Mannen min «hjalp» venninnen min hele tiden. Jeg måtte finne ut hva de egentlig holdt på med

For et par måneder siden våknet mistanken om at jeg hadde mistet min mann gjennom mange års ekteskap, og også min beste venninne.

Det hele startet da Jørn og jeg skulle flytte til vår nye leilighet, som lå litt mer sentralt enn det store huset vi alltid hadde bodd i.

Sammen har vi tre voksne barn, og da vår yngste sønn bestemte seg for å forlate redet, ble huset altfor stort og tomt for bare oss to.

Flytteprosessen var krevende, både psykisk og fysisk, men heldigvis fikk vi god hjelp av min yngre, men veldig gode venninne Anja.

Anja er enke, etter sin manns tragiske bortgang sist høst. Hun har to nydelige små jenter, og det var et under at hun hadde tid til å hjelpe oss så mye som hun gjorde.

Til gjengjeld var Jørn ofte borte hos henne og hjalp henne med praktiske ting. Han lagde benker og stoler til barna hennes og reparerte både møbler og diverse annet.

Anja satte stor pris på hjelpen, og jeg tror hun syntes det var koselig å ha en mann i huset igjen.

Jørn hadde ingenting imot det. Han er pensjonert snekker og var bare glad for å føle seg nyttig igjen.

Etter at vi hadde funnet oss til rette i den nye leiligheten vår, fortsatte Jørn å hjelpe Anja med praktiske ting i huset hennes.

Jeg syntes det bare var koselig. Jeg har aldri vært spesielt sjalu av meg, og selv om jeg kjente på sjalusi, har jeg alltid stolt på Jørn. Vi har hatt et langt og godt ekteskap, bygget på tillit og gjensidig respekt.

Til tross for dette må jeg innrømme at jeg etter hvert syntes det var rart at han var der borte så mye.

Hun måtte jo snart gå tom for ting som trengtes å bli fikset. Huset hun bodde i, var ikke akkurat gammelt.

Les også (+): Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner

Ensom

Med Jørn så mye borte ble jeg etter hvert ganske ensom i den nye leiligheten vår. Det var ikke ofte barna våre kunne besøke oss.

De hadde familier selv og sine egne ting å passe på. Jeg respekterte det, og derfor bestemte jeg meg heller for å bli kjent med naboene i blokken.

De nærmeste naboene våre var et koselig ektepar, og kona Ida og jeg ble etter hvert gode venninner. Ida syntes det var mistenkelig at Jørn var så mye borte hos Anja og «fikset» ting.

Hun var nesten sikker på at de to hadde noe «på gang». Kanskje hadde hun sett litt for mange dårlige såpeserier på TV, tenkte jeg, men likevel kjente jeg at jeg begynte å tvile.

Jeg bestemte meg for å ta en prat med Jørn om dette. Sannsynligvis ville han skyve min tvil til side, tenkte jeg, og vi kunne le av det hele.

Den kvelden jeg hadde bestemt meg for å ta opp temaet, fikk Jørn en telefon fra Anja. Hun ville at han skulle komme bort en tur med en gang. Det var noe hun trengte hjelp til. Jeg syntes det var merkelig at han skulle dit så sent.

– Det kan da ikke være så viktig at det ikke kan vente til i morgen, sa jeg med lett irritert stemme.

Jørn så rart på meg et øye­blikk før han kysset meg på pannen og gikk mot døren.

– Jeg bør gå og se hva det er. Bare gå og legg deg du, jeg blir kanskje sen.

Jeg hørte ytterdøren smelle igjen bak ham. Nå var jeg sikker på at de hadde en affære. Det gjorde så vondt, og jeg følte meg utrolig sveket og forlatt.

Tenk at min egen venninne hadde prøvd seg på min mann. Jeg la hodet i hendene og begynte å gråte. Hvor lenge hadde dette holdt på?

Jeg reiste meg opp fra stolen. Det riktige ville nok være at jeg dro min vei, så de kunne pleie sin kjærlighet.

Jeg var sliten og orket ikke å kjempe mot dette. Raskt fant jeg frem to kofferter og satte kurs for soverommet vårt hvor jeg begynte å legge klær på sengen.

Jeg trengte bare det ytterst nødvendige i første omgang. Jeg kunne heller sende barna våre for å hente resten.

Plutselig begynte jeg å gråte igjen. Hvor skulle jeg dra?

Jeg ville egentlig ikke dra noen steder, men hva kunne jeg ellers gjøre? Nei, jeg fikk heller konfrontere Jørn med mine mistanker når han kom hjem. Så kunne vi finne ut av ting sammen.

Les også (+): Jeg har ingen skrupler og lyver om alt for å finne drømmemannen

Lettet

Det tok mange timer før han kom. Jeg hadde sovnet oppå alle klærne mine, og jeg våknet brått av en velkjent mannestemme.

– Hva er det du driver med? spurte han med mild stemme.

Jeg syntes jeg kunne høre en viss redsel i stemmen hans, og jeg lurte på om han hadde skjønt at jeg visste alt. Jeg så beinhardt på ham.

– Jeg drar min vei. Dette lille skuespillet til Anja og deg slutter her. Jeg orker ikke å sitte her og se på at du drar bort og «snekrer» ting lenger.

Jørn sukket tungt og så trist på meg.

– Jeg forstår at det kan ha virket rart at jeg alltid var borte hos Anja, men jeg kan forsikre deg om at vi hadde våre grunner. Vi bestemte oss for å gå sammen om å lage en stor bursdagsfeiring for deg neste uke. Det skulle være en overraskelse.

Jeg begynte nesten å gråte igjen, men nå av lettelse. Den dårlige samvittigheten meldte seg straks, og jeg var glad for at jeg ikke hadde nevnt noe om mine mistanker til Anja.

Tenk at jeg kunne ha mistenkt dem for å ha en affære når de hadde mitt beste i tankene hele tiden.

– Unnskyld, sa jeg og skammet meg over i det hele tatt å ha tenkt i de banene.

– Ikke tenk på det, jeg tar det som en kompliment at du tror at Anja vil ha meg.

Han smilte, og vi ble enige om at jeg måtte virke overrasket på den store dagen.

Det klarte jeg, og det ble en fantastisk fin feiring med alle dem jeg er glad i.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Raskt etter at vi ble samboere, begynte Stein å gå meg på nervene. Da tok vi et svært uvanlig valg

Jeg forsto at sønnen kom først, men det som skjedde, var helt uvirkelig