Datteren min skulle bli mamma. Jeg vet at svaret mitt såret henne

Jeg var kun 23 år gammel da jeg ble mor for første gang, likevel var det faktisk planlagt. Jeg var fortapt i barn og jeg var fortapt i ham jeg fikk vår datter med.

Det gikk imidlertid ikke så lang tid før forholdet vårt begynte å skrante. Han var ikke ferdig med å gå på byen, og etter kun ett år forlot han oss.

Jeg var alenemor i nesten fem år før jeg traff en ny mann, som falt for både meg og datteren min. Vi ble gift, fikk to flotte gutter og levde et godt og trygt liv sammen i mange år.

Jeg hadde en deltidsjobb i den lokale matbutikken, men da barna ikke lenger trengte meg så mye merket jeg at jeg søkte nye utfordringer, derfor satte jeg meg på skolebenken.

Jeg tok først noen kurs på en kveldsskole, så startet jeg på en bachelor i økonomifag. Det var hardt, men også utrolig spennende og givende. I en alder av 45 år ble jeg ferdigutdannet og fikk min første jobb innen annonsesalg.

Det var helt fantastisk, og jeg elsket jobben min. Datteren min hadde for lengst flyttet hjemmefra, og snart flyttet guttene også. Mannen min og jeg ble alene og fikk masser av tid til oss selv.

Jeg må tilstå at jeg nøt det. Etter nesten 30 år med fullt hus og masser av daglige plikter, hadde vi nå kun oss selv å tenke på. Jeg tok derfor ekstra kurs og videreutdannet meg, mens jeg fortsatte å jobbe fulltid.

Det var som om jeg hadde fått uanede krefter i mitt nye arbeidsliv, og belønningen kom da jeg som 52-åring søkte og fikk en stilling som avdelingsleder.

Det var en fantastisk, men også hard jobb med lederansvar, kundekontakt og store økonomiske beslutninger. Lønnen min steg tilsvarende, så mannen min og jeg begynte å legge planer for alle reisene vi skulle ta.

Så var det at datteren min en fredag ringte og spurte om hun og kjæresten kunne komme til lunsj på søndagen.

Selvfølgelig kunne de det, det var alltid hyggelig når barna stakk innom, og vi likte kjæresten hennes, som var en ansvarsfull og hyggelig ung mann. De hadde med en vertinnegave, som de ellers ikke pleide.

Da jeg åpnet pakken og så at den inneholdt en liten sparkebukse, ble jeg først satt ut, men så brast det ut av datteren min:

– Dere skal bli besteforeldre, og du skal bli mormor. Vi skal ha en liten, og nå har dere tøy til skift når barnet skal besøke dere.

Begge fniste litt, og mannen min lo også, men jeg kunne merke at jeg stivnet litt. Et barnebarn! Allerede? Ja, det var jo ikke for tidlig for datteren min og kjæresten, de nærmet seg begge 30, men for meg? Nå var jeg endelig helt fri, skulle jeg så bli bundet igjen?

Jeg ble litt irritert over at jeg kunne tenke slik, så jeg skjøv tankene unna og konsentrerte meg i stedet om å se glad ut og lykkønske de unge.

Men flere ganger i løpet av dagen nevnte datteren min hvor flott det måtte være for oss å bli besteforeldre, og hver gang kjente jeg et stikk av tvil. Da de unge hadde gått, lot jeg tvilen komme frem.

– Jeg føler meg slett ikke klar for å bli mormor. Jeg har heller ikke lyst til å være barnevakt i tide og utide, sa jeg til mannen min.

– De klarer det selv, akkurat som vi gjorde, forsikret han meg.

Jeg slo meg til ro med det, men jeg hadde mine bange anelser.

Les også (+) Mamma og pappa boikottet bryllupet mitt. Så skjedde det som er enda mer absurd

Ble skuffet

Datteren min fødte den fineste lille jenta, og jeg var glad på deres vegne.

Men allerede under det første besøket på sykehuset, hvor jeg holdt mitt nye barnebarn i fem minutter, fornemmet jeg en uro over å sitte med et lite barn.

Jeg ville gi henne tilbake til datteren min, men moren til kjæresten hennes ville gjerne holde det lille nurket. Hun begynte straks å pludre og nusse og kysse barnet. Jeg syntes jeg så et raskt glimt av skuffelse i min datters øyne. Selvfølgelig ville jeg elske barnebarnet mitt, men det måtte bli på min egen måte.

Datteren min hadde barselpermisjon, så vi så dem omtrent en gang hver 14. dag, og da kom de hjem til oss og spiste.

Kjærestens foreldre – eller rettere hans mor – så de mye oftere. Hun hadde åpenbart fått redusert stilling, slik at hun kunne være tilgjengelig dersom det var bruk for det.

Jeg følte en enorm lettelse da jeg hørte det, for så slapp jeg selv, tenkte jeg. Men så lett var det ikke. Da den lille var litt over fire måneder og så smått hadde begynt å få grøt, spurte datteren min om jeg ikke snart hadde lyst til å passe henne?

– Først når hun blir større, svarte jeg. – Spedbarn er ikke riktig meg.

