Brevet jeg aldri sendte
Vi måtte få vite sannheten, så vi tok en DNA-test
Gjennom årene har jeg fått høre at jeg ligner på deg, og vi to har hatt et nært forhold.
Kjære pappa, du som alltid har vært her for meg, og som har elsket meg ubetinget.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, for det som veltet din tilværelse for en tid siden, veltet også min. Jeg vet ikke hva jeg tenker om mamma og hvordan hun og jeg skal gå videre etter det som skjedde, men jeg ønsker herved å gjøre ting klart for deg.
Vår historie er min historie, for helt siden jeg ble født, har du vært min trygge havn. Det første jeg husker fra livet mitt er da du hadde meg på skuldrene dine, for så å la meg svinge rundt og rundt hjemme i stuen, mens du holdt meg fast.
Gjennom årene har jeg fått høre at jeg ligner på deg, og vi to har vært nært knyttet. Du og mamma fikk bare meg, så jeg var det heldige enebarnet som fikk all oppmerksomheten.
Jeg husker at dere forsøkte å gi meg et søsken, og at dere var hos legen for å få det til, men så ble det stille og rart mellom dere, og jeg fikk vite at jeg aldri kom til å få en bror eller en søster. I grunnen var det helt greit for meg.
Jeg er voksen nå og kan bare ane hvordan du må ha hatt det. Du visste jo allerede da, innerst inne, at noe ikke stemte. Den gangen dere kranglet høyt og jeg var 14 år gammel, hørte jeg deg si: «Fortell meg hvem som er faren – jeg kan ikke få barn. Det vet vi begge!»
Mamma svarte ikke, men forlot rommet og slamret døren etter seg.
Fra da av visste jeg at det var noe uavklart rundt hvem jeg var, men jeg holdt det inni meg og alt fortsatte som før. Du, pappa, tok vare på meg.
Da jeg var liten, merket jeg at du og mamma hadde det fint sammen, men da jeg ble eldre, merket jeg at dere ikke hadde det så bra. Så da dere ble skilt, var det rystende, men likevel ikke et sjokk. Jeg var så gammel at jeg klarte å legge sammen to og to.
At det ene, store spørsmålet også lå og skurret, forsto jeg, men du og jeg snakket ikke om det. Jeg bodde hos deg i helgene og vi hadde det fint.
Du var pappaen min.
Hvorfor jeg konfronterte mamma for noen måneder siden, vet jeg egentlig ikke, men det var altså hva jeg gjorde, og da fortalte hun den sannheten som tok fra deg og meg de blodsbåndene vi har følt at vi har hatt.
Du er ikke min biologiske far. Han er er en tidligere kjæreste av mamma, og mannen har til og med visst om meg i alle disse årene!
For å være sikker på at det mamma sa var sant, tok du og jeg en DNA-prøve. Svaret var nedslående, men ikke overraskende: Vi er ikke engang i slekt, og kan ikke være det.
Men, pappa, vet du, det endrer ikke på noen ting, for du er faren min. I mitt hjerte finnes det ingen annen som fortjener å bli kalt pappa. Og jeg er din datter, nå og i all fremtid, glem aldri det.
Mammas fortielse og bedrag finner jeg egentlig ingen ord for. Jeg trenger tid til å bearbeide sviket hun fremfor alt utsatte deg for. Men hun er mammaen min, og jeg er glad i henne, så vi kommer forhåpentligvis til å få et bra forhold igjen.
Det viktige for meg nå er at du og jeg lærer oss å se bort fra genetikk, og i stedet ser på de sterke og uløselige båndene vi har i kraft av vår felles kjærlighetshistorie. Du er den beste pappaen i verden, og jeg trenger deg. I julen skal du og jeg være sammen, og jeg skal dele med deg at du skal bli bestefar.
Jeg vil alltid være datteren din,
Hilsen meg
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
