Det var krevende å bli foreldre, men jeg ønsket meg et barn til. Derfor var beslutningen hans et sjokk

Vi var i slutten av 20-årene og hadde vært sammen i seks år. Vennene våre hadde fått barn, og vi så på dem og det livet de hadde. Det virket meningsfylt, travelt og herlig.

«Skal vi også prøve?» husker jeg at Geir sa en ettermiddag vi hadde hatt besøk av hans beste venn med kona og en skjønn datter på tre år.

Jeg sa ja med en gang, og det fantes ingen tvil i hjertet mitt på at det var en riktig avgjørelse å gå videre i forholdet vårt.

Først skulle vi få barn, og så skulle vi gifte oss med barnet som brudepike eller brudesvenn, var vi enige om.

I månedene da vi jobbet for å bli gravide, hadde vi det fantastisk, og jeg lå med bena opp fordi vi hadde sett at de gjorde det i romantiske filmer.

Jeg så på samboeren min, som lå ved siden av meg med et smil om munnen. Han var den perfekte kjæresten og ville bli en flott far.

Jeg hadde sett hvordan han var mot kameratens datter, og det varmet hjertet mitt, for han løftet henne opp i været til hun hvinte av fryd, og han løp rundt i stuen med henne på ryggen til hun lo så hun ristet.

Vi skulle få det så fint som småbarnsforeldre, den tanken var bærende.

Da jeg ble gravid, feiret vi det med en god middag og en samtale om hvordan vårt barn skulle få det. Jeg lå i arm­kroken til Geir på sofaen og følte meg heldig og elsket.

Vi hadde mange ganger snakket om viktigheten av å holde sammen. Både han og jeg kom fra skilsmissefamilier og hadde med oss såre opp­levelser rundt det å ha to hjem og to familier. Vårt barn skulle få slippe dette – vi to skulle stå løpet ut.

Var jeg annerledes på dette tidspunktet?

I ettertid har jeg sett tilbake for å finne ut av dette. Jo, jeg hadde bare Geir å gi kjærlighet til, og han fikk mye, alt jeg hadde å gi. Hele tiden søkte jeg nærhet, og vi hadde god sex ofte.

Jeg sier dette for at det skal bli lettere å forstå det som senere skjedde.

Lykkerus å være gravid

For min del var graviditeten en ren lykkerus. Det føltes som om det var energigivende å bære på et barn og ha en voksende mage.

Geir var også stolt, vordende pappa, selv om han var i overkant opptatt av hva og hvor mye jeg spiste.

Han hadde lest at kvinner som spiste for mye, fikk overvektige barn, og at kvinner ikke fikk bort kiloene de la på seg under svangerskap.

Fordi jeg følte meg veldig sulten hele tiden, føltes det slitsomt at han var så opptatt av måltidene mine.

«Jeg er gravid og må få slippe å tenke på å ha en perfekt kropp», sa jeg til ham.

Da kom alltid det samme svaret: «Du skal ikke spise for to.»

Heldigvis roet det seg da vi nærmet oss fødselen, og han var kjærlig og støttet meg da jeg uttrykte frykt for at det ville bli veldig vondt.

Så fikk vi Brage, sønnen vår, den nydeligste lille gutt vi kunne ha ønsket oss. Han vrælte i samme sekund som han kom til verden, med en lyd som jordmoren sa var sjelden sterk og klar.

«Jeg trodde nyfødte bare klynket», sa jeg, og da svarte hun at noen hadde større lungekapasitet enn andre.

Vi kom hjem og alt var fortsatt bra, men etter en måned med nattevåk og mye skriking var vi begge ganske kjørt.

Mangelen på søvn gjorde oss irritable og skjøre, slik jeg så det, og i denne prosessen begynte vi å gå hverandre på nervene.

Det gikk meg på nervene at Geir hang seg opp i min måte å være mamma på. Han mente at jeg løftet Brage på feil måte, ga ham for ofte mat, og at jeg selv burde ha begynt å trene litt.

Samtidig var han en god far, som vandret frem og til­bake i stuen for å roe en liten guttunge, som gråt og gråt.

Les også (+): Pappas nye kjæreste er 30 år yngre enn ham. Jeg fikk sjokk da jeg forsto hvem det var

Mindre intimitet

Å bli foreldre ble veldig mye mer krevende enn noen av oss hadde sett for oss, men spesielt Geir taklet det dårlig, og hans stadige klaging gikk meg på nervene.

