Leserne forteller
Mannen min ville skilles og ventet barn med en annen. Det fikk uante konsekvenser
Skilsmissen fikk voldsomme konsekvenser for familien vår.
Etter 11 år røk ekteskapet mitt. Min mann hadde funnet seg en yngre kvinne som han ventet barn med. Beskjeden kom som et sjokk på meg.
Han ville ha skilsmisse. Det var vanskelig å fatte at han hadde gått bak ryggen min så lenge uten at jeg hadde hatt noen mistanker, men jeg måtte bare se i øynene at slik var det.
Skilsmissen medførte store forandringer, ikke bare for meg, men også for de to guttene våre. Den yngste hadde alltid vært pappas gutt, og han tok skilsmissen svært hardt.
De første månedene nektet han å se faren sin. Han følte seg sviktet og klarte ikke å tilgi.
– Pappa er ikke noe glad i meg mer, han bare later som, sa han flere ganger og nektet å besøke faren og hans nye kone.
Men etter hvert klarte broren å overtale ham til å bli med for å se på sin nye lillesøster.
Guttene og jeg måtte flytte fra rekkehuset hvor vi hadde bodd siden de ble født. Jeg hadde ikke økonomi til å beholde det alene. Vi flyttet til en blokk. Den lå såpass langt unna strøket vi hadde bodd før, så guttene måtte skifte skole.
Jeg måtte også begynne i full jobb, i stedet for den halve stillingen jeg hadde hatt før skilsmissen. Alle omveltningene skapte et enormt kaos for oss alle. Det tok lang tid før alle biter falt på plass og vi kunne begynne å leve et normalt liv igjen.
Min eldste sønn hadde alltid vært utadvendt og optimistisk, så han fant seg fort til rette. Han fikk venner, ble med på fotballaget og trivdes på skolen.
For lillebroren gikk det ikke like greit. Han er mer innesluttet og har ikke hatt så lett for å skaffe seg venner.
Tidligere var det jeg som ofte dyttet ham i gang når det gjaldt aktiviteter og kamerater, men nå klarte jeg ikke å følge opp sønnen min på samme måte som tidligere.
Jeg hadde full jobb, var deprimert etter skilsmissen og ofte sliten. Derfor ble han overlatt for mye til seg selv med problemene sine.
Jeg syntes han virket lettere til sinns etter at han fikk kontakt med faren igjen. Og etter et halvår på den nye skolen hadde han klart å skaffe seg venner som han iallfall var sammen med i skoletiden.
På fritiden gikk han fortsatt mest for seg selv.
Les også (+): «Mamma, du trenger ikke å ringe meg hver dag», sa min datter, men jeg klarte ikke å la være
Fullstendig maktesløs
Rundt konfirmasjonsalder ble han medlem av en gjeng som hadde et frynsete rykte. Jeg konfronterte ham med ryktene, men han sa det bare var tull.
– Gutta er greie og like bra som oss, svarte han.
Han beroliget meg også med at disse guttene aldri hadde vært på kant med politiet. Jeg valgte å tro ham. Hva annet kunne jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke gjete ham som en liten gutt, for å se hva han holdt på med til enhver tid.
Etter en tid forsto jeg at noe var galt. Han skulket skolen stadig oftere.
Til å begynne med visste jeg det ikke, men stadige telefoner fra lærere fortalte meg at han var mindre på skolen. Jeg kjeftet, truet, tryglet og ba – til ingen nytte. Til slutt skulket han åpenlyst.
– Gidder ikke, var det eneste svaret jeg fikk når jeg om morgenen forsøkte å få ham opp og på skolen.
Det nyttet ikke hvor mye jeg maste og dundret på døren hans. Til slutt gadd han ikke engang svare meg. Jeg følte meg fullstendig maktesløs.
Det siste halve året på ungdomsskolen var han knapt innom skolen. Karakterene ble deretter. Det var frustrerende å se at sønnen min, med sine gode evner, bare ga blaffen i fremtiden.
– Hvilken fremtid, svarte han sløvt når jeg snakket om det.
Jeg maste om at han iallfall måtte få seg en jobb, når det var slik at han ikke gadd gå mer på skole.
– Det gidder jeg i hvert fall ikke, var svaret jeg fikk. Han syntes det var helt greit å sove til langt på dag, drive dank, se på TV og rave gatelangs om nettene. Hva skulle han med jobb? Han fikk jo penger av meg og faren sin.
Jeg forberedte ham på at han måtte få seg en jobb innen en viss tid, for da ville jeg slutte å gi ham penger. Jeg ba eks-mannen min om å bruke samme taktikk. Da tidsfristen var ute, hadde sønnen min fortsatt ingen jobb.
Det var med stor tvil jeg sluttet å gi ham lommepenger, men jeg kunne ikke gå tilbake på det jeg hadde sagt. Han måtte lære å ta ansvar for sitt eget liv. Han kunne ikke bare gå rundt og drive dank hele dagen.
