Jeg lot min søster overta datteren min. Er jeg en dårlig mor?

Ikke alle voksne egner seg til å være forelder. Ikke alle som føder barn evner å gi barnet en god oppvekst, men det betyr ikke nødvendigvis at vedkommende er et dårligere menneske.

Jeg vet at mange i min hjemby har kritisert meg og sett på meg som «et tilfelle» i kraft av min historie.

Jeg vet også at mange har undret seg over min situasjon, for jeg ser både frisk og normal ut. I tillegg har jeg vært klar over at det er blitt hvisket og tisket om meg. «Hva er det med henne? Noe må jo være galt!», har de sannsynligvis sagt.

Ung alenemamma

Da jeg var i tyveårene, ble jeg gravid uten at det var planlagt. Forholdet til barnefaren var turbulent fordi han hadde en kriminelt belastet fortid. Jeg slet med meg selv fordi brikkene ikke falt på plass i mitt eget liv. Jeg var i mental ubalanse, rett og slett.

Det var likevel ingen tvil i min sjel, jeg skulle bære frem barnet mitt. Det var tungt å gå gravid alene, uten støtte fra en kjæreste. Men jeg hadde heldigvis en søster som hadde slitt med barnløshet i mange år og hadde adoptert en liten jente. Hun var der for meg.

På mange måter var hun mer opptatt av å forberede babyens ankomst enn jeg var. Mens jeg var engstelig for ansvaret, gledet hun seg til å bli «tidenes tante». Noen dager syntes jeg at hun ble vel ivrig, og jeg trakk meg unna.

Jeg jobbet mye på den tiden, i et lite selskap som var startet opp i Norge, og jeg elsket det jeg drev med. Jobben var så viktig for meg at jeg gruet meg til å ta permisjon.

Når jeg var opptatt med arbeidsopp­gavene mine, var jeg i en flow og følte meg tilfreds. Da rakk jeg ikke å tenke så mye på de vanskelige tingene i tilværelsen.

Hver gang jeg tenkte negativt om fremtiden som alenemor, korrigerte søsteren min meg:

«Vi lever i en tid da det er helt vanlig og det er ikke noe å bekymre seg for. Du har dessuten alle oss!», sa hun. «Alle oss» var henne, mannen hennes og våre gamle, men ikke helt friske foreldre.

Les også (+): Venninnen min hadde en perfekt ektemann, det ville jeg også ha. Så fortalte hun sannheten

Tomhet

Jeg fødte en datter, en skjønn, rynkete og vakker liten pike, som ikke engang gråt da hun ble født. Da jeg fikk henne i armene mine følte jeg først og fremst lettelse fordi fødselen var over. Den som uttrykte størst ømhet over å få holde henne, var søsteren min. Hun gråt av glede. Selv følte jeg meg mest tom.

Og tomhet er et ord som beskriver veldig godt mine følelser det første leveåret til datteren min. Jeg klarte ikke å hente frem gleden over å være mamma. Det føltes mer som både en byrde og en uoverkommelig oppgave.

Søsteren min så at jeg slet og tilbød seg stadig å passe barnet mitt. Hver helg hun hadde henne hos seg, var det som om et digert åk var borte fra skuldrene mine. Jeg hadde ikke overskudd til et lite barn og hadde dårlig samvittighet fordi jeg følte det sånn.

Hva slags mor var jeg, egentlig? Det jeg tenkte på hver morgen, var at det ville bli godt å få henne i seng for natten. Timene mellom var et pliktløp.

I tre år var jeg en mamma som sørget for at datteren min fikk mat og hadde rene klær, at hun sov nok og ikke led ytre nød. Men jeg var stresset og irritert fordi hun krevde mye av meg og mistet besinnelsen når hun ble vrang, for eksempel når hun skulle ha på klær for å dra i barnehagen.

En morgen dasket jeg henne for å få henne til fornuft. Jeg visste at det var galt, men det bare skjedde. Da jeg etterpå fortalte det til søsteren min, ble hun lei seg og sjokkert. «Slike ting kan du ikke gjøre, det får du ikke», sa hun.

Dasken ble ikke en engangshend­else og jeg hatet meg selv. Da min egen datter gråt og sa at hun heller
ville være hos tante, kjørte jeg henne til søsteren min. «Ta henne, du, jeg klarer ikke å være en god mamma», sa jeg.

Les også (+): Jeg gjorde alt for sønnen min. Men et eller annet sted gikk det fryktelig galt

Skal jeg forlate datteren min?

Den gangen var ikke overleveringen gjennomtenkt. I noen dager, mens jenta mi var hos tanten og onkelen, gråt jeg fordi jeg ikke mestret livet mitt. Så skjedde det, at min arbeidsgiver tilbød meg å flytte til utlandet i ett år for å få i gang et kontor i et annet land.

Det var så utrolig fristende. «Vi ordner barnehageplass», sa han. Han visste ingen ting om mine problemer på hjemmebane.

Muligheten satte i gang en diskusjon om min datters fremtid. Jeg så at det ikke var ideelt å ta henne ut av de faste rammene og innså at jeg ikke ville klare meg som mor uten et støtteapparat. Det ble bestemt at jeg skulle dra og at hun skulle bli hos søsteren min.

Jeg skulle ha ønsket at jeg kunne si at det var med sorg at jeg dro, men det var det ikke. I dag tror jeg at jeg ble født uten et morsgen. Jeg har lett med lys og lykter etter de følelsene andre beskriver, men har ikke klart å finne dem.

Det var en lettelse for meg å reise. Jeg visste at hun hadde det bedre der hun var, enn hun ville ha hatt det sammen med meg. Det verste var at hun ikke ble lei seg, men slo seg til ro.

Hvis jeg ringte, var hun ikke engang interessert i å snakke med meg. Når jeg kom hjem, ble hun ikke veldig glad, men var mer likegyldig. Jeg så hvor intenst knyttet hun var til min søsters familie, og de elsket henne.

Da det store valget kom, var det mitt initiativ. Jeg sørget for at mitt barn fikk hele sin oppvekst i den familien hun følte seg hjemme hos. Selv bodde jeg i utlandet i mange år før jeg flyttet hjem igjen. Da var datteren min blitt tenåring og selv om hun kalte min søster for tante, så forsto jeg at hun så på henne som sin mor.

Da hun ble voksen, fikk jeg en reaksjon på det jeg valgte. Jeg møtte veggen og var full av selvbebreidelser. Var jeg en dårlig mor? Det hjalp ikke at min nærmeste familie bedyret at jeg hadde gjort det eneste riktige.

«Du satte hennes behov foran dine og gjorde det eneste riktige», sa søsteren min til meg. Også barnet mitt sa at jeg ikke måtte være lei meg, for hun hadde hatt det bra.

Jeg kan ikke skryte av å være en mamma som står jenta mi nærmest. Det finnes fire andre som står henne nærmere enn meg. Nå har jeg landet i at dette er ok. For hun skal gifte seg. Hun er blitt en helstøpt, ung kvinne med gode verdier og en trygg plattform.

Nå føler jeg meg bare uendelig stolt. Jeg er også stolt av meg selv, fordi jeg turte å gjøre det ingen god mor gjør frivillig; å gi bort sitt eget barn.

Ikke minst er jeg takknemlig fordi jeg har verdens beste søster. Takket være henne har min historie en god utgang.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Jeg ville ikke ha barn og tok et drastisk valg. Så skjedde noe som gjorde forferdelig vondt

«Jeg vil at det skal bli oss en dag», sa han. Alt var løgn, jeg ble rundlurt