De blå sidene
Vi skulle gifte oss og datoen var satt. Én kveld skjedde det noe jeg ikke var forberedt på
Fremtidsplanene var klare, med ekteskap, hus og barn. Men midt i bryllupsplanene merket jeg at noe ikke stemte.
Etter å ha vært kjærester i fire år og mer eller mindre bodd sammen hele tiden, bestemte Per og jeg oss for å gifte oss.
Familiene ble orientert, og de jublet av glede. Vi begynte å planlegge. Vi var rundt og kikket på lokaler, og etter hvert hadde vi et par brukbare på hånden.
Så begynte vi å diskutere dato, for den måtte jo være på plass før vi kunne reservere lokale og sende invitasjon til familie og venner.
Endelig fant vi et lokale som passet med datoen vi ønsket, og vi booket. Planleggingen fortsatte, men så begynte jeg å legge merke til at Per virket litt uinteressert i det hele.
Jeg begynte å lure på hva som skjedde. Kanskje Per angret seg, eller var det noe annet som plaget ham? Men nei da.
Det var bare det at ting på jobben krevde en del oppmerksomhet. Han hadde mye å gjøre, og det var ansatte som ikke gjorde det de skulle.
Etter hvert som tiden gikk, ble det stadig flere og mer underlige forklaringer, og jeg begynte å få problemer med å få ham i tale.
– Det er bare noen småting, og snart er alt OK igjen, sa han bare når jeg spurte.
Så fikk jeg smøre meg med litt mer tålmodighet da. Men jeg kunne ikke la være å lure på om han angret på gifteplanene våre, og det begynte å bekymre meg.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Sjokkbeskjeden
Han var unnvikende hver gang jeg spurte om dette, og en kveld bestemte jeg meg for å «mase» til jeg fikk et klart svar. Nå ville jeg vite hvor problemet lå begravet. Jeg begynte forsiktig å hale og dra, men nei.
Han kom fortsatt med dumme jobbrelaterte unnskyldninger. Hvordan i alle dager skulle jeg klare å få noe ut av ham? Jeg tenkte på spreng, det måtte da finnes en måte å få ham til å åpne seg på?
I all min tankeprosess hadde jeg ikke oppdaget at han var forsvunnet, det var i alle fall det jeg trodde.
Ikke var han i stuen, heller ikke på kjøkkenet eller badet. Og vi hadde da aldri gått til sengs tidligere noen av oss uten å informere den andre.
Vel, dette var tydeligvis første gang. Men der lå han, og jeg begynte virkelig å lure på hvorfor han ikke hadde sagt noe. Jeg begynte å spørre og grave igjen, og til slutt kom det.
Jo, han hadde kommet til den konklusjonen at han var ikke sikker på om vi passet sammen. Han trodde faktisk ikke det var en god idé dette med bryllupet …
Snakk om å bli slått i hodet med en hammer! Det var jammen godt jeg satt da det kom. Jeg var som i en underlig og ukjent verden.
Hva var dette for noe, og hvem var det som sa det? Var det min samboer, som jeg skulle gifte meg med? Jeg var helt forvirret, men så gikk det opp for meg at dette virkelig var sant, og fortvilelsen tok overhånd.
Tårene trillet, og jeg prøvde å få ham til å forstå at det ville bli så bra. Alt hva vi hadde planlagt av hus, barn og fremtid. Alt ville bli så bra, og tårene trillet slik at jeg knapt fikk puste.
Ikke en ting forsto jeg, ikke en ting, eller det vil si etter hvert forsto jeg at jeg måtte legge meg og prøve å se om det gikk bedre etter litt søvn. Jeg var utslitt som etter et maratonløp.
Les også (+): Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var
Redningen
Da jeg våknet neste morgen, visste jeg at dette ikke hadde vært en drøm, selv om det føltes slik. I tiden som fulgte ble det mange samtaler med Per, mamma og mine nærmeste venninner.
Jeg foreslo nesten alt for å redde forholdet, men kom ingen vei. Til slutt ga jeg opp. Det er jo rimelig vanskelig å skulle snakke om problemene med en mann som helst vil si minst mulig.
Etter hvert begynte jeg å spørre meg selv hvordan jeg hadde holdt ut så lenge med dette mennesket. Hvordan hadde jeg klart å kommunisere?
Jo, det var nok faktisk slik at hver gang han ikke kom med noe svar, så hadde jeg hjulpet ham på vei med ulike alternativer, og så hadde han vel valgt det som var det enkleste.
Til slutt gjorde jeg også det. Valgte det enkleste. Ettersom han ikke ville gå med på å søke hjelp noe sted, hadde han ingenting i min leilighet å gjøre. Så da fikk han et spark i baken.
– Enten får vi jobbe med saken, eller så får du finne deg et annet tak over hodet, sa jeg.
En smule overrasket ble han, men han fikk da ut fingeren og kom seg av gårde.
Tiden gikk, og etter hvert fant jeg meg vel til rette alene i min egen koselige leilighet, uten noen å ta hensyn til.
Samvær med venner ble viktig, og det hjalp godt, for jeg hadde til tider svært tunge stunder på grunn av bruddet og skuffelsen. Men med verdens beste familie var redningen nær. Der var jeg velkommen døgnet rundt.
De tøffeste stundene var når jeg ble minnet direkte om alle fremtidsplanene som ikke lenger var innen nærmeste rekkevidde.
Det kunne være verdens mest forelskede par, et brudepar eller for ikke å snakke om gravide kvinner eller små babyer. Da kunne tårene presse på og fortvilelsen ta overhånd igjen.
Men etter hvert som tiden gikk, fikk jeg bearbeidet bruddet, og det beste av alt var at jeg følte jeg sto sterkere tilbake.
Jeg begynte faktisk å se på min eks med mer rasjonelle øyne, og jeg oppdaget at jeg var veldig glad for at det ikke ble oss.
På kort tid hadde jeg lært den virkelige Per å kjenne. Og det jeg lærte om ham, likte jeg overhodet ikke.
Det er underlig hvordan noe som i ett øyeblikk virket som verdens undergang, i neste øyeblikk ble min redning.
Den dag i dag er jeg definitivt ferdig med ham og kan med sikkerhet si at mine følelser for ham er borte. Han interesserer meg ikke lenger, og jeg ofrer ham knapt en tanke.
Ja, det er virkelig underlig hvordan ting kan snu her i livet!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
