Raskt etter at vi ble samboere, begynte Stein å gå meg på nervene. Da tok vi et svært uvanlig valg

Stein og jeg er begge over 50 og har hvert vårt ek­te­­­skap og flere år med frihet bak oss.

Da vi møttes, lå alt til rette for å starte helt på nytt. Med voksne barn og etablerte nettverk, trodde vi ikke at det skulle bli så mange utfordringer i et forhold.

Men det viste det seg å bli etter hvert.

I over ett år bodde vi i hver vår leilighet og tilbrak­te tid sammen når det passet seg. Begge hadde interesser og sam­vær med venner og familie utenom oss som par, som vi ivare­tok.

Stein var også medlem av ulike foreninger og bruk­te tid på det. Derfor kunne det gå noen dager imellom hver gang vi møttes, uten at det gjorde noe.

I lø­pet av året som kjærester laget Stein middag og inviterte meg, og det sam­me gjorde jeg. Vi gikk turer, reiste på fe­rier sam­men og koste oss mye.

Og vi var begge enige om at det vi klarte å skape i fellesskap av opple­velser og gode sam­taler, var nok til å satse videre på.

Vi ønsket å leve sam­men. Like­vel ble det et stort skritt for oss begge å selge leilighe­te­ne våre etter at vi hadde funnet et nytt sted å bo.

Det var litt rart å tenke at nå skulle jeg ha et annet menneske rundt meg hele tiden, en person jeg alltid skulle «stå til rette for» på en måte. Det sam­me tenk­te Stein, men ingen av oss snak­ket om det i forkant.

Det ble mange be­kym­ringer og mye irritasjon alle­re­de den første uken vi bodde i vår felles leilighet.

Jeg ante ikke at Stein var så full av me­ninger når det gjaldt interiør, og jeg irriterte meg grønn over at han brydde seg med alt.

Vi var uenige om hvor vi skulle ha tinge­ne våre, hvor bilde­ne skulle henge, og hvor møble­ne skulle være plassert i stuen.

Vi hadde be­stemt oss for å kjø­pe ny sofa etter at vi hadde flyttet inn, men hvordan den skulle se ut, var vi heller ikke enige om.

Det endte med at jeg ga meg, til tross for at jeg syntes den sofaen han valgte, var både stygg og uprak­tisk.

Les også: Jeg falt pladask for Einar, og ignorerte advarslene fra hans egen søster. Når jeg tenker på alt dette nå, er det nesten så jeg grøsser

Uvaner som irriterte meg

Jeg oppdaget også at Stein hadde en del uvaner som irriterte meg. Han la alltid våte håndklær på gulvet etter hver dusj og ryddet dem opp noen timer se­ne­re.

I tillegg fjernet han aldri brødsmule­ne eller holdt orden på kjøk­kenet mens han laget mat. Dette var ting jeg aldri hadde sett mens vi bodde hver for oss, for da var han gjerne nydusjet og hadde maten ferdig når jeg kom til middag.

Han på sin side syntes det var plagsomt at jeg hele tiden gikk og ryddet opp etter ham, noe som fikk ham til å føle seg som en liten guttunge som bodde sam­men med moren sin.

Det var tyde­lig at vi begge ube­visst hadde anstrengt oss i det året vi kun var gjester hos hverandre.

Jeg ante for eksem­pel ikke at Stein alltid hadde en halvtime på sofaen etter arbeidstid, hvor han hørte på jazz. Og han ante ikke at jeg kunne få meg til å sitte i et par timer og prate med en venninne på te­le­fonen.

I tillegg kunne jeg ligge lenge i bade­karet, noe Stein mislik­te fordi jeg opptok badet og dermed toalettet. Vi klarte heldigvis nok­så raskt å sette ord på disse tinge­ne uten å krangle.

Vi bare konstaterte at det var slik det var, og vi innrøm­met begge to at vi fak­tisk hadde hatt det bedre da vi bodde hver for oss. Nå var alt blitt så trivielt, og hverdagen hang over oss på ulike måter.

Det kom også ulike forventninger vi ikke alltid hadde lyst til å forholde oss til, som at vi ble invitert til min datter på middag en søndag, og Stein hadde andre planer.

Da kjente jeg at jeg ble irritert og ønsket at han skulle priorite­re denne middagen fordi vi var bedt sam­men.

Og jeg kjente at jeg ved fle­re anledninger hadde lyst til å bli med venninne­ne mine på en konsert eller en kunstutstilling, frem­for å være med Stein på en fest med ukjente mennesker, knyttet til hans interesser.

– Vi er nok litt sære begge to, sa Stein en kveld vi snak­ket om at dette ikke var blitt helt som vi hadde håpet på.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Bor hver for oss

Det var helt tilfeldig at vi noen dager se­ne­re fant en tomannsbolig til salgs i gaten ne­denfor. Vi var ute og gikk kveldstur da vi så skiltet med «Til salgs».

Vi så på hverandre, og begge tenk­te nok det sam­me. Dagen etter hentet Stein prospek­tet, og det så perfekt ut; en etasje til oss hver. Der kunne vi bo sam­men, men like­vel alene.

Vi be­stem­te oss for å finne ut av dette og dro derfor på visning. Og så gikk det slag i slag.

Den sam­me megle­ren tok seg av salget av vår leilighet, og alt gikk både raskt og uten proble­mer. For meg føltes det som om det var me­ningen at det var slik vi skulle leve og bo.

Nå har vi hatt det sånn i over to år, og det funge­rer så fint. Vi gjør alt med hagen i fellesskap og tilbringer mye tid sam­men. Men vi har også tid til oss selv og det vi ønsker å ha i hverdagen vår.

Jeg kan ha venninne­ne mine på be­søk en fredagskveld og til overnatting uten at Stein har noe han skulle ha sagt. Og han kan rote så mye han vil, selv om jeg ser at han rydder når jeg skal tilbringe kvelden og natten hos ham.

Vi fø­ler oss frie­re og har det bedre med oss selv. Noen av vennene våre og flere i familien ble usikre på om dette var et riktig valg, men det har de sett at det er.

Riktignok ble det et dyre­re boalternativ enn det vi i utgangspunk­tet hadde planlagt, men det er virke­lig verdt det. Vi har opprettet en felles konto til kostnader og har det ryddig økonomisk.

Jeg er superfornøyd med hvordan vi le­ver, og jeg fø­ler at jeg har fått både i pose og sekk. En leilighet som er innre­det etter mitt eget hode, og mannen jeg elsker i etasjen over.

Stein og jeg har gått på ski i hele dag. I kveld får jeg be­søk av et par venninner, og Stein skal en tur til foreldre­ne sine.

Det er så deilig at vi har fått det til. At Stein og jeg klarte å finne en løsning på vårt ønske om å dele livet og hverdagen.

Vi har begge både frihet og kjærlighet sentralt i hverdagen, og mer kan man ikke ønske seg.

Derfor tror både Stein og jeg at vi klarer å be­vare forholdet vårt resten av livet slik vi i utgangspunk­tet tenkte og håpet da vi flyttet sam­men.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg kom uanmeldt hjem og hørte stemmer fra badet. Den ene var min manns

Mannen min ville fått sjokk hvis han fikk vite hvem som egentlig er faren til datteren vår