De blå sidene
Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde sagt sannheten tidlig i forholdet
Nå så jeg ingen annen utvei enn å gå fra mannen jeg elsket.
Jeg var 26 år gammel da jeg måtte gjennom en operasjon som gjorde at jeg ikke kunne få barn.
Jeg var hjelpepleier ved et stort sykehus og så frem til å komme tilbake etter sykeperioden og legge sykdom og skuffelse bak meg.
Mens jeg var syk, hadde det begynt en ny lege ved min avdeling. Det første jeg la merke til, var glimtet i øynene hans, han hadde et svært vinnende vesen.
Vi ble fort kjent og begynte å vanke sammen på fritiden. Jeg ble forelsket og forsto snart at det var gjengjeldt. Aldri hadde jeg vært så forelsket noen gang som jeg var i Jon, og jeg nøt hvert sekund vi var sammen.
Likevel lå det en truende tanke der hele tiden, for hva ville han si når han fikk vite at jeg ikke kunne få barn?
Jon ønsket seg mange barn, betrodde han meg tidlig i forholdet vårt. Han og brødrene hadde vokst opp på barnehjem, de hadde savnet foreldrene sårt gjennom hele oppveksten.
– Men vi hadde hverandre, sa Jon. – Brødrene mine reddet barndommen min. Vi støttet og hjalp hverandre og ga hverandre et høytidelig løfte: Vi skulle lykkes i livet!
Og lykkes hadde de gjort. Eldstebroren var jurist, én var lærer, og Jon var altså blitt lege. De to andre brødrene var lykkelig gift og hadde egne barn.
– Håper det ikke blir så lenge til jeg slår meg til ro og får familie også, sa Jon og klemte hånden min.
Jeg knuget hans hånd tilbake, men sa ikke noe. Hva skulle jeg si? Sannheten ville jo ødelegge alt!
Jeg kjempet med tårene mens jeg mumlet noe utydelig og forsøkte å få samtalen inn på noe annet.
Første kysset
En kveld vi spiste middag på en koselig restaurant, så Jon meg inn i øynene og sa at nå ville han gjerne vite alt om meg også.
– Du er så taus om deg selv, sa han. – Så spennende og gåtefull.
Han skulle bare ha visst, tenkte jeg, men smilte og fortalte kort at foreldrene mine ble skilt da jeg var seks år gammel og at jeg var enebarn.
– Da ønsker du deg sikkert også mange unger, sa Jon trygt og tillitsfullt.
Jeg bare smilte og la ut om interesser og morsomme opplevelser på alle mine reiser. Jeg hadde reist mye, blant annet jorden rundt med en venninne.
Jon lo, og vi ble sittende og utveksle reiseerfaringer resten av kvelden. Jeg var lettet over at jeg hadde fått ham til å tenke på noe annet enn på alle barna han ønsket seg.
Den kvelden kysset han meg for første gang da han fulgte meg hjem.
– Min intuisjon var rett første gang jeg ba deg med ut, sa Jon. – Jeg visste at jeg kunne bli forelsket i deg.
– Jeg er forelsket i deg også, sa jeg, og så kysset vi hverandre grundig og lenge igjen.
Les også (+) Vi skulle skilles etter 50 år. Men så skjedde det noe
Ungkarsbolig
Neste dag ville han vise meg hjemmet sitt. Han hadde kjøpt bolig rett før jeg ble kjent med ham, et koselig hus i et hyggelig strøk.
Jeg la merke til at det bodde mange småbarnsforeldre i nabolaget, og med et stikk i hjertet så jeg på alle barna som lekte rundt husene.
Huset var pent innredet, det var likevel tydelig at det bodde en ungkar der som ikke tok det så altfor nøye.
– Her trengs en kvinnes hånd og gode smak for å gjøre det hjemmekoselig, sa han og dro meg inntil seg.
– Vil du være den kvinnen, Lisbeth?
Du må si nei, skrek fornuften min, men hjertet og kroppen sa noe annet. Og jeg trykte meg inntil ham og sa at jeg var veldig glad i ham.
Jon smilte stort og lykkelig og så på meg med de varme øynene sine som alltid glitret.
– Det høyeste ønsket mitt er å få barn med deg, ja, et helt fotballag, sa han skøyeraktig.
Hjertet sank, og jeg angret bittert at jeg ikke hadde sagt at jeg ikke kunne få barn straks vi begynte å snakke fortrolig sammen. Nå var det liksom for sent.
– Jeg tror ikke jeg vil ha barn, jeg, mumlet jeg.
– Nei vel, da lar vi det være, sa Jon føyelig.
Jeg så at han ikke tok meg alvorlig.
Den natten gråt jeg meg i søvn. Neste dag orket jeg rett og slett ikke å møte Jon på jobb. Jeg gikk til legen og sa jeg hadde vondt i ryggen på grunn av alle de tunge løftene.
Jeg ble sykmeldt og følte meg som en storløgner da jeg tuslet hjem. Den ene løgnen ballet den andre på seg.
Les også (+): Vi var besteforeldre, hadde hus og hytte. Plutselig ville han ha skilsmisse
Lettelse og glede
Samme formiddag skrev jeg et brev til Jon og gjorde det slutt, uten å oppgi noen grunn.
Tre dager senere sto han på døren, men jeg ville ikke slippe ham inn.
– Du kan bare lukke opp, for jeg akter ikke å gå, ropte han.
Forskrekket lukket jeg ham inn – og var i armene hans i neste øyeblikk.
– Jeg har besøkt moren din. Hun fortalte om operasjonen og at du ikke kan få barn, sa han stille. – Hun sa også at dette var grunnen til at du ikke ville være sammen med meg, men det finner jeg meg ikke i!
Det bestemte uttrykket hans sprakk i et stort smil.
– At jeg vil ha mange barn, vil da ikke si det samme som at jeg er nødt til å lage dem selv, sa Jon.
– Verden er full av unger som trenger et godt hjem. Det vet jeg alt om, jeg har selv vært en slik hjemløs, liten stakkar. Det spiller ingen rolle om jeg er den biologiske faren eller ikke.
Jeg begynte å gråte, denne gang av lettelse og glede. Og den kvelden kunne jeg virkelig nyte forelskelsen og kjæresten min i fulle drag.
En liten familie
Jon og jeg giftet oss, og vi er i dag foreldre til en tre år gammel godgutt, Daniel, som vi har adoptert. Han kom til oss da han var åtte måneder gammel.
I neste måned reiser vi avgårde igjen, denne gang for å hente lillesøsteren hans – Margeritha på 10 måneder.
Som vi gleder oss! Jon er den kjærligste og beste ektemann og pappa
Er det rart at jeg er lykkelig og føler meg som verdens mest privilegerte menneske?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
