Leserne forteller
Vi måtte gå fra huset vårt og selge bilen, men hun ga seg ikke
Hun var vant til å få alt hun pekte på, men nå var vi faktisk blakke!
Ordene bortskjemt og ufordragelig henger ofte sammen, og mange foreldre i dagens samfunn har gjort samme feil som meg, og skapt barn som fortjener disse ordene.
Men det er med et lettet sinn jeg skriver min historie, for det trenger ikke å fortsette å være slik. Noen ganger ordner livet opp helt av seg selv.
Hun var et etterlengtet barn, og vi hadde god økonomi og kunne være supergreie.
Kort sagt vokste Ida opp uten å mangle noen ting, og da hun som ung ble interessert i mote og ønsket seg dyre merkeklær, ble vi med på den galoppen også.
Noen ganger forsøkte vi å sette grenser, for eksempel da hun ønsket seg en veske til 10 000 kroner i bursdagspresang, men så ga vi etter likevel fordi ingen ting annet var bra nok i hennes øyne.
Les også (+): Pappa flyttet ut. Da han noen år senere fortalte hvorfor, raste hele min verden sammen
Lukseriøs levestandard
Da hun ble 16 år, ble mannen min alvorlig syk, og firmaet hans, som han hadde jobbet en stund for å redde i en tøff tid for bransjen, ble forsømt.
Det førte til at vi for første gang kom i en vanskelig, økonomisk situasjon. Vi var rett og slett konkurs.
Den gangen satte jeg meg rolig ned for å forklare Ida at vi i fremtiden måtte være mer forsiktige.
«Vi har ikke råd til å kjøpe så mye til deg mer», sa jeg.
Hun reagerte slik bortskjemte barn gjør.
«Jeg er ikke villig til å gå ned på levestandarden», sa hun freidig, og minnet om at faren og jeg hadde en bufferkonto.
Den mente hun vi måtte ta ut penger fra for at hun skulle leve slik hun var vant til.
«Jeg har jo mine venner som får de tingene», var argumentet.
Det var absurd å høre henne snakke, og jeg tenkte: Har vi skapt denne umodne og egoistiske jenta som bare tenker på egne ønsker og behov?
Først og fremst ble jeg lei meg fordi hun ikke så andre enn seg selv. Ikke engang farens sykdom så ut til å gå innpå henne.
Det som skjedde i årene til hun var 20 år, var at vi likevel etterfulgte hennes ønsker, selv om vi ikke hadde råd til det.
Hun gikk så hardt ut mot oss om vi ville nekte henne noe, at vi rett og slett ikke orket å leve med det.
Det var flaut å ha et barn som ikke viste forståelse da vi måtte gå fra huset vårt og selge bilen vår. Mens vi gikk ned på levestandarden, fortsatte hun å leve som en millionær.
«Hvordan skal det gå med henne?» tenkte jeg i fortvilelse og var redd for at hun aldri ville bli klok, ydmyk og empatisk.
Les også (+): Jeg svevde på en rosa sky og flyttet inn hos ham. Så slapp han bomben
Endelig var hun blitt voksen
Da hun reiste til et annet land for å studere, visste jeg ikke hvordan det skulle gå.
Hun forventet at vi ga henne tusenvis av kroner i måneden og så ut til å tro at hun skulle leve et jetsettliv.
«Jeg er redd vi har ødelagt henne. Hun har fått alt hun peker på og er ikke takknemlig for noe», sa jeg til mannen min.
Under studiet ble hun først sammen med en gutt fra en rik familie, og jeg fryktet at forbruket hennes ville eskalere, men så ble hun bedratt og forsmådd, heldigvis, og gikk på sitt livs første og største kjærlighetssorg. Den nedturen var hva hun trengte, tenker jeg nå.
I tiden etter bruddet fikk hun en annen venn med en helt annen bakgrunn, en som hadde kjempet seg til alt, og som var takknemlig for hver minste ting han hadde oppnådd.
Det var som om øynene hennes åpnet seg da hun etter hvert ble kjæresten hans. Etter å ha vært med ham hjem til hans foreldre, hadde hun endret synet på hva lykke er.
«Jeg vil ha det som dem, eie lite og være lykkelig. Dere har skjemt meg bort, mamma. Mye av det dere har gitt meg, er idiotisk at barn får», sa hun på telefonen.
Jeg bekreftet det, og sa til henne at er det noe jeg angrer på, er det at vi praktisk talt aldri sa nei og at vi ikke ga henne motstand eller motgang.
Da hun i fjor sommer stilte seg på et marked og solgte klær og vesker til inntekt for et barnehjem i et annet land, forsto jeg at hun endelig var blitt voksen, klok og takknemlig.
Nå tør jeg si som min mor da jeg uttrykte min bekymring rundt Ida: «Det blir som regel folk av dem til slutt!»
Det er en gedigen lettelse!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
