Vi elsker barnebarnet vårt, derfor må vi ta en tøff avgjørelse

Benedicte, datteren vår, ble gravid på vårparten det året hun fullførte ungdomsskolen. At hun ble gravid, skuffet oss dypt, men at hun ikke engang visste hvem barnefaren var, var enda verre.

Benedicte er attpåklatten vår og var i grunnen lite moden for alderen. Det måtte nok Kåre og jeg ta vår del av skylden for.

Vi hadde skjemt henne grundig bort. Benedictes eldre brødre, som for lengst hadde flyttet hjemmefra og fått seg egne familier, kommenterte stadig hvor frekk og egoistisk Benedicte kunne være.

Hun kunne si ting til oss og opponerte mot våre regler på en måte de selv aldri ville ha gjort. Vi nektet vel å se det selv og tok henne heller i forsvar.

Hun ble jo som et enebarn å regne. Stakkars Benedicte som var alene. Unnskyldningene var mange. Men nå måtte hun stå til ansvar for det hun hadde gjort.

Livredd gråt hun sine modige tårer da hun fortalte oss at hun var gravid. Unnfangelsen hadde skjedd på en festival hun hadde vært med på.

Selv hadde hun vært så full at hun ikke ante hvem hun hadde ligget med. Da hun fortalte det, måtte Kåre ut og gå seg en tur.

Aldri før hadde han vært mer lei seg, og skuffet over henne enn da. Nå satt hun altså her, vel fire måneder på vei. Etter noen runder med familien ble vi alle enige om å hjelpe henne som best vi kunne.

Hun skulle utsette å begynne på videregående skole til barnet var født.

Da kunne hun bo hjemme så lenge og heller hoppe på skolen igjen neste høst. Noe motvillig gikk Kåre med på å gjøre om kjelleretasjen til en liten leilighet.

Selv hadde han trimrom og hjemmekontor der nede, men nå måtte vi alle ofre litt. Benedicte lovet å hjelpe til med oppussingen og også gjøre mer husarbeid hjemme nå som hun ikke skulle gå på skolen.

Les også (+): – Foreldrene mine skulle aldri fått barn. Jeg vet hva som som reddet meg

Unnskyldninger

Slik ble det ikke. Hun fant stadig på unnskyldninger for å sove lenge og sto som regel ikke opp før middagen var på bordet. Og etter å ha spist, var det venner som ventet. Hun var ofte ute til sent på kveld.

Kåre og jeg så selvsagt med bekymring på dette. Likevel lot vi henne holde på slik og håpet at ansvarsfølelsen hennes ville vokse når barnet kom.

Kåre sto på sent og tidlig for å få ferdig leiligheten i kjelleren, men rakk det ikke før lille Jenny kom til verden. Jeg var selv med på fødselen og ble helt tussete over mitt lille barnebarn fra første stund.

Fra før av hadde guttene våre gitt oss fire barnebarn, men det var noe spesielt med Jenny. Jeg hadde jo selv vært med når hun kom til verden.

Til å begynne med tok Benedicte sin moderlige oppgave på høyt alvor. Hun kunne nesten ikke få nok av den lille datteren sin, men interessen dabbet fort av. Etter noen måneder var hun lei av nattevåk, gulping og bleieskift.

Hun trengte å hvile seg litt. Kåre og jeg var nok en gang ettergivende og sa ja til å passe Jenny mens Benedicte fikk seg en sydentur sammen med noen venninner.

Guttene våre ble rystet da de hørte at Benedicte ville forlate sin fire måneder gamle datter til fordel for en fjortendagers sydenferie. Hvor egoistisk kunne hun være?

Det ville aldri de gjort med et så lite barn. Nok en gang unnskyldte vi henne. De hadde jo vært to om sine barn, mens Benedicte, stakkar, var jo alene.

Les også (+): Jeg ble alltid så amper da jeg var sammen med mor. Nå forsto jeg hvorfor

Gruer meg

Etter som ukene og månedene gikk, ble det stadig nødvendig å finne nye unnskyldninger for Benedicte.

Da høsten kom, utsatte hun skolen ett år til. Jenny fikk plass i barnehagen, og Benedicte kunne nyte hele dagen alene eller med venninnene sine.

Årene har gått. Benedicte har ennå ikke satt seg på skolebenken, men jobber nå annenhver uke i en klesbutikk.

Jenny skal begynne på skole til høsten. Hun gleder seg stort og kan allerede både lese og skrive. Det som bekymrer meg mer, er at Benedicte fremdeles ikke tar ansvar for datteren sin.

Jenny har rommet sitt oppe hos oss, og vi fungerer nærmest som foreldrene hennes. Benedicte har mer enn nok med sitt. Vi elsker Jenny over alt i verden, både Kåre og jeg, men vi har andre barnebarn også. Dem ser vi lite til.

Guttene våre har sluttet å spørre oss om barnevakt.

– Dere har jo mer enn nok med Jenny, er kommentaren.

Dessuten er vi litt oppi årene nå og kunne tenke oss litt mer ro i tilværelsen.

Vi har ymtet frempå om dette for Benedicte noen ganger, men da blir hun bare sur og truer med å ta med seg Jenny og flytte langt vekk. Det er vi redde for. Men hva kan vi gjøre?

Kåre pratet med Georg, vår eldste sønn, her om dagen. De har nå sagt seg villige til å ta til seg Jenny om ikke Benedicte tar morsrollen sin litt mer alvorlig.

Jenny trenger et stabilt hjem med litt mer vitale foreldre nå som hun skal begynne på skolen. Ungene skal jo delta på så mye i våre dager, og Kåre og jeg ser mørkt på å ha det ansvaret fremover.

Georg mener Benedicte kommer til å reagere kraftig og komme med både urimeligheter og beskyldninger mot oss alle. Men nå må hun konfronteres med problemet slik at alt blir stabilt rundt Jenny før skolestart.

Til helgen kommer guttene våre hjem for å legge frem saken for Benedicte. Det føles trygt å ha deres støtte, men jeg gruer meg til Benedictes reaksjoner.

At Jenny må lide midt oppi det hele er et stort minus, men jeg tror fast på at hun ville fått det bedre hos Georg og familien hvis ikke Benedicte er villig til å følge opp datteren sin i langt større grad enn det hun nå gjør.

Vårt ønske er at vi en dag kan være bare mormor for Jenny og få et like godt forhold til de andre barnebarna våre som til henne.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Seminaret ble avlyst på kort varsel. Jeg vil aldri glemme synet som møtte meg hjemme

Aina kom til meg for støtte. Hun vil nok aldri tilgi meg for det som skjedde