Leserne forteller
Vi giftet oss og skulle leve lykkelig. Så kom sykdommen
Flere i familien viste tydelig at de mente han var en byrde for meg.
Jeg sitter her og ser på bildet av mannen min som gikk bort, akkurat i dag for noen år siden.
Vi traff hverandre da jeg var 18 og han 20 år. Ett års tid senere ble vi nødt til å gifte oss, som man kalte det den gangen.
Vi fikk en deilig, velskapt gutt som vokste opp og ble oss bare til glede. Alt så lyst ut for fremtiden vår, men så begynte mannen min å få vanskeligheter med bena.
Jeg glemmer ikke den dagen han fikk diagnosen – multippel sklerose eller MS. Han var bare 37 år og hadde alltid vært frisk og sterk. Vi satt på en benk i hagen da han fortalte meg hva legen hadde sagt.
Det var sol og vakker sensommer, men et drag av høst hadde allerede kommet i luften. Jeg tenkte der jeg satt at nå har høsten kommet i vårt liv, nå må vi kjempe sammen gjennom storm og kulde.
Legen hadde ikke fortalt Olav sannheten særlig skånsomt. Han hadde sagt like ut at Olav kom til å havne i rullestol og bli totalt hjelpeløs. Olav gråt der han satt, og jeg visste at heretter var det jeg som måtte være den sterke.
«Jeg skjønner godt hvis du går fra meg», sa Olav og stirret dystert fremfor seg.
«Jeg er glad i deg. De onde dagene som måtte komme, skal vi sammen gjøre til gode dager», sa jeg så optimistisk og lyst jeg kunne klare.
Jeg glemmer aldri uttrykket i øynene hans og smilet han sendte meg da. Det var breddfullt av ømhet og kjærlighet.
Olav var trailersjåfør, elsket jobben sin og fartet land og strand rundt. Sykdommen krevde snart sitt, og han måtte slutte å jobbe.
Alle kan vel tenke seg hvordan det føles å bli avhengig av andre og måtte ha hjelp til det meste.
Etter hvert som han ble mer og mer hjelpeløs, gjorde sykdommen ham til tider også aggressiv og kverulerende. Jeg følte mange ganger at nå går det ikke lenger.
Men når det sto på som verst, tenkte jeg at jeg sikkert ikke ville ha vært bedre, hvis jeg hadde vært i hans situasjon.
Noe som også ga meg styrke når alt var som mest slitsomt og vondt, var minnet om blikket han sendte meg den gangen vi satt der på benken i hagen, den gang jeg lovet å bli hos ham gjennom sykdom og vanskeligheter.
Les også (+): Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
I gode og onde dager
De siste 25 årene av sitt liv tilbrakte Olav i rullestol. Det gjorde en vanskelig situasjon verre for ham, fordi flere i familien så tydelig viste at de mente han var en byrde for meg.
«Du må sende ham på en institusjon, Kari», sa både mine søsken og Olavs bror. Som om min kjære mann var en uønsket pakke man bare kunne sende videre.
«Ikke tale om. I gode og onde dager har vi lovet å være hos hverandre. Det løftet vil jeg holde», svarte jeg da og kjente fra dypet av mitt hjerte at dette mente jeg.
Olav holdt seg orientert og var klar i hodet til det siste. Han likte å følge med på TV, og han leste flere aviser hver dag. Jeg måtte sitte ved siden av og vende hvert blad for ham. Han hørte også mye på radio.
Selv om han var krevende til tider, hadde vi også positive stunder da vi pratet og koste oss.
Hjelpeløsheten hans førte til en spesiell nærhet mellom oss. Og jeg var like glad i ham som den gang han var en sterk, livsglad og frisk mann.
Les også: (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok
Gode minner
Vi klarte å skape små feststunder i hverdagen. Lange frokoster med morgenaviser. Da leste vi sammen, diskuterte og pratet.
Olav likte å lese, og han var reflektert og kunnskapsrik. Han kunne for eksempel si at det eneste gode som hadde kommet ut av sykdommen, var at han hadde oppdaget det indre livet og gleden ved god litteratur.
«Tidligere levde jeg på overflaten. Jeg var ung, sterk, frisk og stadig på farten. Jeg tok meg aldri tid til å se bak alt det ytre. Det gjør jeg i dag. Og jeg har oppdaget at livet har flere dimensjoner og verdier enn jeg var klar over den gang alt gikk på skinner», sa Olav.
«Du er min aller største skatt. Din kjærlighet er det største Gud har gitt meg», sa Olav en gang vi hadde sittet sammen og hørt på morgenandakten.
Disse ordene er vel også min største skatt. Jeg bærer Olavs kjærlighetserklæring med meg i hverdagen og henter styrke og trøst i disse gode ordene.
Jeg kan forstå at man kan gå fra en kronisk syk ektefelle, hvis ekteskapet har vært kaldt og vanskelig fra før.
Men å forlate et menneske man føler samhørighet med og virkelig elsker, det kan jeg ikke forstå er mulig.
Kjærligheten blir vel ikke borte, selv om livsledsageren blir syk?
Jeg hadde mannen min hjemme og stelte ham selv hele tiden, unntatt de siste månedene. Da ble det for tungt for meg.
Jeg er glad for det jeg gjorde for ham, og jeg sitter ikke igjen med dårlig samvittighet.
Vi holdt sammen i gode og onde dager i nesten 50 år.
I ettertid strømmer de gode minnene på fra alle disse årene. Og jeg ser at til tross for sykdom, slit og sorg klarte vi, Olav og jeg, å forvandle onde dager om til gode.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
