Han var 7 år og svigermor ville ikke ha ham med i begravelsen

Det er mange år siden dette skjedde, men jeg kommer aldri til å glemme.

Sønnen vår hadde det vondt. Bestefar var borte, og det var en utrøstelig syv-åring som nå strevde med sorgen og tapet av sin aller beste kamerat. De to dagene som hadde gått siden bestefar døde så brått, føltes som en evighet.

Bestefar og Lars hadde vært så glade og fornøyde da de dro av sted for å fiske i elven, slik de ofte gjorde.

Men denne dagen skulle alt bli annerledes. Vi andre satt ute og spiste frokost i det fine søndagsværet. Vi hadde så smått begynt å ta av bordet da vi hørte hylene.

– Det er Lars, sa jeg forskrekket. – Det har vel ikke hendt ham noe?

Så kom guttungen løpende ut av skogen mens han viftet vilt med begge armene.

– Det er bestefar, han bare falt. Han rører seg ikke, kom pappa, fort, skrek han og dro Einar i armen.

Einar ble hvit i ansiktet.

– Ring etter sykebil, be dem komme raskt, sa han til meg.

Så la de på sprang. Svigermor sto igjen, urørlig og med stivt blikk.

– Kjære Gud, ikke ta Jørgen fra meg, ba hun lavt.

Jeg la armen rundt henne.

– Det behøver jo ikke være så galt som du tenker, forsøkte jeg å trøste. – Kanskje han bare har falt og slått seg i svime.

Men det var så galt som det kunne bli. Svigerfar var død ved ankomst til sykehuset. Og i den lille familien vår ville ingenting bli som før. Selv bekymret jeg meg mest for sønnen vår.

Lars murte seg inne på rommet sitt. Han ville bare være alene, og vi bestemte at han skulle få slippe skolen til begravelsen var over. De hadde hatt et helt unikt forhold, min svigerfar og min lille sønn.

Det hadde ikke gått en dag uten at de to hadde vært sammen om noe. Enten det var på bestefars verksted, eller de ruslet i skogen, dro til fjells eller på fisketur.

For Lars var alt bestefar gjorde, det eneste rette et menneske kunne foreta seg. Hjertet mitt krympet seg ved tanken på hvor vondt Lars hadde det nå.

Les også (+) Da mamma døde, fikk jeg vite sannheten. Alt hun hadde fortalt var bare eventyr

Livets gang

Vi var også bekymret for svigermor. Hun hadde ikke felt en tåre siden dødsfallet. Gikk bare rundt som om ingenting hadde hendt.

– Hun er i sjokk fremdeles, sa jeg til Einar.

– Stakkars svigermor, når det går så fort, tar det tid å fatte det. Likevel tror jeg det er aller verst for Lars. Hvordan skal vi klare å hjelpe ham over dette?

Vi ble enige om å snakke med ham, og idet vi gikk opp til Lars' rom, la Einar armene rundt meg. – Det plager meg at Lars ikke skal få være med i begravelsen, sa han.

– Mor vil jo absolutt ikke ha ham der. Hun sier at små barn ikke bør delta i begravelser, men jeg er ikke så sikker på om hun har rett, sa han.

Lars satt på sengen. I fanget hadde han den store trebåten han hadde fått av bestefar. Vi satte oss ved siden av ham. – Bestefar var jammen litt av en tømmermann og kunstner, sa Einar lett. Lars nikket. Ansiktet var grimet av gråt og søvnmangel.

– Bestefar holdt på å lage en hest til meg. Han ble ikke ferdig med bena.

Jeg forsøkte å holde stemmen stødig.

– Onkel Erling kommer i morgen og blir her noen dager, sa jeg. – Han vil sikkert gjøre ferdig hesten for deg.

Lars så alvorlig på oss.

– Vet dere hva? Bestefar og onkel Erling var bare ni år da pappaen deres døde. Og mammaen kunne de ikke huske, hun døde da de var babyer, men det bodde en dame hos dem som de kalte for tante Klara. Hun ville ikke at bestefar og onkel Erling skulle bli med i begravelsen, hun sa at de var for små. Men så rømte de til skogs, og der satt de på en stor stein og holdt rundt hverandre, mens de hørte kirkeklokkene nede fra bygda. Onkel Erling husker nok det, han også. Klart de skulle vært i begravelsen!

Siste setning kom med tyngde og overbevisning. Einar så på meg med et hjelpeløst blikk. Han la armen rundt Lars.

– Kanskje tante Klara hadde litt rett. Begravelser er triste greier. De voksne vil skåne barna for slike opplevelser.

– Det er dumt. Bestefar og jeg snakket ofte om å dø og sånn. Alle må dø – mennesker og dyr, blomster og fisker – det er bare sånn det er, det, sa gutten veslevoksent.

Han tuklet litt med båten igjen.

– Bestefar sa at når han var borte, kom det til å gjøre litt vondt en stund, men så ville det bli godt. For han ville alltid være hos meg. Bestefar sa at jeg kunne fortsette å snakke med ham om alle ting, selv om vi ikke lenger kunne se hverandre, sa Lars.

Jeg visste at jeg ikke kunne klare stort mer. Klumpen i halsen gjorde vondt.

