Leserne forteller
Vi hadde aldri hatt problemer med leieboere før. Så flyttet en ung jente inn...
Jeg visste at jeg måtte gjøre noe drastisk.
Først forsto jeg ingenting. Var e-posten ment ironisk? Jeg hadde jo hverken hørt eller sett noe til den unge jenta siden jeg ba henne ryke og reise den gangen.
Nå hadde jeg fått en mail, der hun takket meg for å ha reddet livet hennes.
Da mannen min og jeg bygde hus, innredet vi en hybel i underetasjen. Vi bor sentralt på et sted med både videregående og høyskole, og trengte den ekstra inntekten til nedbetaling av huslånet.
Flere kjekke skoleungdommer leide hos oss. Vi hadde aldri noe trøbbel med dem. Det var da denne jenta flyttet inn at problemene begynte.
Hun var en søt og beskjeden jente fra nabobygda. Hun skulle gå på videregående i kommunen vår. Hun var bare 16 år og hadde aldri bodd hjemmefra.
Hun kom sammen med moren sin, som tydeligvis var langt mindre beskjeden.
Hun snakket hele tiden, mens datteren så ut som en engel der hun sto. Aldri hadde jeg trodd det ville by på problemer å ha henne i huset.
I to måneder var hun en pliktoppfyllende, stillfarende hybelboer. Så fikk hun en kjæreste. For så vidt ikke overraskende for en så snill og søt jente, problemet var at kjæresten var småbyens versting.
Fyren var i midten av 20-årene, men han var umoden som en tiåring. Skolen hadde han droppet tidlig i tenårene, og han var for lengst blitt en kjenning av politiet.
Noen hevdet at han hadde både den ene og den andre diagnosen, mens andre mente at han rett og slett bare var dum. Adferdsproblemer hadde han i bøtter og spann.
Hybelboeren vår var både ung, naiv og snill og forsto vel ikke at hun ble utnyttet på det groveste. Ikke før var hun blitt kjent med denne karen, så endret hun både oppførsel og utseende. Snart ga hun blaffen i skolen.
Gardinene ble aldri trukket fra lenger. Blomstene i vinduskarmen visnet, og det så det ut som hun også snart kom til å gjøre. De få gangene vi så henne, var hun sløv i blikket, og de oversminkede øynene virket trette.
Første gangen jeg så kjæresten i vår hage, ble jeg redd. Det var noe med det harde blikket, den uflidde skikkelsen, måten han skulte mot meg, der jeg sto i kjøkkenvinduet.
Han virket brutal, ja, nesten farlig. Han sto der hjemmevant og mekket på en sykkel, og det ble til at jeg holdt ungene inne så lenge han var på gårdsplassen.
Det virket som kjæresten var på besøk støtt, som om han hadde flyttet inn. Det ble umulig å ha kontroll med ungene hele tiden, og jeg var småredd for hva som kunne skje.
Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament
Engstelig døgnet rundt
Etter hvert begynte det å skje mystiske forsvinninger i huset vårt. Pengene som lå på kommoden i gangen, ble borte, og brennevinsflasker fra matkjelleren forsvant. Så uforklarlig var det vel egentlig ikke.
Det skulle ikke store fantasien til for å forstå hvem som sto bak forsvinningsnumrene. Fra entreen i underetasjen var det dør inn til hybelen, og den ble alltid holdt lukket og låst, derimot hadde hybelboeren og kjæresten fri tilgang til resten av huset.
Fra entreen nede gikk det en åpen trapp opp til vår etasje. Hvis vi skulle få skjermet den delen av huset hvor vi bodde, måtte vi sette opp en vegg og dør foran trappen opp til våre oppholdsrom.
Etter dette var jeg engstelig døgnet rundt. Da ungene også hevdet at de hadde hørt skritt i trappen midt på natten, orket jeg ikke mer.
Ungdommene i underetasjen var tydeligvis frekke nok til å ta seg til rette som de ville. Nå fikk det være nok, disse menneskene måtte ut av huset snarere enn kvikt, så familien min kunne få fred og føle seg trygge.
Men det var ikke lett å si opp leieavtalen. Jeg kunne ikke bare banke på døren og be dem ryke og reise. Jenta betalte husleie til rett tid hver måned, og ikke kunne vi bevise at noe var blitt stjålet.
Raseriet bygde seg opp. Til slutt var jeg så eitrende sint at jeg en dag låste meg inn på hybelen.
