Leserne forteller
Det var en fremmed, full mann som fortalte sannheten om mannen jeg elsket
Han var en fantastisk mann på mange måter, men innerst inne visste jeg det var noe som ikke stemte.
I kjærlighet kan det skje at du mister all kraft. Når du elsker, blir du ikke bare blind, men du finner deg i det.
I ettertid forstår jeg ikke at jeg, som er så sterk, kunne leve som jeg gjorde.
Jeg var i slutten 20-årene da jeg møtte Nils. Han hadde avsluttet et langt samboerforhold, og jeg hadde så vidt flyttet hjemmefra for å jobbe på et sykehus i en stor by.
Alt ved ham fascinerte meg. Han sto på ski, syklet, seilte og var aktiv på mange arenaer. Selv drev jeg ikke med noe spesielt, men elsket å jogge.
Han sa at jeg var verdens fineste, unge kvinne, og at han var forelsket i meg, og jeg var så oppover ørene betatt av ham at ord egentlig ikke kan beskrive det.
Når jeg fortalte vennene mine om ham, fikk jeg høre at det tindret i øynene mine. Jeg følte at det stemte, det gikk varme bølger gjennom kroppen når han og jeg var sammen, eller bare hvis jeg visste at han var på vei til meg.
Etter at vi ble et par møttes vi bare hjemme hos hverandre. I starten av forholdet hadde han avtaler som var gjort langt tilbake i tid, som skiturer med kamerater eller å gjøre klar seilbåten med familien.
Kanskje tenkte jeg inni meg at jeg kunne ha vært med på noe av dette, men det sa jeg ikke. Det fikk være opp til ham når han introduserte meg for sine nærmeste.
Jeg laget middager til ham og han til meg, og han kom med blomster til meg, og han overveldet meg ved å si vakre ting til meg.
At han satset på oss var ikke til å misforstå, det var jeg sikker på, og vennene mine begynte å spørre når de kunne få hilse på ham.
Han var ikke veldig interessert i å møte vennene mine, men jeg tvang det frem gjennom å overtale ham til å bli med i en bursdag.
Jeg tror det var første gangen at jeg fikk en følelse av at han ikke passet inn i det som var mitt, men han smilte og lo og fikk deres oppmerksomhet, og da vi gikk hjem til meg utpå natten, la han armen rundt meg og sa at jeg hadde fine venner.
Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
Var jeg ikke bra nok?
De neste ukene foreslo han ikke at vi to sammen gjorde noe sammen med vennegjengen min. «Du kan jo finne på noe med Tilde», sa han, hvis han selv skulle av gårde på et aller annet.
På vinteren dro han til høyfjellet for å stå alpint. Fordi jeg ikke hadde erfaring fra alpinbakkene, syntes jeg ikke at det var så rart at han ikke ba med seg meg.
«Du kunne jo ha blitt med, selv om du ikke står på ski. Han kunne for eksempel ha lært deg det», sa Tilde, min aller beste venninne.
Jeg sa til ham, nærmest som en fleip, neste gang han skulle av gårde:
«Kan du ikke lære meg å stå på ski? Jeg vil gjerne være med deg.»
Han svarte meg ikke ordentlig, bare lo det bort og sa at vi heller fikk kose oss hjemme.
«Når jeg kommer hjem, skal vi gjøre helt andre øvelser», sa han og kløp meg forsiktig bak.
Han var sjarmerende og morsom, og når vi var sammen, var det fantastisk, men noe begynte å bli galt.
Da vi hadde vært kjærester i et halvt år, hadde jeg ennå ikke møtt noen av de vennene han snakket så mye om.
Søsteren hans skulle komme på helgebesøk, og jeg tenkte at han ville la meg få hilse på henne, men i stedet fortalte han meg om de planene de hadde lagt.
Han sa at hun trengte alenetid med broren fordi hun hadde hatt det tungt en stund.
«Selvfølgelig», sa jeg – og ble lei meg uten å vise det.
