Brevet jeg aldri sendte
Ingen voksne hjalp deg, enda de visste
Kjære Kristina. Jeg forsto ikke så mye på den tiden, jeg var tross alt bare et lite barn. Men vår strenge lærerinne, hun som hadde foreldremøter med mammaen din, hun burde ha forstått.
Kjære Kristina
Jeg har tenkt på deg, Kristina. Gjennom årene har jeg sendt så mange tanker din vei. Jeg har lurt på hvordan det gikk med deg, hvordan livet ditt ble og om du fremdeles er i live.
Vi var førsteklassinger da vi møttes, og du skilte deg ut fra mengden med en gang.
Jeg husker så godt hvor stolt jeg var i min nye kjole, med mine lange fletter og den pene, rosa
ranselen min. Antrekket ditt var noe mer originalt, med tyllskjørt, hullete strømpebukser og en helt fantastisk paljettbolero.
Mamma, pappa og begge bestemødrene mine var til stede den dagen, men det var storesøsteren din som fulgte deg. Hun var nesten bare et barn selv.
Vi ble venner på barneskolen, og i mine øyne var du morsom, livlig og selvsikker.
Dessverre ble ikke læreren vår like glad i deg, for du kom ofte for sent, hadde sjelden gjort lekser og glemte stadig en kladdebok, en passer eller pennalet.
Jeg forsto ikke så mye på den tiden, jeg var tross alt bare et lite barn. Men vår strenge lærerinne, hun som hadde foreldremøter med mammaen din, hun burde ha forstått.
Du ville aldri at jeg skulle bli med deg hjem, og du kom sjelden på besøk til meg.
«Mamma trenger meg hjemme», sa du veslevoksent og dro av gårde, mens vi andre fant på ting sammen.
I annen klasse hadde jeg bursdagsselskap, og alle jentene i klassen var invitert. Du kom den dagen, og det ble den siste gangen du var hjemme hos meg. Vi spiste pølser, lekte leker og hadde det kjempehyggelig, helt til jeg skulle åpne gavene.
Jeg husker ikke hva jeg fikk av noen andre, men jeg husker gaven din. Vi satt på gulvet i stuen, ti små jenter, i ring. Alle klappet i hendene hver gang jeg rev papiret av en gave. Mamma sto bak oss og dyttet forsiktig i meg hvis jeg var for treg med å takke.
Din pakke var litt krøllete og hadde mye tape. Du hadde pakket den inn selv, ikke sant? Det var en rosa bamse, en av de du kunne brette sammen så de ble til en ball. En som var akkurat lik den en jente i klassen hadde mistet på skolen dagen før. Det ble helt stille i ringen på gulvet.
Vi var så små, men vi forsto det alle sammen med en gang; at du hadde gitt meg bamsen du hadde stjålet fra en annen.
Jeg er så lei meg, Kristina, for hvordan det må ha vært for deg. Jeg er så utrolig lei meg. Mamma var heldigvis rask med å bryte opp kranglingen og fjerne bamsen.
Jeg husker ikke detaljene, men jeg vet at du ble hos oss noen timer etter at de andre jentene ble sendt hjem med godteposene sine. Mamma fikk meg til å forstå at du hadde det vanskelig.
De aller fleste i bygda visste at din mor hadde store problemer, og at det i praksis var søsteren din som tok vare på deg.
Men ingen av de voksne gjorde noe med det. Ingen dro hjem til dere, ingen tok tak i situasjonen. Jeg har hørt forferdelige historier i etterkant om hva som egentlig foregikk i huset deres.
Jenter i flokk kan være grusomme. Episoden med gaven stemplet deg som tyv. Du ble fryst ut, og etter hvert som vi ble eldre, himlet vi med øynene over dine dristige klesvalg.
Når jeg ser tilbake, er jeg mest imponert over deg. Du hadde danseoppvisning på klasseavslutningen siste året på barneskolen, og du vant en lokal talentkonkurranse fordi du sang så vakkert da du var 13 år. Du lot deg ikke knekke.
Nå vet jeg ikke hvor du er eller hvordan du har det. Du ble borte etter ungdomsskolen. Her sitter jeg og tenker på hva som sies: At det kreves en landsby for å oppdra et barn. Du bodde i en liten, norsk bygd som overhodet ikke gjorde jobben sin. Og jeg, som skulle vært venninnen din, sviktet totalt.
Jeg håper at du har det bra, og du skal vite at jeg skammer meg.
Hilsen meg
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
