Hun var min beste venninne. Jeg trodde at jeg aldri kunne tilgi henne for det hun gjorde

«Det finnes ting i livet man ikke kan tilgi», sa jeg i mange år, og ofte når jeg sa det, tenkte jeg på det min bestevenninne gjorde mot meg da vi begge var midt i 20-årene.

Vi var unge, begge akkurat ferdig med utdannelsene våre, jeg som førskolelærer, hun som sykepleier. Vi bodde i samme by og delte til og med en liten leilighet for å redusere boutgiftene.

Nora var den beste venninnen min, den personen jeg sto nærmest; hun visste alt som var verdt å vite om meg, tankene mine og følelsene mine.

Helt siden ungdomsskolen hadde vi kjent hverandre; hun kom flyttende med sin familie til byen jeg ble født og vokste opp i, og jeg, som egentlig i alle år hadde følt på et savn etter en tvillingsjel, fant i henne hva jeg savnet. Det var som om det sa pang, og hun og jeg ble som Tuppen og Lillemor.

Alle som har hatt en sjelevenn, vet hva jeg snakker om. Nora og jeg var unge på den tiden da mobiltelefonene ennå var ganske nye i Norge, og da vi kunne tekste hverandre meldinger, føltes det fantastisk. Vi kommuniserte nesten gjennom hele døgnet.

Vi var unge og forelsket oss til stadighet i en eller annen gutt. Henrykte satt vi og snakket om hvordan det føltes når blodet ble pumpet rundt ekstra fort i kroppen.

Etter hvert begynte vi å dele hvordan guttene kysset, hva de gjorde bra eller dårlig, og så, da vi gikk på videregående og fikk kjærester, delte vi enda mer intime ting. Vi lo – og alltid var vi trygg på at det vi for­talte, ble mellom oss.

Siste året på videregående ble jeg sammen med en gutt jeg hadde vært avstandsfor­elsket i lenge, og Nora var glad på mine vegne.

Han imponerte også henne, fordi han var god i idrett og fremsto som både selvsikker og kjekk.

Jeg var grenseløst forelsket og lukket øynene for mang­lene til min kjæreste. At han iblant skuffet meg ved ikke å holde avtaler, og at han ofte virket lite interessert i hva jeg hadde på hjertet, kostet jeg under teppet.

Det var han jeg ville ha. Jeg likte å gå hånd i hånd med ham gjennom sentrumsgatene, slik at alle kunne se hvem jeg var sammen med.

Fordi Nora også hadde kjæreste, så vi ikke hverandre like mye som før, men kontakten mellom oss var like god fordi vi ringte og tekstet hverandre.

Da det ble slutt mellom henne og kjæresten, sa jeg til min kjæreste at vi måtte støtte henne, så hun var en del sammen med oss da. Da sa kjæresten min en del dårlige ting om henne etterpå, og jeg husker at jeg ikke likte det.

Les også (+): «Jeg har ødelagt alt, tilgi meg», sa mannen min en dag. Hemmeligheten hans var nesten for utrolig til å være sann

Sjekket mobilen hans

Vi flyttet hjemmefra, studerte og fikk jobb, og jeg fortsatte å være i forholdet jeg var i.

Jeg så ikke kjæresten min så ofte fordi han dro i militæret og tok utdannelse der, men det lå i kortene at vi to skulle satse på hverandre.

En helg han var hos meg, måtte jeg kjøre en tur til min bestemor som var syk. Både kjæresten min og Nora sov da jeg dro. Dagen etter gjorde jeg noe jeg aldri tidligere hadde gjort; sjekket mobiltelefonen hans.

«Vi skulle ikke ha gjort det», sto det på en melding Nora hadde sendt til min elskede. Svaret hans var: «Ta det med ro, det blir mellom oss.»

Hvorfor jeg sjekket hans mobiltelefon, vet jeg ikke, men kanskje følte jeg at noe ikke stemte. Det føltes som om kroppen min frøs til is.

Nora forlot leiligheten den dagen, under et påskudd om å hjelpe sin mor, og mens kjæresten min lot som ingen ting, følte jeg meg kvalm og svimmel.

Jeg konfronterte henne først, og hun innrømte å ha hatt sex med kjæresten min. Slik jeg så det, hadde hun brutt vår venninnepakt og jeg sendte henne ut av livet mitt.

Paradoksalt fortsatte jeg å være sammen med kjæresten min i tre måneder til. Han påsto at det var hun som hadde sjekket opp ham, og jeg ga henne all skyld.

