SAMTALE I NATTEN
– Mamma var glad i meg, men hun gjorde en stor feil. Og den har gått i arv
Leif var glad i moren sin, men det var én annen person han drømte om å få møte.
– Mamma var veldig ung da jeg kom til verden. Hun var knapt myndig og ikke gift. Den gangen ble sånt sett ned på, sier Leif.
– Det var ikke pappa sin skyld, han var veldig forelsket i mamma. Han hadde flyttet sammen med henne på sekundet. Ingen av dem hadde andre, så vidt jeg vet, men mamma ville visst ikke ha noe mer med ham å gjøre.
Moren hans bodde på gården hos foreldrene sine i Trøndelag.
– Morfaren min var en snill kar. Han la seg ikke borti hva mamma holdt på med og aksepterte at hun fikk en unge. Jeg kan ikke få fullrost ham. Han var den eneste som bare var snill mot meg.
– Den nye karen mamma fant seg, som hun giftet seg med og fikk to barn til med, var derimot ute etter meg fra første stund. Han gjorde barndommen min til et helvete!
Ble slått
– «Lausunge», ble jeg kalt. Folk ropte det etter meg. «Ha deg hjem, din lausunge!». Jeg gikk hjem til mamma og spurte hva det betydde. Hun begynte å gråte. Da forsto jeg at det var noe skikkelig fælt og tenkte at det skal jeg aldri mer nevne.
Så fikk Leif en stefar.
– Han kalte meg lausunge når mamma ikke hørte på. Han forskjellsbehandlet oss tre ungene på det groveste. Min halvsøster og halvbror fikk aldri kjeft. Selv når de hadde gjort noe galt, fikk jeg skylden.
– Tok ikke moren din deg i forsvar?
– Nei... mamma valgte å ikke si noe. Det var et valg som fikk voldsomme konsekvenser for meg. Jeg var veldig glad i mamma, men hun var ikke glad nok i meg til å hive ut gubben, sier Leif.
De bodde i andre etasje på gården til bestefaren.
– Søkte du trøst hos besteforeldrene?
– Det var nok litt annerledes på den tiden, grunner han tankefullt.
– Jeg husker en gang stefaren min bar meg ut i vedskjulet, hengende som en filledukke over armene hans. Bestefar fikk se oss. I forbifarten så jeg ham riste bedrøvet på hodet, men ingenting ble sagt eller gjort.
– I vedskjulet dro stefaren min av meg buksen og dengte løs på den vesle bakenden min. Det var første av mange ganger.
– Læreren spurte meg etterpå hvorfor jeg satt ytterst på stolen – på bare én skinke. Hva skulle jeg svare? Jeg var jo gul og blå, sier han resignert.
Tanken på en dag å møte sin egen far dukket stadig oftere opp.
Les også (+): Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen
Dro til sjøs
Han savnet sin biologiske pappa uten noen gang å ha møtt ham.
– Hva visste du om ham?
– Så å si ingenting. Jeg hadde bare sett et bilde av ham som unggutt en gang jeg rotet i sakene til mamma. Han lignet på meg av utseende.
Det siste året på skolen, kom det et brev fra ham. Det var stilet til læreren min. Det sto at pappa gjerne ville ha kontakt med meg.
– Møttes dere?
– Jeg husker ikke helt hvorfor det ikke ble noe av, sier Leif, – men vi skrev noen brev.
– Kanskje skyldtes det at han var blitt gift og hadde fått flere barn?
Det skulle ta enda mange år før far og sønn møttes.
I mellomtiden dro Leif til sjøs. Han var glad for å kunne legge barndomshjemmet flere tusen mil bak seg, selv om han stadig understreker at han var glad i moren sin.
– Stefaren min ville ikke ha meg i nærheten, og mamma sa ikke stort.
Han kunne ingen andre språk, men kom seg verden rundt flere ganger.
– Du kommer langt med trøndersk, gliser han.
Ønsket om å møte faren ble aldri glemt.
– Han skrev til meg flere ganger. Jeg fikk vite at han var fyrmester og maskinsjef. Sånne interesser som jeg har!
«Nå må vi møtes – før det blir for sent», skrev faren.
– Jeg glemmer aldri det øyeblikket jeg så ham. Det var ikke nødvendig med et nyere bilder for å vite hvem i folkemengden som var pappa.
Les også (+): Sønnen vår er 30 år og bor hjemme. Eksmannen min sier jeg har ødelagt ham
Familietreff
Leif var 37 år, gift og hadde to barn da de for første gang møttes.
– Pappa og jeg var like som to dråper vann. Vi så like ut, hadde det samme ganget, likte begge fiske og båter, og også å pynte oss.
– Hvordan ble det å prate sammen?
– Veldig fint. Vi kjente umiddelbart at vi var far og sønn!
Faren overrasket ham med å ha samlet slektninger til fest.
– Brått var det en haug med folk som tok varmt imot meg. Slik jeg hadde lengtet etter hele livet.
– Senere tok jeg familien med opp til Trondheim, for å hilse på pappas kone og mine halvsøsken. Vi fant raskt tonen. Selv mamma og pappa møttes igjen før de gikk bort. Jeg tror hun ble litt småforelsket i ham, men det var for sent.
Selv om det å møte faren var veldig fint, er det ingen tvil om at barndommen har satt sine spor hos Leif. .
– Hvordan har du selv vært som pappa?
Han nøler ikke med å svare.
– På langt nær god nok! Jeg var altfor streng. Sønnen min sa en gang trist: «Hadde jeg bare visst hva du slet med».
Da barna var små, ble Leif og moren skilt.
– Det gikk ti år før jeg så dem igjen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle være pappa. I dag har jeg et godt forhold til sønnen min. Det setter jeg stor pris på. Jeg håper også at datteren min vil tilgi meg. Begge har gitt meg barnebarn, som jeg er ordentlig glad i. Jeg er blitt mildere med årene, sier Leif.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
