De blå sidene
40 år etter han forlot oss, dukket pappa opp og ville alt skulle være som før
Da pappa forlot mamma til fordel for en yngre kvinne, var det ikke plass til meg i livet hans. Derfor var jeg ikke spesielt begeistret da han plutselig ringte og ville møte meg.
Jeg var tenåring da pappa forlot mamma. Det var den klassiske historien om at han ville ha en yngre kvinne. Det var faktisk sekretæren sin han stakk av med.
Mamma, søsteren min og jeg flyttet ut fra den store eneboligen vår og inn i en treroms leilighet i utkanten av byen. Mens pappa installerte seg med ny kone i barndomshjemmet vårt.
Det var en forferdelig periode. Det verste var at pappa brøt kontakten helt med oss barna.
Det første året traff vi ham bare ved høytidene. Den nye kona ble gravid, og da barnet kom, fornemmet vi at det ikke var plass til oss i livet hans.
Savnet en pappa
På en måte var ikke forskjellen så stor, for han hadde ikke vært stort hjemme før skilsmissen heller. Men selvsagt savnet jeg å ha en pappa.
I starten ringte jeg ham innimellom, men han hadde det alltid travelt. Han ville avslutte raskt og spurte om det jeg ville snakke om, ikke kunne vente litt. Men han ringte aldri tilbake.
Selv om jeg bare var 14 år, ble jeg ganske raskt og ufrivillig mannen i huset. I ettertid skjønner jeg at jeg så til de grader savnet en mannlig rollemodell og sparringpartner.
Men det var ikke noe jeg fikk gjort noe med. Mamma fikk aldri noen ny kjæreste. Helsen hennes var ikke den beste, og hun ble etter hvert ganske deprimert av å være for mye alene.
Jeg levde tenåringslivet mitt i stor frihet, men jeg tok meg også av lillesøsteren min så godt jeg kunne.
Da jeg ble 17, reiste jeg som utvekslingselev til USA, og deretter flyttet jeg til Trondheim for å studere. Pappa hjalp meg med egenkapital til en leilighet, men han besøkte meg aldri.
Jeg savnet ham hele tiden, men jeg slo knute på følelsene og stappet dem ned i magen.
Da jeg var ferdig som ingeniør, sendte han meg en pengegave. På det tidspunktet hadde jeg ikke sett ham på fem år, og det virket ikke som vi skulle møtes heller.
Jeg avskrev muligheten for å ha noe mer med ham å gjøre. Det samme gjorde søsteren min. Begge hadde vi en følelse av at vi var fortid for ham. Derfor ble det til slutt naturlig at jeg ikke så noe til ham på mange år.
Da mamma døde, bare 50 år gammel, hørte vi ikke noe fra ham. Han ga heller ikke lyd fra seg da jeg fikk barn. Årene gikk, og barna mine vokste opp.
Naturlig nok trodde jeg knapt mine egne ører da pappa plutselig ringte meg en dag.
Det var sekretæren min som satte over telefonen. Jeg måtte spørre en ekstra gang:
– Karl hvem?
Men det var riktig. Det var pappa som ringte. Det som var enda mer underlig, var at han oppførte seg som om vi hadde møttes ganske nylig. Han begynte bare å snakke og spurte om vi ikke skulle treffes.
Min første tanke var nei. Han hadde ikke gitt lyd fra seg på så mange år. Trodde han virkelig at han bare kunne ringe og late som ingenting? Likevel ble jeg nysgjerrig. Det endte med at jeg litt reservert sa at vi sikkert kunne treffes en dag.
Et par dager senere møttes vi på en restaurant.
Selv om jeg hadde gått og forbannet ham for at han plutselig bare ringte på den måten, merket jeg at jeg ble litt glad da jeg så ham. Blod er tykkere enn vann, slo det meg. For det var åpenbart at jeg lignet ganske mye på ham.
Pappa fortalte at kona hans var død. Datteren deres bodde i Canada, så han var mye alene. Vi hadde en hyggelig prat over lunsjen, og han fikk en klem da vi skiltes.
Var reservert
Da jeg kom hjem, fortalte jeg oppglødd til min kone hva vi hadde snakket om og hvordan pappa hadde det.
Hun undret seg over det jeg fortalte, for hun hadde aldri møtt ham. Hun visste også hvor skuffet jeg hadde vært over ham hele mitt voksne liv.
Jeg hadde ikke gitt noe sympatisk bilde av ham overfor henne. Pappas oppførsel hadde vært både merkelig og utilgivelig. Han hadde rett og slett sviktet barna sine. Allerede neste dag var jeg tilbake i den reserverte sinnsstemningen.
En uke senere ringte pappa igjen. Han spurte om han kunne få komme på besøk og møte familien min. Jeg svarte først litt avmålt at vi hadde det veldig travelt akkurat nå.
Da sa han rett ut at han savnet å ha en familie, og at han angret på at han ikke hadde holdt kontakten med oss. Det gjorde meg straks mykere.
Jeg tenkte, pokker heller, det må da være bra for barna mine å bli kjent med farfaren sin før det er for sent. Så jeg svarte ja.
Underlig stemning
Det ble en ganske underlig stemning da han ringte på hos oss en sen ettermiddag. Vi var ganske mange samlet.
Jeg presenterte ham ikke som pappa, men som Karl. Alle visste at han aldri hadde vært der for meg, og de undret seg nok over at han plutselig dukket opp helt ut av det blå.
Jeg vet ikke om det skyldtes en slags bluferdighet, men Karl lot som ingenting. Han pratet i vei med alle på sin sjarmerende måte. Sakte, men sikkert tødde familien min opp.
Da han var gått, ble vi sittende og snakke. Barna våre spurte hvordan vi hadde hatt det sammen før skilsmissen.
Minnene mine ble frisket opp, og jeg fikk fortalt dem mye om barndommen min som de ikke visste. Faktisk hadde jeg selv også stuet mye langt ned i underbevisstheten.
Les også (+): Mannen min ble anmeldt for voldtekt
Gammel og ensom
Forholdet til Karl blir nok aldri varmt og hjertelig. Til det har han rotet det til altfor mye.
Men han kommer på besøk innimellom, og det er helt greit. Han oppfører seg pent, og det virker som han er oppriktig glad for å ha blitt kjent med oss.
Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal være så kald og avvisende overfor ham, som han var mot oss. Han er gammel og ensom, og jeg har det helt greit med at jeg har forbarmet meg over ham.
Jeg kan heller ikke nekte for at jeg faktisk også er glad i ham – på tross av alt. Barna våre synes bare det er hyggelig at de plutselig har fått en ekstra bestefar. Så på den måten endte jo alt ganske godt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
