Leserne forteller
Vi hadde vært venninner i 20 år. Vi skulle aldri ha gjort det vi gjorde
Begge var skilt, så vi trodde det kom til å gå bra.
Vi hadde vært venninner i over 20 år og hadde holdt sammen gjennom godt og ondt – ekteskap, barnefødsler, skilsmisser, reiser. Vi hadde i alle disse årene delt sorger og gleder og vært bestevenninner.
Ekteskapene våre var over omtrent samtidig, og i tiden etterpå trengte vi hverandre mer enn noen gang. Vi bearbeidet sorgen, vi gråt sammen, og vi snakket oss gjennom bitterheten.
Det var godt å ha en venninne å støtte seg til. Og jeg vet at hun følte det samme når det gjaldt meg.
Vi hadde vært alene i tre-fire år da ideen om å kjøpe en tomannsbolig dukket opp. Der satt vi nemlig i hver vår leide leilighet, mens vi to-tre ganger i uken spiste middag i fellesskap som en storfamilie.
Jeg hadde en datter på 12 år, og venninnen min hadde to sønner på fem og syv. Vi hadde det alltid trivelig sammen under disse fellesmåltidene.
Det er klart det ble et visst støynivå når småguttene hennes satte i gang med lek og erting. Men jeg kjente dem og fikk lov av venninnen min til å si fra hvis de ble altfor høylytte og plagsomme.
Datteren min var en rolig jente som forholdt seg mest til oss voksne når vi var på besøk hos hverandre.
Vi var med andre ord en naturlig del av hverandres liv og var i samme situasjon også økonomisk. Ingen av oss hadde økonomi til å kunne ta opp så stort lån at vi kunne kjøpe et eget, større bosted.
Men med samlet inntekt kunne vi kjøpe et hus som var stort nok til begge familiene.
Les også (+): Mange mener jeg må finne en ny mann. Hvorfor skjønner dere ikke at jeg trives best alene?
Hun viste sitt sanne ansikt
Etter å ha klekket ut denne gode ideen lørdag kveld over en flaske vin, var vi begge så entusiastiske at vi mandag morgen dro sammen til banken for å spørre om lån. Lån kunne vi få. Og med lånetilsagnet i hånden dro vi sammen rundt og så på hus.
Etter noen måneders leting fant vi drømmehuset. På to plan og med fin hage. Nær skole, barnehage og butikker var det også. Da endelig huset var vårt, feiret vi stort.
Vi dro alle fem på restaurant og spiste en deilig middag. Den kvelden følte vi oss privilegerte. Nå hadde vi alltid barnevakt, vi kunne halvere matutgiftene, og vi skulle respektere hverandres privatliv.
Det var et kaos i begynnelsen. Vi pusset opp i begge etasjene og bodde i esker og rot. Men resultatet ble kjempefint.
Jeg hadde en deilig følelse av selvstendighet og trygghet. Jeg bodde i noe eget, samtidig som jeg delte alle forpliktelsene med venninnen min.
I noen måneder gikk alt bra. Vi hadde ansvaret for innkjøp og middag hver vår uke. Og begge var nøye med å legge penger i fellespotten som skulle dekke vedlikehold og andre utgifter.
Plutselig begynte endringene. Høy musikk når barna hennes var borte, var én ting. Jeg sa ingenting i begynnelsen, for jeg tålte jo såpass.
Men da hun gjennom en hel helg spilte de samme sangene om og om igjen på et volum som plaget meg, gikk jeg ned for å si fra.
Det endte med en konfrontasjon, og dette var det første som kom imellom oss og endret stemningen og den tidligere så åpne, gode tonen vår.
Men da mandagen kom, var hun den gamle, blide, iallfall for en stund. For snart var hun lei av å lage mat til fem, hun ville være fri til å lage akkurat den maten hun hadde lyst på, og fri til å la være å lage mat hvis hun følte for det.
Her brøt hun en viktig regel som hadde vært en av forutsetningene for at vi kunne ha råd til å kjøpe hus. Vi hadde på forhånd nøye regnet ut et matbudsjett.
Vi hadde sammen funnet ut at felles måltider var en nødvendighet for at vi skulle få alt til å gå rundt.
Kostbudsjettet vårt var til og med noe vi hadde vist banken, så de skulle se at vi var ansvarsfulle og forsto oss på sparing.
Vi hadde en skikkelig krangel om dette, og jeg ble den store, stygge ulven som invaderte livet hennes.
