Vi kjøpte et gammelt hus på landet for å finne roen. Vi fant alt annet
Vi kjøpte et gammelt, hvitt hus og trodde at livet ville falle på plass. Men ingenting ble som vi hadde tenkt. Til slutt måtte vi ta et valg.
Jeg har alltid drømt om å bo på landet. Som byjente hadde jeg en romantisk forestilling om vakker natur, koselige naboer, fred, fuglesang og frisk luft.
Det begynte med en annonse i lokalavisen. Et gammelt, hvitt hus var til salgs. «Dette er drømmehuset for dere som lengter etter å bo landlig og idyllisk til», sto det i annonsen.
Samme ettermiddag som jeg hadde sett annonsen, dro min samboer Didrik og jeg de tre milene for å se på huset. Det var koselig, men forfallent. Likevel falt vi pladask begge to.
«Oppussingen er ikke noe problem, det blir bare moro», sa Didrik, som er litt av en handyman.
Vår datter Iselin var med og stabbet fornøyd blant epletrærne i den koselige hagen. Vårsolen skinte, og sommeren sto for døren.
Vi så ingen problemer, bare løsninger. Vi kjøpte huset og fikk solgt leiligheten vår til en bedre pris enn vi hadde forventet. Strålende fornøyde flyttet vi til drømmehuset på landet.
Både Didrik og jeg jobbet i byen, men de seks milene vi måtte pendle daglig, så vi ikke på som noe problem. Iselin var to år, og vi hadde en kjekk dagmamma til henne i byen. Nå måtte vi få barnehageplass på vårt nye hjemsted.
Didrik og en kamerat hadde rukket å pusse opp stuen før vi måtte ut av leiligheten vår.
Vi hadde belaget oss på å bo på en byggeplass denne første sommeren, men jeg var så positivt innstilt at jeg gledet meg som et barn.
Jeg hadde fått for meg at vi skulle leve midt oppi alt sammen, for da var det lettere å forme huset og nøyaktig finne ut hvordan vi ville ha det.
De skeptiske kommentarene fra venner og familie ignorerte vi. Noen mente at jeg kom til å føle meg ensom, vant som jeg var til kaféliv og venninner i nærheten, andre påpekte at det var bedre å bygge seg et helt nytt hus.
Les også: (+) Jeg burde ha sett tegnene. Men all fornuft forsvant og jeg mistet kontrollen
Råte og ensomhet
Problemene meldte seg snart. Det begynte med at Didrik oppdaget råte i tak og vegger. Etter en natt med masse regn sildret det vann inn på loftet, lekkasjen var et faktum.
Planen om å renovere rom for rom i første etasje for å utvide plassen måtte endres.
Vi måtte begynne på loftet og deretter ta veggene. Det førte til at utgiftene ble mye større enn beregnet, og budsjettet vårt sprakk.
Didrik og jeg ble irritable. Vi ble boende i den ene stuen med tilgang til kjøkkenet og et gammelt bad.
Det var kaldt, og jeg bekymret meg for høsten og vinteren. Vi bodde jo tross alt der med et lite barn.
Forventningene våre begynte å rakne, alt virket som et endeløst kaos. I tillegg ble vi slitne av å pendle.
Didrik jobbet nærmest døgnet rundt, og jeg vet han gjorde sitt beste. Men det beste er ikke godt nok når man begynner å fly i tottene på hverandre. Jeg lengtet etter et flislagt bad med varmekabler og et kjøkken jeg kunne kose meg i.
Jeg begynte også å kjenne på ensomheten. Da vi bodde i byen, kunne vi stikke innom foreldrene våre og la Iselin være der mens vi gikk på kino eller kafé, her følte jeg meg fanget.
Ingen av vennene våre kom på impulsivt besøk, og jeg ringte desperat rundt til venninnene mine for å føle tilhørighet.
Å høre fuglekvitteret utenfor var ikke lenger lykken, og jordene som lå rundt huset, bidro til å øke ensomhetsfølelsen. Jeg orket ikke å hjelpe Didrik med å male når Iselin hadde sovnet. Da ble det sofa, TV og telefonsamtaler.
Dette irriterte Didrik, og et blikk var nok til å vite at han syntes jeg var lat.
Vi kranglet mye, og Iselin våknet av våre høye stemmer og ble redd. Vi forsøkte å dempe oss, men enden på visa ble at vi sluttet å snakke sammen.
Les også: (+) Jeg ba Kjetil ta kontakt med sin sønn og barnemoren. Nå har jeg fått et sjokkerende brev
Måtte ta et valg
En dag jeg la ut om alle problemene våre til moren min, sa hun det jeg ikke hadde villet erkjenne overfor meg selv.
«Denne drømmen om landlivet er i ferd med å bli et mareritt. Dere må kvitte dere med huset og komme tilbake til byen. Dette må skje snarest, ellers blir det brudd mellom deg og Didrik», sa mamma.
Jeg visste at hun hadde rett, men å gi opp var ikke så enkelt. Og Didrik, som hadde lagt ned så mye arbeid i huset, var sikkert ikke innstilt på å gi opp.
Likevel foreslo jeg samme kveld at vi skulle selge huset.
Til min overraskelse så jeg at han ble lettet. At vi snarest måtte kvitte oss med huset, var det eneste vi var enige om der og da, men det var et godt utgangspunkt.
Det tok noen måneder før vi fikk solgt huset og fikk det vi forlangte. Det var utrolig befriende å levere fra seg alt ansvar og nøkler til de nye eierne. Dermed kunne vi kjøpe oss en leilighet i byen. Det var som om et mareritt var avsluttet.
Didrik og jeg har funnet ut at vi ikke egner oss som huseiere, og at vi definitivt ikke vil bo på landet!
Vi klarte heldigvis å bremse i tide, men det var like før det skar seg mellom oss. Det er blitt mange samtaler etter at vi flyttet derfra, og Didrik har innrømmet at han kjøpte huset mest for min og Iselins skyld.
Vi kjenner at vi er tilbake der vi hører hjemme, i storbyens larm og sjarm, med det meste tilgjengelig innen kort avstand, slik vi liker det.
Om noen måneder skal Iselin bli storesøster, og jeg er dypt takknemlig for at det har gått slik, fremfor at jeg i dag kanskje hadde vært en bitter alenemor.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
