Leserne forteller
Mamma og pappa oppdro meg slik de mente var best. Når jeg tenker tilbake på det nå, blir jeg trist
Jeg glemmer aldri da moren det moren min sa til meg en dag etter jeg kom hjem fra skolen. Setningen er som brent fast i hukommelsen min.
Ingen vet bedre enn meg hvor viktig det er å få en god oppdragelse med gode og fine verdier.
Setningen jeg aldri glemmer, kom fra mamma, som ble sint på meg fordi jeg hadde delt den fine nisten min med en jente som ikke hadde med seg mat på skolen.
«Men hun hadde ikke mat», forsøkte jeg å si.
Jeg fikk streng beskjed om at jeg måtte slutte å ta ansvar for hva alle andre ikke sørget for.
«Jeg smører mat til deg, ingen andre», poengterte hun, og jeg tok poenget til meg.
Hjemme hos mine foreldre var én ting viktigere enn alt annet, nemlig å sikre seg selv.
Å dele med andre var som en synd å regne. «Den er din», fikk jeg beskjed om, hvis jeg fikk en pose med godteri en lørdag. Min var min – min var ikke til andre.
Mamma og pappa hadde aldri gjester i vårt hjem, men det hendte at vi var borte hos andre. Da var de i perlehumør, og vi fikk beskjed om å si ja takk til alt som var på bordet.
Jeg husker at de hadde med seg blomster mamma hadde plukket i hagen, og hun var så stolt over at hun tok med seg noe til vertskapet, og hun lærte meg at det å hente buketten selv alltid var det hyggeligste.
Som barn så jeg ikke at jeg hadde gjerrige og smålige foreldre, som aldri gikk ut av en situasjon uten å berike seg selv.
Jeg ble lært opp til å ta imot, men aldri å dele, og faktisk trodde jeg at dette var en lærdom alle foreldre ga sine barn. Når jeg tenker på det nå, blir jeg lei meg.
Les også (+): Han var drømmemannen, men han var gift. Jeg ville ha barn, så jeg la en plan...
Sosiale problemer
For det som skjedde da jeg etter hvert ble større, var at de andre barna tok avstand fra meg, eller de sa: «Siden du ikke gir meg noe, vil ikke jeg dele med deg.»
De var lei av at jeg snyltet på dem, uten å gi noe tilbake.
Det rare er at jeg ikke forsto selv hvorfor jeg fikk sosiale problemer. Jeg var oppdratt til å holde godt på det som var mitt og trodde det var det eneste riktige.
Hvis noen sa: «Hvem vil ha?», var jeg den første til å si: «Jeg!»
Pappa handlet mat som var gått ut på dato til halv pris. Mamma sørget for at vi arvet klær, slik at de slapp å kjøpe nytt.
Også dette ble etter hvert lagt merke til. Men jeg var 15 år før jeg begynte å tenke at alt var annerledes hjemme hos oss.
Det var greit hvis jeg lånte klær av en venninne, men hvis venninnen lånte den jakken jeg hadde fått i julegave av mormor, fikk jeg skjenn. Jeg begynte gradvis å forstå at hele situasjonen var et paradoks.
Men det var da jeg flyttet hjemmefra at jeg for alvor oppdaget hvor smålige mine foreldre var. Mens bankkontoen deres bygde seg opp måtte jeg klare meg selv, uten noen som helst støtte hjemmefra.
Ut fra tankene som begynte å melde seg, skulle man tro at jeg lett forsto koden for sosialt samvær med andre, men det var lettere tenkt.
Å sikre seg selv lå i meg som en sterk drivkraft. Da jeg kom inn i et delingsmiljø, slet jeg med å forstå de uskrevne reglene.
Da en studievenninne sa til meg at de andre mente at jeg var gjerrig, forsto jeg egentlig ikke hva hun siktet til, men heldigvis forklarte hun meg.
«Når vi deler med deg, forventer vi at du også deler med oss», sa hun.
Jeg forsto at om jeg ikke endret meg, ville jeg ikke lenger være en del av fellesskapet.
Les også (+): Da jeg fant brevene hos pappa etter hans død, fikk jeg endelig fred
Skam
Det var tøft å ta mot kritikken, og jeg lå våken og gikk rundt med vondt i magen i mange dager, men jeg måtte ta grep.
I dag er jeg glad for at hun torde konfrontere meg; de kunne jo bare ha skviset meg ut uten å gi meg en forklaring.
Mine foreldre er nå gamle og er som de alltid har vært. Selv er jeg blitt en annen.
Mine to barn har en læresetning som er viktigere enn alt annet: «Delt glede er dobbel glede.»
Jeg får vondt i magen når jeg tenker på hva jeg gikk glipp av som barn, og jeg blir flau og føler skam når jeg tenker på hvordan jeg ble.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