Han forsøkte å være nær meg, men jeg orket ikke intimitet, både fordi jeg var sliten og fordi kroppen ikke føltes som før. Han reagerte med å snu ryggen til meg.

Til tross for disse tingene var jeg sikker på at vi ville komme oss gjennom denne fasen som par. Vi hadde jo snakket om dette – at vi måtte holde ut. Vi hadde vært enige om at man ikke bare gir opp fordi det er tøft en stund.

Mens Geir gikk ut i jobb, var jeg hjemme i barselpermisjon, og selv om jeg koste meg, var det også frustrerende å bare gå rundt med en baby hele dagen.

Han likte ikke så godt å sove, og jeg fikk ikke gjort så mye annet enn å følge ham opp.

Når Geir kom hjem, hadde jeg ikke satt i gang med middagen. Selv om han ikke sa noe, så jeg at han reagerte på det.

Kroppsspråket hans fortalte meg hva han tenkte. Han gikk med bestemte skritt til kjøkkenbenken, satte en steke­panne litt for hardt ned på komfyren og hakket litt for hardt opp grønnsaker.

«Da lager jeg middag», sa han, med en litt for høy stemme.

Senere kunne han gå bort til en skål med nøtter, som jeg hadde spist av, og kommentere at det jammen var spist en del siden kvelden før.

Innimellom hendte det fortsatt at jeg lente meg inntil ham, for å vise at jeg var glad i ham, og han kunne holde rundt meg, men til tross for det, forsvant kjærligheten gradvis.

Han taklet ikke at jeg stilte krav til ham når han kom hjem fra jobb. Jeg hadde jo «bare» vært hjemme og gjort ingen ting.

Venninner sa til meg at jeg måtte sørge for å få alenetid gjennom å gå på tur med dem, så det prioriterte jeg på ettermiddagene. De forsto meg når jeg sa at jeg følte meg litt kvalt av det intense livet med en kolikkbaby.

Turene gjorde meg godt, men den gode følelsen tok slutt hver gang jeg åpnet inngangsdøren hjemme, for inne visste jeg at det satt en mutt og irritert mann. Han tålte ikke å måtte ta vare på sønnen vår alene.

«Jeg har ikke pupp og kan ikke trøste, du kan ikke bare forsvinne i halvannen time», sa han.

Jeg hadde selvfølgelig gitt Brage mat før jeg dro og visste at det ikke var mat han trengte.

Det Geir opplevde, var jo det samme som jeg måtte tåle en hel dag mens han var på jobb. Stemningen mellom oss ble dårligere og dårligere.

Til tross for utfordringene ønsket jeg å få til et familieliv. Ja, jeg ville med tiden ha et barn til, sammen med Geir.

Derfor kom det som et sjokk da han en lørdag plutselig gjorde det klart at vi ikke kunne bo sammen mer.

Det ville ikke bli noe bryllup og ingen flere barn, gjorde han klart for meg, og han la skylden på meg. Jeg hadde vært altfor kravstor, var for lite tilgjengelig og «ikke til å kjenne igjen».

Han sa at jeg ikke var den samme kvinnen som han forelsket seg i, og at han ikke elsket meg lenger.

Les også (+): Ekteskapet var kjedelig og sexlivet dødt. Så fortalte mannen min hva han hadde gjort

Alenemor

Før sønnen vår var blitt ett år gammel, var jeg blitt alenemor, dog med delt omsorg for ham. For det skal pappaen ha, han ville være en pappa, selv om han ikke lenger ville ha meg.

Det er gått to år siden bruddet, og vi samarbeider bedre nå enn vi gjorde som sam­boere, og jeg har innsett at det ikke var meningen at det skulle bli oss to.

Hvis jeg skal få barn igjen, må det bli med en mann som forstår at en kvinne ikke er den samme etter at hun har fått barn. Hun kan ikke gi en mann den samme oppmerksomheten og nærheten når en ny, liten person også skal tas vare på.

Geir sier at han ikke vil ha flere barn. Selv ønsker jeg meg to til.

Jeg er forberedt på jobben som ligger i det første året, og det må kjæresten min også være.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat

Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde sagt sannheten tidlig i forholdet