Nora og jeg mistet hverandre, og i dag ser jeg tydelig at det mest dyrebare jeg hadde i livet, forsvant. Sett i ettertid: Det gjorde mer vondt å miste henne enn han jeg hadde vært kjæreste med i fire år.

Men bruddet mellom henne og meg var så voldsomt og vondt at jeg ikke engang klarte å tenke på at det var mulig å tilgi.

Jeg foraktet og praktisk talt hatet henne. Jeg fortalte til venner og familie hva hun hadde gjort, og alle var enige i at det var moralsk forkastelig og uakseptabelt å ligge med kjæresten til sin beste venninne.

Les også (+): Pappas utroskap var en hemmelighet. Helt til jeg fikk en merkelig melding

Stort savn

Jeg møtte ny kjærlighet og giftet meg, og jeg forsto tidlig at jeg skulle være glad det ikke ble meg og min ungdomskjæreste, for mannen jeg sa ja til, var oppmerksom, kjærlig, interessert og lyttende, ikke egoistisk og bare opptatt av seg selv, slik min eks var.

Med mine øyne nå: Jo, jeg så det nok hele veien, men fordi han var kjekk å se på og mange jenter ønsket seg ham, holdt jeg fast og fant meg i det.

Lykkeligvis kunne jeg gå videre i mitt liv med en fantastisk mann, men jeg bar med meg et savn: Jeg hadde ingen venninne som også var min sjelevenn. Innerst inne savnet jeg inderlig Nora og det vi
hadde hatt sammen.

Gjennom venner fikk jeg vite at hun også giftet seg og fikk et barn. Vi to, som hadde lovet å være hverandres forlover når vi giftet oss, ba ikke engang hverandre i bryllup. Hun kontaktet ikke meg, og jeg ikke henne.

Jeg hadde venninner, damer jeg møtte og hadde det hyggelig sammen med, og hadde det de fleste vil kalle et rikt sosialt liv, men noe manglet.

Det var som om jeg gikk med et tomrom inni meg, som jeg ikke klarte å finne ut av.

En tilfeldig samtale med en som kjente både henne og meg, endret alt. Jeg fikk vite at den lille gutten til Nora var blitt alvorlig syk og at hun hadde det veldig tøft og vanskelig.

Jeg tenkte på henne og det hun sto i, og fikk vondt i magen på hennes vegne. Jeg var blitt mor selv og klarte så absolutt å sette meg inn i hva hun sto i, og uansett hva hun hadde gjort mot meg, følte jeg en sterk sympati og medfølelse.

En kveld, etter å ha tatt to glass vin, sendte jeg henne en melding. «Kjære Nora. Jeg har hørt hva du står i og vil bare si at jeg tenker på deg», skrev jeg.

Da jeg våknet neste morgen hadde jeg fått den lengste tekstmeldingen jeg noen gang har fått, men de viktigste ordene sto til slutt.

«Jeg er så glad for at du skrev til meg, har tenkt så mye på deg. Savner deg! Hadde det util­givelige kunne vært ugjort!»

Jeg innså at det som skjedde den gangen, ikke kunne fortsette å styre mitt liv fremover. I en ærlig samtale med meg selv landet jeg på at jeg burde ha takket henne, for på grunn av det som skjedde, kom jeg meg bort fra en mann som ikke under noen omstendighet ville ha gjort meg lykkelig.

Noe skjedde da vi begynte å snakke sammen igjen. Jeg følte meg så grenseløst glad og tilfreds. Det var som om den siste brikken i mitt livs mosaikk kom på plass igjen.

Mannen min kommenterte det. «Uansett hva som skjedde den gangen, ser jeg at hun gjør deg godt», sa han.

Så jeg bestemte meg for å tilgi. Nå er det mange år siden vi fant tilbake til hverandre, og jeg håper at vår historie om å legge en idiotisk ting bak seg, kan inspirere andre damer til å gjøre det samme.

Bestevenninner vokser ikke på trær. En sjelevenn er ikke nødvendigvis noe du finner flere ganger gjennom et liv.

Nora og jeg bor nå i nærheten av hverandre. Det gikk bra med hennes sønn, og vi har begge to halvvoksne barn nå, som er gode venner.

Aldri skal jeg bruke en dumhet som skjedde for mange år siden, mot henne. Jeg vet i hjertet at vi aldri vil oppleve noe slikt igjen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg besøkte en venninne da min mann var bortreist. Det jeg så fra terrassen hennes, la vårt 20 år lange samliv liv i grus

Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok