at hun ikke orket mer. Kim hadde slått henne igjen.
Les også (+) Vi prøvde å få barn. Det han gjorde, var helt utilgivelig
Dominerende tyrann
Dette var helt nytt for oss, men den natten hadde Oddvar og jeg vår lengste og alvorligste samtale med Oda noen gang. Hun falt helt sammen og la ikke lenger skjul på noe som helst.
Sannheten var at hun helt siden hun ble sammen med Kim, hadde lidd i stillhet. For han hadde fullstendig taket på henne. Han var sjalu, kontrollerende og stilte høye krav til henne som kjæreste.
Det var han som bestemte at hun skulle ha langt hår og hvor mye hun skulle veie. Og han kritiserte henne for både det hun sa og gjorde.
Oda var så forelsket, så hun ville så gjerne glede ham, og derfor hadde hun gitt etter for alle hans ønsker og krav. Hun hadde kuttet ut en rekke av venninnene sine fordi Kim ikke likte dem. Og hver gang han drakk, ble han sjalu og slo henne.
Jeg har aldri følt meg så sint og fortvilet som jeg ble over å høre Oda fortelle alt dette. Oddvar var på vei ut døren flere ganger for å oppsøke Kim, og så rasende som han var, er jeg sikker på at han regelrett ville ha banket ham opp, men heldigvis fikk Oda stoppet ham.
Kim viste seg å være alt det vi aldri ville ha trodd om ham, fordi han var så hyggelig utad. Det var skremmende å høre alt Oda hadde gjennomgått, uten at vi hadde forstått det.
Med vår støtte klarte Oda å gjøre det slutt med Kim. Og Oddvar kontaktet ham og sa klart og tydelig fra om at han skulle holde seg langt unna datteren vår i fremtiden.
Oda var totalt psykisk nedkjørt, og når hun ikke var på skolen, holdt hun seg stort sett hjemme. Vi fikk kontakt med en psykolog, som hun hadde godt utbytte av å snakke med.
Hun begynte å spise igjen, og sakte, men sikkert falt hverdagen hennes på plass igjen, selv om hun var tydelig preget av å ha gått igjennom en tøff tid.
Ut av mørket
En ettermiddag sto Oda klar for å ta sin første joggetur på evigheter. Hun har alltid likt å være i aktivitet, og nå ønsket hun å komme seg ut i skogen for å få ut litt frustrasjon. Det var da jeg bestemte meg for å være med henne, selv om det var årevis siden jeg selv hadde jogget sist. Jeg så at hun ble glad da jeg foreslo det.
Joggeturene våre ble raskt en del av hverdagen. Det var under disse turene at Oda og jeg pratet sammen, og hun åpnet seg mer og mer. Temaet spente fra det hun hadde vært utsatt for sammen med Kim, til fremtidsdrømmene hennes.
Vi kom nærmere hverandre og ble fortrolige. Det føltes trygt og godt, etter den lange perioden hvor Oda hadde vært så distansert og sint på oss. Jeg opplevde at hun fant roen under disse joggeturene, og jeg følte meg trygg på at hun var på vei til noe nytt i livet sitt. Hun reflekterte mye, også over hva forholdet til Kim hadde lært henne.
Da russetiden kom, orket ikke Oda å feste sammen med de andre i klassen. Isteden markerte hun slutten på videregående ved å bli med oss på en lengre ferietur.
Det var da hun fortalte at hun hadde søkt seg inn på studier i andre byer til høsten. Hun trengte en forandring, og vi støttet henne fullt og helt.
Det har gått veldig bra med Oda etter at hun flyttet hjemmefra og begynte å studere. Hun er engasjert i studentsamskipnaden, hun har fått mange nye venner, og hun sier selv at hun har funnet sin sti her i livet.
Vi snakker ikke lenger om Kim og tiden hun var sammen med ham. Han er et avsluttet kapittel i livet hennes, og det har vært godt for å henne å lukke igjen den døren.
Å være foreldre og føle seg totalt maktesløs når det gjelder ens egne barns ve og vel, er forferdelig. Det var en tøff utfordring for Oddvar og meg da det sto på som verst. Men vi har lært noe essensielt, og det er at det er viktig å snakke ut om alt det vonde og vanskelige.
Å bære alt innvendig og tie for omverdenen gjør som regel alt verre. Denne erfaringen har vi tatt med oss videre til våre to yngste barn. Vi er mer bevisste på å prate og sette ord på følelser enn vi var tidligere, og det har nok gjort det lettere for dem i forholdet til Oddvar og meg, nå som de står midt i tenårene, med alt hva det innebærer.
