Leserne forteller
Vi hadde felleseie og jeg trodde alt var i orden. Så døde han og barna hans krevde å få arven
Hilde (54) hadde vært gift med Johan i 20 år da han døde, og de har ett barn sammen. Nå sitter hun ribbet igjen etter hans død. – Felleseiet ble et mareritt, forteller hun.
Hun er en dame som bærer sine år godt. Da jeg fem minutter før avtalt tid kommer til konditoriet hvor vi skal møtes, er Hilde allerede på plass. Hun reiser seg høflig, rekker frem hånden og gir meg et fast håndtrykk.
– Først og fremst vil jeg dele historien min for å hindre at andre gjør de samme feilene som meg, poengterer hun, før vi begynner å snakke ordentlig sammen.
For mer enn 20 år siden møtte hun Johan, en fraskilt trebarnsfar som var skadeskutt etter en opprivende skilsmisse.
Han var fremdeles opprørt fordi ekskona hadde kommet så godt ut av bruddet. Fordi han hadde hatt et inderlig ønske om å få henne tilbake, og trodde at dette kunne skje, hadde han funnet seg i alt hun foreslo, selv om det var i disfavør av ham selv.
Ekskona hadde sikret seg særeie på huset de hadde sammen, mens gjelden sto på dem begge to.
– Historien hans gjorde inntrykk på meg. Jeg var barnløs og hadde en grei økonomi da vi ble kjærester, og jeg syntes synd på ham. Johan var ikke en mann som forlot sin kvinne. Han var solid og til å stole på, forteller hun.
De ble et par og bestemte seg for å satse på hverandre. Selv om Johan i utgangspunktet var skeptisk til å få flere barn, sa han likevel ja til å få barn med henne. De fikk Ingvill, hans første og eneste datter, og han var en stolt pappa.
Ofte er det mennene som tjener mest i et ekteskap. Da Hilde giftet seg med Johan, visste hun at han hadde en betydelig lavere lønn enn henne, men han var flink praktisk og utbedret og ordnet opp da de kjøpte et gammelt hus sammen.
Mens hun betalte ned på lånet, tok han seg av andre utgifter.
– Vi bestemte oss for å eie alt vi hadde, sammen. Selv om mange av møblene og kunsten på veggene var gaver fra mine foreldre, så jeg ingen grunn til å lage en egen avtale på det. At Johan hadde barn fra før, særkullsbarn som ville få rettigheter hvis han døde, var heller ikke et tema, sier hun.
– Han var glad i sønnene sine, og de vanket hjemme hos oss. Det hendte at jeg tenkte på dette, men jeg ville ikke være smålig og ta det opp. Jeg visste jo hvor vanskelig slike ting var for Johan. I de første årene vi var sammen, var han redd for at jeg ville lure ham, slik ekskona gjorde, og derfor sto det i våre papirer at alt var felleseie, forklarer hun.
Les også (+): Jeg var fanget i ekteskapet og hadde ikke råd til å skille meg. Så ringte telefonen en lørdag kveld
Ruinerte livet mitt
De var unge, og det var ingen grunn til å tenke på slike ting – det var det hun sa til seg selv.
De skulle leve i mange, mange år fremover og hadde all mulig tid til å ordne en ektepakt og et testament senere. Det var hva hun tenkte.
– I alle år har jeg vært selvstendig næringsdrivende. Jeg har tjent veldig godt, men ikke hatt en pensjonsordning. Det gjorde at jeg tidlig begynte å spare til egen pensjon, og pengene ble satt på en konto i mitt og Johans navn. Han skrøt av hvor flink jeg var, som passet på å sette av midler hver eneste måned, helt fra vi giftet oss, husker hun.
2000 kroner i måneden i 18 år blir en betydelig sum. Selv om de ble fortalt at det var lite smart å spare på denne måten, lot hun en stor andel av midlene stå i banken.
Fordi Johan var flink med aksjer og slikt, lot hun ham få plassere rundt halvparten i aksjer, og det gikk bra. De frydet seg over det.