– Jeg er lei av at du skal bestemme hvordan jeg vil ha det. Jeg orker ikke alle disse felles måltidene, jeg mister friheten, skrek hun da jeg forsøkte å snakke økonomi og ansvar.
– Forresten hadde jeg aldri trodd du var så pirkete, sa hun.
– Og jeg ante ikke at du var slik en slumse, parerte jeg sint.
For hvem kunne la vasken henge ute dag etter dag, rett og slett av latskap? Og hvem utsatte sin tur til å klippe plenen helt til jeg klippet den i ren irritasjon?
Jo, det var venninnen min! Det var som om hun hadde endret personlighet.
Jeg trodde jeg kjente henne ut og inn før vi flyttet sammen, og jeg hadde vel aldri tenkt at vi skulle bli uvenner på grunn av praktiske bagateller. Som at hun alltid lot kjellerlemmen stå oppe.
At hun lot ungene spre leker, sykler og godteripapir rundt omkring i hagen. At hverken hun eller ungene noen gang ryddet opp etter seg.
Ungene gadd ikke å høre på meg når jeg ba dem om å plukke opp papir og søppel. Jeg sluttet å si noe, bare ryddet og plukket papir – demonstrativt.
Les også (+) Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer
Jeg eksploderte
Da jeg 17. mai oppdaget at hun hadde gått fra en stor klesvask som viftet ute på klessnoren, løp jeg ned og tok den inn. Jeg syntes det var flaut overfor naboene at den hang der på nasjonaldagen.
Etterpå forsvarte hun seg med at hun ikke lot andre bestemme over hvordan hun skulle ha det, og det gjaldt meg også. Da eksploderte jeg.
Det var så mye irritasjon som hadde hopet seg opp, så jeg skrek ut om pengene hun ikke la i fellespotten, og om den dårlige oppdragelsen hun ga barna sine.
Ordene fosset ut av meg: – Det dummeste jeg noen gang har gjort, er å flytte sammen med deg, hveste jeg og tok med at jeg følte meg forferdelig skuffet og forrådt av en som jeg hadde betraktet som min beste venninne.
Midt i denne sinte enetalen min gikk venninnen min inn til seg selv. For å demonstrere skikkelig slengte hun døren igjen med et brak og låste den.
Jeg fikk den samme følelsen som etter skilsmissen – nå var alt over. Avstanden mellom oss var blitt enorm, og jeg følte i det øyeblikket ingen samhørighet. Samboerforholdet hadde ikke fungert. Det var noe helt annet å bo sammen enn å være på besøk hos hverandre.
Jeg bestemte meg for at huset skulle selges, for ingen av oss ville klare forpliktelser og lån alene, og jeg ville ikke bo der mer. Jeg skrev et brev til venninnen min.
Et langt brev, hvor jeg fortalte hvor glad jeg egentlig er i henne, og hvordan det har vært å oppleve henne som en helt annen enn den jeg trodde jeg kjente.
Jeg skrev at jeg visste at mine feil sikkert kunne irritere også, men at jeg innså at vi var for forskjellige til å kunne bo under samme tak. Jeg fikk heller gå ut på leiemarkedet igjen, skrev jeg og ba om et møte senere i uken.
Det var en ydmyk venninne som kom opp til meg en sen torsdagskveld. Først satt vi bare der, i hver vår ende av sofaen, og stirret ut i luften. Ordene var vanskelige å få frem.
Tårene satt løst hos oss begge. Det var oppgjørets time, det endelige brudd. Trodde jeg. Helt til venninnen min begynte å gråte og ba meg innstendig om å gi henne en sjanse til.
Ja, hun hadde til og med bestilt time hos familierådgiver for oss, slik at vi kunne snakke om problemene med en tredjeperson.
Vi snakket ordentlig ut den kvelden, og venninnen min innrømmet at hun hadde vært lite samarbeidsvillig. Jeg har gått med på å gå til familierådgiver, mest for å få en utenforstående til å kikke litt på relasjonen mellom oss. Jeg tror det kan være sunt for oss begge.
Om et par uker skal vi til vår første time hos familierådgiveren. Inntil da er vi enige om å være mest mulig for oss selv.
Vennskapet knaker riktignok kraftig, men jeg får håpe vi rir stormene av og at både samboerforholdet og vennskapet kan komme styrket ut av vanskelighetene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