– Du skjønner, Lars, bestemor vil også helst at du ikke blir med i begravelsen, kom det brått fra Einar.

– Vi må kanskje respektere det?

Lars så opp på ham med et vantro blikk.

– Klart jeg skal være med. Bestefar vil at jeg skal komme!

Men svigermor ville ikke forandre mening.

– Jeg gjør det for å hjelpe Lars. Å se kisten, se at de senker ham ned i jorden, det blir for sterkt for et lite barn. Han er jo bare syv år og kan umulig forstå så mye av dette.

Der tar du feil, tenkte jeg oppgitt. Einar forsøkte nok en gang å overtale henne.

– Dere får jo avgjøre selv, sa svigermor. – Men tar dere ungen med, blir jeg hjemme!

Etter kveldsmaten ble Einar og jeg sittende på kjøkkenet. Bestemor og Lars satt i stuen bak lukket dør. Da de kom ut, var det tydelig at Lars hadde grått, men han forsøkte et smil da han så på oss.

– Jeg får vel bli hjemme, da, sa han. – Jeg kan vel være borte hos Knut mens dere er i kirken. På vei opp trappen snudde han seg og så på oss. – Men bestefar ville ikke likt dette, det er jeg helt sikker på.

– Jeg tror ikke mor egentlig gjør dette for å beskytte Lars, sa Einar da vi hadde lagt oss.

– Jeg tror hun gjør det mest for å beskytte seg selv. Hun er redd for å miste kontrollen hvis Lars begynner å gråte ved kisten.

Begravelsesdagen kom med det samme strålende været som hadde vært hele uken. At svigerfar hadde vært en populær mann i bygda, visste vi jo, men at så mange mennesker allerede var samlet utenfor kirken, overrasket oss litt.

Les også (+) Etter 25 års ekteskap fikk jeg vite sannheten da det en kveld plutselig ringte på døren

På fisketur igjen

Svigermor holdt meg godt i armen da vi gikk inn i kirken, men hun var helt rolig da vi satte oss på første benk. Den ytterste plassen sto klar til Einar, han hadde kjørt Lars til nabogården mens vi dro direkte til kirken.

Minuttene gikk, vi hørte småprat og kremting bak oss. Jeg hadde ikke lyst til å snu meg for å se etter Einar, men jeg begynte å bli urolig. Hvor i all verden ble han av?

Presten kom inn og stilte seg med ansiktet mot altertavlen. Det var like før seremonien skulle begynne.

Plutselig ble det helt tyst i kirken. Kremting og småprat opphørte. Presten hadde snudd seg og sto og så nedover midtgangen, hvor solen med ett flommet inn over gulvet. Presten smilte. Jeg snudde meg forsiktig.

Det synet som møtte meg, kommer jeg til å huske så lenge jeg lever. Sakte opp kirkegulvet kom Einar med sin lille sønn ved hånden. Lars var pyntet i sin fineste stas – og i hånden knuget han en liten bukett med liljekonvaller. Solen fikk det lyse håret til å skinne.

Da de nådde frem, gikk Lars rolig bort til kisten og la blomstene på den. Ikke en tåre var å spore i det lille, alvorlige ansiktet da han tok et skritt tilbake og bukket dypt. I det øyeblikket følte jeg en slik kjærlighet og ømhet for de to at jeg tenkte at den kjærligheten måtte overgå alt i denne verden.

Einar løftet Lars opp og tok ham på fanget da de satte seg. Jeg så bort på svigermor.

Hun hadde tatt Lars' hånd i sin, og for første gang siden mannen hennes døde, så jeg at hun gråt. Hun gjorde ingen forsøk på å stoppe tårene heller. Presten kremtet et par ganger, så løftet han hendene, og seremonien kunne begynne.

Det luktet godt av kaffe da vi kom hjem. Mia på nabogården hadde stelt i stand, og da vi skulle sette oss til bords, gikk jeg for å se etter Lars. Han var ikke på rommet sitt. Finklærne lå på sengen, så han måtte ha skiftet.

– Han er her nede, hørte jeg onkel Erling rope.

Lars sto ute på trappen sammen med Einar og onkel Erling. Han hadde tatt på seg hverdagsklær, og på hodet hadde han bestefars store fiskehatt. – Han vil ned til elven og fiske, sa Einar.

– Ikke tale om at du går dit alene, dessuten må du ha mat, sa jeg.

– Mia har smurt en matpakke til meg. Vær så snill, la meg få lov, ba Lars.

Vi ga etter og sto på trappen og så etter gutten der han gikk med faste skritt mot skogholtet. Det siste vi så, var den store hatten som forsvant mellom trærne.

– Jeg liker ikke at han går alene, gjentok jeg.

Da kjente jeg en hånd på skulderen. Svigermor sto bak meg.

– Jeg har vel alltid vært en nøktern og jordnær dame, sa hun stille. – Men denne gangen er jeg overbevist om at Lars ikke er alene…

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Da mamma døde, fikk jeg vite om hennes godt bevarte hemmelighet. Det var et sjokk

Jeg trodde det ville bli hyggelig å møte venninnen min igjen. Så feil kan man ta