brevet jeg aldri sendte
Til deg som knuste hjertet mitt og nå står foran meg gråtende. Det du ber om er umulig
Kjære mannen min, du som fant en annen kvinne som du forelsket deg i, og som valgte å gå fra meg.
Til deg som knuste hjertet mitt.
Disse ordene er til deg. I går kveld kom du hit med en blomsterbukett i hendene og med tårer, som rant nedover kinnene. Du sa at du hadde gjort ditt livs største feil da du forlot meg. Hva gjør jeg nå?
Ett år er gått siden du sendte meg ut i mitt livs verste sjokk og dypeste sorg. Ord kan ikke beskrive hvor trist jeg følte meg og hvor tungt det var å stå opp hver morgen fordi jeg visste at jeg måtte gå
løs på en ny dag uten deg.
I ett år har jeg slåss mot sorgen i meg og kjempet meg videre, dag for dag. Fordi jeg måtte være en ressurs for barna våre, kunne jeg ikke vise hvor nedkjørt jeg var.
Jeg holdt meg sterk, og det kostet meg så mange krefter at jeg iblant tenkte at det ville ha vært lettere å være dø. Heldigvis hadde jeg familie og venner som heiet på meg. «Han fortjener ikke deg, du fortjener en som er så mye bedre enn ham!», sa de.
Jeg tenkte også at jeg fortjente noe bedre enn en mann som bedro meg, og som bare dro sin vei uten engang å prøve å få ekteskapet til å fungere.
Samtidig visste jeg at jeg elsket deg fortsatt, for slik er jo kjærligheten; du slutter ikke å være glad i en person du har delt alt med gjennom mange år, bare fordi vedkommende har gjort noe dumt.
Nettopp dette dilemmaet får meg til å skrive dette brevet nå. Jeg hadde skilsmissepapirene på bordet i stuen da du ringte på døren min. Jeg hadde bestemt meg for å gå videre uten deg. Jeg tenkte at jeg endelig var klar for å se meg om etter ny kjærlighet. Jeg var blitt så sterk som jeg ønsket å bli.
Hva gjør jeg nå?
Du ber meg om å tilgi og ta deg tilbake. Du vil tilbake nå, så fort som mulig.
Kan jeg tilgi, og kan jeg stole på deg etter alt som har skjedd? Hvordan skal jeg kunne våge å bli sårbar og full av kjærlighet igjen?
Disse spørsmålene har tatt fra meg søvnen i natt.
Det du ber om er umulig!
Jo, jeg har alle de gode minnene om de fine årene med deg. Jo, vi har våre to barn sammen, som vil bli glad hvis vi blir en familie igjen. Jo, jeg føler kjærlighet fortsatt.
Men det er ikke så enkelt som at jeg bare kan åpne armene mine og si: «Nå skal alt bli som før.» Ingen ting kan bli som før. Hvis du og jeg skal gå videre, må vi få det bedre enn vi hadde det.
Så jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg tør si ja. I ti måneder har jeg drømt om at du skal komme tilbake til meg, men de siste to klarte jeg å forsone meg med at det var over for alltid.
Jeg har sagt at jeg trenger tid til å tenke, og jeg håper at du er voksen, moden og klok nok til å la meg få denne tiden.
Ikke gjør noe dumt nå.
Ikke bli skuffet og søk trøst et annet sted. Gjør du det, blir det aldri oss. Da må vi signere på papirene som ligger her hos meg. Mitt svar inntil videre er: Jeg vet ikke. Kan du leve med det en stund? Jeg håper det.
Hilsen meg
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