Han hadde med seg en flott bil da de giftet seg, og det var det. Men de jobbet hardt begge to og bidro på hver sin måte til fellesskapet.
Hun følte aldri at han levde på henne, fordi han snekret og reparerte, bygde ut og ordnet opp. Og så var han fantastisk flink til å følge opp Ingvills fritidsaktiviteter.
– Så skjedde det som ruinerte mitt liv både sjelelig og økonomisk. Johan døde under en løpetur. Hjertet hans stoppet. Den første uken var bare fortvilelse og sorg, for jeg elsket ham virkelig, sier hun fast.
Hilde fikk ikke lang tid til å sørge, for etter en stund kom sønnene fra Johans første ekteskap. De ville kreve et skifte, hvilket de hadde rett til, viste det seg, fordi hun og Johan ikke hadde avklart med dem på forhånd at hun skulle få ha boet uskiftet.
– De ville ha skiftet gjennomført straks, og det var ingen ting jeg kunne gjøre for å hindre dem. Da gikk det opp for meg at vår felles bolig også var deres. Jeg, som hadde vært flink til å betale ned på gjeld, hadde gitt dem en gavepakke, for av farens halvpart fikk de 3/5. Det betydde at jeg måtte belåne huset en gang til for å beholde det. Eller jeg måtte flytte, forklarer Hilde.
Hun sukker nå. Johans sønner tenkte plutselig bare på seg selv. De hadde forberedt seg godt og ramset opp lover og regler, og hun fikk bekreftet at de hadde rett, gjennom å lese seg opp selv og snakke med en advokat.
– Advokaten mente at de kunne bruke vettet og samtykke til at jeg kunne bo i huset, men de beklaget og sa at de trengte pengene. Den følelsen jeg i mange år hadde hatt, som Johan alltid avviste som tøys, viste seg å være riktig: De likte meg ikke! konstaterer hun.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Det ble min ulykke
Sønnene mente at Johan ville ha lagt forholdene til rette for at hun kunne bli boende, hvis det var det han ønsket.
Felleseiet ble delt i to. Halvparten var hennes. Av den andre halvparten fikk hun bare en liten del. De fire barna, livsarvingene, fikk hver sin like store del.
– Mitt store problem var at jeg hadde skrevet under på en avtale med Johan om at vi eide hver vår like halvpart av alt, at vår innsats gjennom ekteskapet skulle verdsettes likt. Det betydde at jeg også måtte gi hans sønner deler av mine oppsparte pensjonsmidler. De sto på en felles konto og var felleseie. 600 000 av mine totalt to millioner sparekroner bare forsvant, forteller hun.
Hilde rister på hodet og sier at det ble dyrt å være etterpåklok. Hadde hun visst bedre, hadde hun i det minste sørget for at pensjonspengene var skjevdelingsberettigede. Da ville disse pengene ha blitt holdt utenfor dødsboskiftet.
– I vårt tilfelle kom døden for brått på. Johan var bare 59 år da hjertet stoppet, og vi hadde ikke satt oss inn i hva felleseiet innebar. Min situasjon nå er at jeg måtte bruke pensjonspengene til å betale stesønnene mine ut av huset. Jeg har et hus, har fått et større lån enn før og har ingen pensjonsmidler, sukker hun.
Hun har bestemt seg for å legge alt det vonde bak seg, og i stedet å tenke på alle de gode årene hun og Johan fikk sammen.
Hun har brettet opp ermene og jobber og står på for å tjene ekstra penger i årene fremover. Nå deler hun historien for å minne om hvor viktig det er at ektefeller og samboere skriver gyldige avtaler som sikrer dem ved en eventuell brå død.
– Jeg er sikker på at Johan ville ha ment at vi skulle inngå en ektepakt, som sørget for at jeg fikk bo i uskiftet bo til min død. Da hadde jeg hatt noen av de oppsparte pensjonsmidlene igjen, og ting ville ha sett mye bedre ut for meg. Hans sønner ville da ha fått sin arv ved min død. De hadde ikke tapt på det – de ville ikke ha fått mindre. Vi kom aldri så langt, og det ble min ulykke, sier hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