Les også (+): Jeg har jobb og to små barn. Mammas krav til meg er helt hårreisende
Bekymret for fremtiden
Jeg forsto ganske snart at sønnen min skaffet seg det han trengte på annet vis. Han stjal. Jeg tok ham fatt, gråt og var fortvilet.
Han trakk på skuldrene og sa at det var noe alle gjorde, så hvorfor ta sånn på vei? Jeg innså at jeg hadde mistet grepet og ante ikke hvordan jeg skulle få gutten min på rett kjøl igjen.
Den første gangen jeg hentet ham på politistasjonen, hadde han nettopp fylt 16 år. Etter det var han stadig i klammeri med politiet. Han ble kastet på glattcelle titt og ofte.
Hovedårsaken til at han ble tauet inn, var at han var påvirket av alkohol i en altfor ung alder.
Jeg visste han hadde røkt i et par år, selv om han aldri gjorde det hjemme, men at han drakk såpass jevnlig som det nå kom frem, visste jeg ikke noe om. Jeg ble mer og mer fortvilet. Hva skulle jeg gjøre?
Bøtene rant inn i en ustanselig strøm. Det tok ikke mange månedene før alt jeg hadde satt inn av barnetrygd, var borte; pengene hadde hovedsakelig gått til bøter.
Men så, etter et par år som bråkmaker, kom et lyspunkt inn i min sønns liv. Han traff en blid, god og livlig jente som han ble hodestups forelsket i. Han, som aldri så mye som hadde kastet et blikk på en jente, var som forhekset.
Kjæresten fikk ham til å skaffe seg en jobb. Han sluttet å vanke sammen med den kriminelle guttegjengen. Han sluttet med pøbelstrekene. Han sluttet å drikke. Og han la planer for fremtiden med kjæresten sin.
Riktignok var de ikke mer enn 18 år, men kjærligheten lyste av dem begge. Hun ble nærmest som et familiemedlem, og jeg ble stadig mer glad i henne.
Hun gikk på videregående og hadde fremtiden staket ut. Nå klarte hun også å overtale sønnen min til å begynne på skolen igjen. Alt så ut til å ordne seg til det beste for oss alle.
De to hadde vært sammen et drøyt halvår da sønnen min fikk innkalling til rettssak på grunn av alle overtredelsene. Retten bestemte at han skulle sitte inne i tre måneder i tillegg til en skikkelig bot.
Han måtte sone straffen åtte mil unna. Det ville bli vanskelig for kjæresten å besøke ham. Hun hadde skolen å ta hensyn til og hadde ikke førerkort ennå.
I ren desperasjon skrev jeg til fengselsmyndighetene og spurte om det var mulig at han kunne få forandret hele straffen til bøter, fordi situasjonen hadde forbedret seg så radikalt siden den gang han ble tatt for lovovertredelsene. Men nei, en dom var en dom og den måtte sones.
Dagen før han skulle reise for å sone straffen, låste han og kjæresten seg inne på rommet hans, dypt fortvilet over den lange adskillelsen.
Begge var fast bestemt på å holde ut pinen og lengselen. Når dommen var sonet, skulle de legge alt bak seg og se fremover.
Jeg hadde fryktelig vondt av dem da de kom ut av soverommet neste morgen, rødøyde av gråt og mangel på søvn. Jeg kunne bare ikke gjøre noe for å lette sorgen for dem.
Da jeg kjørte ham til fengselet, hadde vi en lang og fortrolig samtale.
Det var godt å snakke ordentlig med ham igjen, det var mange år siden sist. Han fortalte meg om fremtidsplanene sine, og jeg håpet inderlig han ville nå sine mål.
Kjæresten hans var mye hos oss selv om sønnen min ikke var hjemme. De pratet sammen daglig på telefonen og skrev ofte brev. Tiden ble forferdelig lang for dem, men endelig kom dagen da han igjen var fri.
Gleden sto i taket. Det virket ikke som om adskillelsen hadde ødelagt noe mellom dem. Jeg pustet lettet ut, men det var nok litt for tidlig ...
Etter to uker i frihet fikk sønnen min rede på at kjæresten hadde vært utro mens han satt inne. Helvete brøt løs. Hele hans verden raste sammen.
Kjæresten gråt og ba på sine knær om tilgivelse, men sønnen min var som et såret dyr.
Han nektet å ha mer med henne å gjøre, ville ikke snakke med henne eller om henne. Så havnet han på kjøret igjen. Drakk hver dag, ga blaffen i jobben, fikk selvsagt sparken og kom på ny i klammeri med politiet.
Slik er situasjonen nå. Hadde alt blitt annerledes om han hadde sluppet å sone straffen? Jeg vet ikke, men her sitter jeg og bekymrer meg for fremtiden hans, og det er ikke noe jeg kan gjøre.
Det eneste jeg kan, er å håpe at han en dag vil innse at det bare er han selv som kan få livet sitt på rett kjøl igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