Jeg visste at jeg ikke hadde lov, men jeg kunne alltids slå en plate om lekkasje eller en pipende røykvarsler hvis jeg ble tatt på fersk gjerning. Nå fikk det bære eller briste!
Synet som møtte meg da jeg åpnet hybeldøren, var forferdelig.
Stanken slo imot meg, og jeg sto som naglet i døråpningen, stiv av skrekk og sjokk.
I løpet av sekunder for øynene mine over flere velkjente brennevinsflasker, overfylte askebegre, råtten mat, noen uforståelige ting som jeg senere forsto var hasjpiper, skitne klær, sengetøy på gulvet og et virvar av søppel og rot overalt.
Den kvelden satt mannen min og jeg oppe til leieboerne kom hjem. De kom ikke før i grålysningen, men det var ikke noe problem å holde seg våken.
Raseriet ga oss adrenalin nok til å holde oss lys våkne hvor lenge det enn skulle drøye før de to dukket opp.
– Se til å ha dere ut, skrek jeg så snart de to frekkasene trådte over dørstokken.
Stemmen min var knapt til å kjenne igjen. Jeg kjeftet og skrek til de to hadde fått rasket sammen sakene sine og hadde forsvunnet. Merkelig nok tok de ikke til motmæle. De ble vel redde da jeg ikke la skjul på at jeg hadde inspisert hybelen.
At jeg også hadde begått et regelbrudd ved å låse meg inn på hybelen, var en fillesak i forhold til hva jeg kunne anmelde de to ungdommene for.
Da de omsider var vel ute av huset, sank jeg sammen av ren utmattelse og sov i flere timer.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Skyldfølelsen kom sigende
De første par ukene etter at vi var kvitt dem, var vi så glade og lettet alle sammen, at vi ikke ofret jenta en eneste bekymret eller god tanke. Ikke før moren hennes en dag ringte og skjelte meg ut.
– Du er vel fornøyd nå? Ødelegge livet til en stakkars skolejente, sa hun sylspisst, og påsto at datteren hadde fått det så bra og var blitt livlig og glad jente etter at hun hadde fått kjæreste.
Da jeg forsøkte å forklare at datteren hadde funnet seg en kjeltring, bare fnøs hun og sa at datteren hennes var altfor klok til noe slikt.
– Du er ondskapsfull. Du ville datteren min bare vondt, skrek hun.
Det nyttet ikke å snakke damen til fornuft, og jeg skjønte snart hvorfor hun var så hysterisk og ute av lage. Min utkastelse hadde ført til at det var blitt slutt med kjæresten og datteren hadde flyttet hjem igjen.
Hun hadde så forsøkt å ta livet sitt, men var heldigvis blitt reddet i siste liten.
– Det var trist å høre, sa jeg spakt.
– Trist er det minste du kan være. Alt er din skyld, sa moren som en siste kraftsalve, og slengte på røret.
Lykkefølelsen forsvant. De tunge tankene og skyldfølelsen kom sigende. Hadde jeg handlet riktig?
Det var jo egentlig synd på jenta. Hun hadde vært ung, naiv og hatt liten menneskekunnskap.
I årene som fulgte gikk jeg rundt med dårlig samvittighet fordi jeg hadde gjort livet vanskelig for en dumsnill, beskjeden jente.
Så kom altså denne e-posten, og der var det ikke spart på godordene. Jeg hadde reddet livet hennes, skrev hun. Hadde det ikke vært for meg, ville hun ikke klart å løsrive seg fra kjæresten og ville dermed aldri kommet på rett kjøl igjen.
Hun var så glad for at en voksen hadde grepet inn den gangen. Uten min handlekraft kunne hun ha havnet skikkelig på skråplanet.
Mange av de tidligere vennene hennes var enten døde av overdoser eller så avhengige av narkotika at de ikke klarte å komme ut av det.
Hun var nettopp ferdig utdannet sykepleier og hadde fått jobb ved et stort sykehjem i nabobyen. Hun var ikke gift eller sammen med noen, men hadde godt håp om å treffe en kjekk livsledsager nå som hun var blitt voksen og fornuftig.
Jeg begynte å skjelve da jeg leste de vennlige ordene hennes. Tårene rant. Var dette sant? Hadde hun virkelig vært glad for å komme vekk fra kjæresten?
Og jeg, som hadde hatt så dårlig samvittighet, ble sett på som hennes reddende engel! Mailen kom som et solstreif inn i en grå hverdag.
Jeg har tatt vare på den, som et bevis for meg selv på at utkastelsen i virkeligheten hadde vært en god gjerning.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