Egentlig begynte jeg å forstå at han ikke ville involvere meg i sin familie og bekjentskapskrets. Egentlig gikk det opp for meg at han kanskje ikke syntes at jeg var bra nok, eller at han ikke egentlig ville ha et seriøst forhold til meg, men likevel fortsatte jeg å møte ham.
Venninnene mine advarte meg og sa at jeg måtte stille noen krav, men jeg var redd for å miste ham og fortsatte å finne meg i det.
Når vi var sammen, var jeg i himmelen. Når han dro av gårde for å være sammen med andre i helger og ellers, følte jeg meg ensom og sviktet. Slik fortsatte det i flere år.
«Jeg føler at det er på tide å snakke om fremtiden. Du har aldri introdusert meg for noen av menneskene rundt deg», dristet jeg meg til å si en gang.
Han sa at han hadde involvert dem én gang for mye og at det var grunnen.
«De omgås fremdeles min ekssamboer, og det gjør ting vanskelig», sa han.
Tanken på hans eks begynte å plage meg. Han snakket lite om henne. Hvis jeg spurte, ble han mutt. Elsket han henne fortsatt? Var jeg bare en trøst?
En lørdag da jeg var ute på en bar sammen med venninner, kom jeg i prat med en mann, som viste interesse for meg. Jeg sa at jeg var i et forhold, og han spurte med hvem. Da jeg sa navnet til kjæresten min, sa han:
«Så du er forlystelsen?» Han var full og snakket sannsynligvis rett fra hjertet. «Du må være dum som finner deg i å ha det sånn», sa han.
Jeg var en ung kvinne som drømte om å få min egen familie. Dagen etter tenkte jeg masse på dette og bestemte meg for å spørre Nils:
«Har vi en fremtid sammen?» Hvis han sa ja, ville jeg si at det var på tide å introdusere omgangskretsene våre. Hvis han sa nei, måtte det være over.
Det gikk ikke som jeg drømte om. Da jeg stilte det nødvendige spørsmålet, bekreftet han det jeg fryktet; at vi ikke hadde en fremtid. Selv om jeg elsket ham, måtte jeg avslutte det vi hadde sammen.
Les også (+) Jeg valgte å gå fra Jens. Det jeg ikke visste, var at det også ble et farvel til mine barn
Kjærlighetssorg
Han forsøkte å overbevise meg om at vi kunne ha det fint sammen og nyte hverandre, selv om vi ikke skulle gifte oss, men det betydde for mye for meg til å bli tidsfordriv.
Jeg innså at jeg ville sitte igjen med verdens største kjærlighetssorg om jeg lot det gå lenger.
Og jeg fikk kjærlighetssorg. Den rammet meg så hardt at jeg ikke orket å gå ut på flere dager. I den sorgen lå det en skuffelse og et voldsomt slag for selvtilliten, for han hadde aldri sett på meg som bra nok til at jeg kunne få hilse på hans venner. Kanskje skammet han seg over meg.
Jeg kom meg sakte, men sikkert på bena igjen, og heldigvis fant jeg etter hvert ny kjærlighet. Da visste jeg hva jeg ikke skulle finne meg i og hadde på et vis føringen.
Jeg er gift med denne mannen i dag, vi har et barn sammen og vi har det godt. Men ennå hender det at jeg tenker på det destruktive forholdet jeg var i. Ikke noe i livet har rammet meg så hardt.
I ettertid forsto jeg at Nils aldri kom over bruddet med samboeren, og at dette sannsynligvis var årsaken til at han holdt meg utenfor i alle sosiale sammenhenger. De fant tilbake til hverandre.
Hva jeg lærte? At det er gode grunner til å la alarmklokkene ringe hvis en mann du innleder et forhold til, unngår å introdusere deg for vennene og familien.
En ordentlig kjæreste skal også ønske å bli kjent med dem du er glad i.
De siste årene er det dukket opp ord for de ulike situasjonene du kan havne i på kjærlighetsfronten, og «stashing» er noe du skal merke deg.
Det er når du nekter å introdusere kjæresten din for venner og familie – det blir nesten som å dytte vedkommende ned i en skuff. Aldri mer!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
