De blå sidene
Aina kom til meg for støtte. Hun vil nok aldri tilgi meg for det som skjedde
Jeg skuffet henne fælt. I ettertid har jeg mange ganger tenkt på hva slags venner vi var.
Da jeg var ferdig med videregående, flyttet jeg til en annen kant av landet og ble student. Jeg skulle for første gang bo på hybel og kun ha meg selv å tenke på.
Det var deilig å være selvstendig, og jeg kom raskt i kontakt med både de jeg delte bolig med og som jeg gikk i klasse med.
Men én jente skilte seg ut. Det var Aina. Vi hang sammen som erteris etter kort tid. Vi hadde lik humor og lo utrolig mye sammen.
Aina og jeg festet oss gjennom studieåret. Vi var ofte sammen både natt og dag, delte alt og snakket om det meste.
Men det var et par ting vi aldri kom inn på. Det var spørsmål knyttet opp til moral.
Selv var jeg relativt uerfaren når det gjaldt gutter, mens Aina hadde hatt mange kjærester. Hun var svært pen og fikk mye oppmerksomhet fra gutter når vi var ute på byen.
Det var som å være sammen med en kjendis eller en fotomodell. Hun var pen og strålte. Jeg strålte også, men følte meg alltid underlegen og litt som en «etterdilter».
Aina var den som bestemte, når alt kom til alt. Hun overtalte meg stadig til å feste, være med på tur, bruke penger på ufornuftige ting og annet jeg aldri hadde gjort alene.
Det var en veldig morsom tid, men jeg merket etter hvert at hun fikk meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke ville, og at jeg ble noen jeg ikke var.
Ikke for det; jeg var så glad i henne og hun var min beste venn, men jeg følte mer og mer at hun hadde en negativ innvirkning på meg.
Et par ganger på fest kunne jeg si henne imot og være trassig, som for å vise at jeg hadde en egen vilje. Da ble det alltid bråk.
Men det dumme var at vi aldri pratet ordentlig ut om det etterpå. Og etter hvert som det ble flere floker mellom oss, ble forholdet også litt anstrengt og kunstig.
I og med at Aina var så populær hos guttene, endte det også med at hun hadde flere kjærester og var utro flere ganger. Dette var en helt ukjent verden for meg.
Jeg har alltid hatt en klar holdning til utroskap, men likevel klarte jeg aldri å se Aina i øynene og si hva jeg mente. Dette gjorde at jeg etter hvert mistet respekten både for meg selv og henne.
Ofte kranglet Aina med kjæresten, og da kom hun alltid til meg. Hun fikk kost og losji, og jeg var der for henne.
Jeg dømte henne aldri, men innerst inne syntes jeg hun oppførte seg dårlig mot kjærestene og mot seg selv. Likevel sto guttene klare med blomster for å få henne tilbake. Hun var uimotståelig.
Les også (+): Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å bli som mine rike venner
Gravid
En vinterkveld jeg hadde besøk, kom Aina og ville prate med meg.
Siden jeg ikke var alene, følte jeg at jeg ikke kunne snakke så fortrolig med henne.
Men saken var altså den at hun var blitt gravid med en gutt hun hadde gjort det slutt med. Hun var redd for hva moren ville si og bestemte seg for ikke å fortelle det til noen. Dette ville bli hennes tredje abort.
Inni meg boblet det. Aina viste ingen store tegn til anger. Hun gråt ikke, ba ikke om omsorg eller omtanke på noen måte. Jeg så jo at hun var sliten, men skjønte ikke hvordan hun egentlig hadde det.
Det slo meg at hvis det hadde vært meg, ville jeg ha grått i armene hennes, bedt om hjelp – hva som helst.
Men Aina ba ikke om hjelp. Hun virket bare kald og fjern og sa at hun skulle ordne alt selv.
Jeg burde selvsagt holdt rundt henne og spurt om hvordan hun egentlig hadde det. Men det gjorde jeg ikke, og det angrer jeg på den dag i dag.
I ettertid klandret Aina meg nemlig for ikke å ha skjønt at hun trengte meg og for at jeg ikke stilte opp slik en venn skal.
Jeg har hatet meg selv og irriterer meg fortsatt, 15 år senere, over at jeg ikke sto frem og var meg selv, og tvang henne til å kjenne på følelsene sine og ikke minst gråte.
For hun var iskald lenge etterpå. «Det går bra,» sa hun likegyldig.
Les også (+): Mannen min «hjalp» venninnen min hele tiden. Jeg måtte finne ut hva de egentlig holdt på med
Redd
Etter hvert som jeg er blitt voksen, har jeg jo skjønt at ingen klarer å stille opp hundre prosent hele tiden. Av og til får man ikke gjort alt det man burde og ville, og det er ok.
Jeg forventer heller ikke like mye av mine venner som jeg gjorde før.
Spesielt i tenårene og i begynnelsen av 20-årene var det viktig med sterke vennskap.
Men av en eller annen grunn var jeg alltid litt redd for Aina. Jeg våget ikke si noe. Var redd for å si noe dumt, noe som skulle gjøre at hun mislikte meg, for jeg så alltid opp til henne uansett.
Etter dette ble forholdet vårt aldri det samme.
For Aina hadde det vondt i skjul og hevnet seg ved å fortelle felles venner hvilken svikefull venn jeg var som ikke stilte opp da hun trengte det mest. Jeg har forsøkt å snakke med henne om det, men det er en vegg imellom oss.
Jeg skuffet henne fælt. Selv om hun også skuffet meg ved ikke å fortelle hva hun egentlig følte, er det jeg som sitter igjen med skylden.
I ettertid har jeg mange ganger tenkt på hva slags venner vi var som ikke kunne snakke om så viktige ting?
Jeg savner stundene vi hadde sammen. Men Aina vil nok aldri tilgi meg for at jeg ikke tok henne inn i varmen og sa: «Kom, så skal jeg ta vare på deg.»
Jeg skulle ønske hun hadde sagt: «Kan du hjelpe meg nå, jeg har det fælt.»
Men nå tror jeg det er for sent.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