Datteren min ble tydelig skuffet, men jeg kunne ikke late som, og jeg hadde jo heller ikke så mye tid i hverdagen, forklarte jeg mannen min, da han forsiktig spurte om jeg ikke var litt for hard.

Kanskje ville han egentlig at vi brukte mer tid på barnebarnet vårt, men han insisterte ikke. Jeg tror han var usikker på sin rolle som stebestefar.

Vårt barnebarns ettårsdag nærmet seg. Det ble invitert til stor fødselsdag med 20 gjester. Litt i overkant for et barn som sannsynligvis ikke brydde seg så mye, syntes jeg.

Det viste seg at hun nesten ble fullstendig skremt av alle menneskene. Hun knuget seg inn til vår datter, som egentlig skulle hjelpe til i kjøkkenet.

– Skal jeg ta henne? spurte jeg derfor, og datteren min nikket takknemlig. Men da jeg strakte hendene mine ut mot den lille, snudde hun seg bort og klamret seg enda hardere til mammaen sin. I det samme kom farmoren.

– Kom til farmor, lille pus, kvitret hun, og barnebarnet vårt snudde seg med en gang, slapp taket i min datter og strakte ut armene mot farmor.

Da kjente jeg ærlig talt et lite stikk av skuffelse. Datteren min så også ganske trist ut, og fortalte at farmoren var barnevakt en gang i uken.

– Så hun er helt trygg hos henne, sa hun med dårlig skjult bebreidelse i stemmen.

– Det er fint for dere at hun kan og vil, svarte jeg nøkternt. – Men det kan da ikke være riktig at man som bestemor skal oppgi sitt eget liv fordi man får barnebarn. Jeg vil være mormor på min måte, og det betyr ingen faste rutiner.

Datteren min svarte irritert at hun jo ikke kunne tvinge meg, men nå visste hun i det minste at hun ikke kunne regne med meg.

Og det gjorde hun til min store lettelse heller ikke. Vi så hverandre til familiemiddager en gang imellom, til fødselsdager og andre høytider, men jeg ble ikke bedt om å passe barnebarn.

Les også (+) Ferieturen med pappa ble et mareritt

Elsket farmor

Jeg trodde egentlig jeg var helt tilfreds med tingene som de var, inntil det ble treårs fødselsdag. Den ble holdt i mye mindre skala enn ettårsdagen, så det var kun oss fire besteforeldre.

Vi kom først, så jeg satte meg ned med bursdagsbarnet og leste en bok for henne, men da farmoren og farfaren kom smøg hun se fort ned fra fanget mitt og løp jublende ut i gangen og kastet seg i armene på farmor.

Resten av ettermiddagen fikk jeg stort sett ikke et blikk fra barnebarnet mitt. Hun ville hele tiden være hos sin farmor. Og jeg må innrømme at jeg kjente på et stikk av sjalusi, da jeg så all den kjærligheten farmoren fikk.

Plutselig ville jeg også gjerne kjenne våte barnekyss. Det måtte være deilig å være så elsket.

– Det er nok en som er farmorkjær, sa jeg og prøvde å lyde uanstrengt, men kanskje slo de riktige følelsene mine igjennom, for datteren min svarte krast.

– Ja, farmor er der alltid for henne. De to har fått et helt spesielt bånd.

Der og da kunne jeg merke det; en slik kontakt ville jeg også ha til barnebarnet mitt. Jeg har vært så fokusert på det jeg ville miste, at jeg slett ikke hadde tenkt på alt det jeg ville få. Plutselig husket jeg også hvor deilig det hadde vært å ha små barn, det var jo ikke bare strevsomt.

Alt det gode dukket opp. Små føtter som løp over gulvet, samtalene om de mest merkelige ting, kyss og klem. Var reisene mine og arbeidet virkelig viktigere enn det? Barn er små i så forferdelig kort tid, og jeg hadde allerede gått glipp av så mye.

Jeg slo derfor fra meg all skam og inviterte meg selv til kaffe hos datteren min. Hun var både glad og avvisende, da jeg forklarte at jeg angret alle mine harde ord og gjerne ville ha en større plass i mitt barnebarns liv.

Datteren min ville imidlertid ikke la farmor få mindre plass, fordi hun og mannen hjalp til med så mye. Men dersom jeg kunne finne tid når det passet datteren min og kjæresten, ville det være fint.

Så nå går jeg botsgang og endrer på tidsskjemaet mitt så det passer min datters, slik at jeg kan passe barnebarnet mitt når det passer dem. Det er stadig ingen tvil om hvem hun et gladest i utover foreldrene sine. Det er og blir farmor. Men jeg får en stadig større plass i hennes lille hjerte, og jeg får større og større gleder.

Jeg håper og tror at jeg i dag også er en viktig person i hennes liv. Hun er i hvert fall blitt viktig i mitt, og når lillebroren hennes snart kommer til verden, vil jeg ikke gjøre samme feil igjen. Jeg vil være der for barnebarna mine. Fra første dag, og for min egen skyld.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Han ville be­ta­le med sex

Det skjedde noe med meg da vi fikk barn. Jeg trodde aldri at det skulle skje meg