LESERNE FORTELLER
Det som skjedde, var grusomt. Men jeg våget aldri å fortelle det til noen
Først da jeg kom midtveis i livet, innså jeg hva pappas sjef tok fra meg.
Jeg er så glad for at kampanjen «Me too» kom. Jeg er så takknemlig fordi det i dag er lov å sette ord på overgrep begått av maktpersoner. I mitt liv var én hendelse nok til å snu opp ned på mine tanker om meg selv. Den ene gangen var nok til å stjele tilliten min for alltid.
Da det skjedde, var jeg en liten jente i tidlig skolealder. Jeg pleide å dra til pappa på jobben hans etter skolen. Der fikk jeg sitte på en stol som snurret rundt, og var jeg heldig, fikk jeg en kopp te med sukker i og en kjeks til.
Alle som jobbet på kontoret hans, var så hyggelige mot meg, og sjefen hans især. Han pleide å tulle med meg ved å snurre meg rundt og rundt, og jeg elsket det.
Tidlig forsto jeg at pappa så veldig opp til ham og at det var «stas» at direktøren var så opptatt av meg.
– Jeg tror jeg får noen ekstra stjerner i margen hver gang du er her, sa han til meg.
Det gjorde meg glad at faren min var så stolt av meg, og jeg følte at jeg hadde en viktig rolle eller posisjon.
Skrekkopplevelsen
I nesten ett år var jeg innom arbeidsplassen til pappa én gang i uken.
En gang jeg var der, kom sjefen inn og sa til pappa at han ønsket at han skulle delta på et møte med noen kunder. Han sa:
– Datteren din kan bare være her imens, ikke sant?
Hva som hendte, husker jeg i detalj ennå. Pappa så på klokken og sa at det snart var slutt på arbeidsdagen og at alle ville gå hjem. Han sa at det kanskje var best om han kjørte meg hjem først.
– Men ikke alle drar. Jeg blir her og passer på til du er ferdig, sa han som bestemte.
Slik ble det selvfølgelig.
I dag tenker jeg at det var en særdeles manipulerende «øvelse» fra direktørens side. Han visste at han hadde meg for seg selv i to timer.
Bygget var stengt for alle andre, og ingen kunne avsløre hans maktovergrep mot en liten, uskyldig og forsiktig jente. Det må ha vært godt planlagt.
Å beskrive hva som skjedde, er umulig. Jeg klarer ikke å gå inn i det. Det jeg kan si, var at det skjedde et overgrep som tok fra meg både ord og fysisk kraft. Jeg var blitt lært opp til å ha respekt for og se opp til denne mannen. Etterpå sa han:
– Du må ikke snakke med noen om hva vi har gjort. Da mister pappaen din jobben sin.
Jeg var stor nok til å vite hva jobben betydde for faren min. Ja, for moren min også. Som barn flest hadde jeg fanget opp hva det verst tenkelige var; å bli arbeidsledig. Så da pappa kom, gikk jeg rolig mot ham med bøyd nakke.
– Har du hatt det fint? Spurte han.
– Ja, vi har hatt det fint, men det ble nok litt kjedelig for henne, fordi jeg ble sittende i telefonen, sa sjefen.
Han løy. Jeg mumlet et ja, og på veien hjem ble det sagt lite.
Etter denne dagen sluttet jeg å dra til pappa etter jobb. Han spurte meg mange ganger hvorfor jeg ikke kom innom mer, og da sa jeg at jeg heller ville være med Hege, som var venninnen min.
Les også (+): Plutselig kjente jeg at svigerfar strøk hånden sin oppover låret mitt
Mistet tillit
Det var et svar han forsto og godtok. Jeg tok med meg skrekkopplevelsen, og uansett hvor jeg gikk, var jeg livredd for å møte på ham, men jeg delte aldri frykten med andre.
Jeg dyttet opplevelsen vekk som om den aldri hadde skjedd, men ser at jeg likevel forandret meg. Når det kom menn på besøk hjemme hos oss, trakk jeg meg unna og var redd. Jeg var redd de skulle gjøre det samme med meg som pappas sjef hadde gjort. Jeg stolte ikke på noen av dem.
Frykten satte også sitt preg på min skolehverdag, for jeg ble mutt og holdt avstand når det var mannlige lærere. Jeg mislikte sterkt at klasseforstanderen bøyde seg over meg for å se hva jeg skrev i skriveboken. Det var nesten så jeg følte meg kvalm.
I dag ser jeg at jeg er ved kjernen av min historie når jeg kommer inn på denne mistilliten. Saken er jo at jeg hadde tillit til og stolte på overgriperen, fordi han var pappas sjef, og fordi han alltid hadde vært så hyggelig mot meg.
Jeg følte at jeg kjente ham. Da overgrepet skjedde, fikk jeg sjokk. Jeg forsto at det var galt, men samtidig klarte han å få meg til å tro at det var helt ok at ting ble som de ble.
Det hører med til historien at han ga meg en stor pose godteri etter å ha misbrukt meg, og jeg tok imot. Det pappa så, var den fine gaven.
– Så heldig du er, sa han.
Jeg ble ikke utsatt for flere overgrep i min barndom, og jeg ble en ungdom som var som ungdom flest. Det som skilte meg fra andre jenter, kunne ingen andre se, for det var tankene mine. Jeg hadde en mistro til gutter. Jeg var sikker på at det eneste de var ute etter, var sex, og derfor torde jeg ikke bli ordentlig forelsket.
Som ung voksen var jeg redd for å bli glad i feil mann. Jeg ville for enhver pris unngå å bli glad i en som kunne tråkke på meg ved å kreve ting jeg ikke ville gi. Jeg havnet i dårlige forhold gang etter gang.
Jeg fikk en datter og fikk andre ting å tenke på, heldigvis. I årene da hun vokste opp, følte jeg ikke i stor grad at fortiden plaget meg, for jeg brukte alle mine krefter på å være en god mor. Pappaen og jeg ble skilt, men klarte å bevare vennskapet.
Det jeg er lei meg for i dag, er at jeg ikke åpnet meg for ham om min barndoms store traume. Det kunne ha reddet oss, om han hadde fått en forklaring på min manglende ømhet og frimodighet.
Det var da jeg i en jobbsituasjon hadde en sjef som bad meg på en date, at jeg forsto hvor skadet jeg var. Han var en snill, grei og flott mann, godt likt av alle. Vi visste at han var sønderknust etter en skilsmisse, og at han var en god far for sine barn. Likevel fikk jeg en fiks idé om at han var ute etter å misbruke meg.
Jeg ville, men klarte ikke å bli kjent med ham, og han forsto ingen ting når jeg nærmest rygget bare ved synet av ham.
Da jeg etter en tid sa opp jobben og begynte å jobbe et annet sted, vet jeg at han ble frustrert og undret seg om det var noe han hadde gjort feil.
Les også (+): – Rett etter at det grusomme hadde skjedd, fant jeg ut at jeg var gravid
Vendepunktet
Etter hvert hørte jeg av andre at han hadde blitt kjæreste med en flott kvinne i byen vår. Da det skjedde, følte jeg meg nærmest misunnelig, og jeg følte meg mislykket. Hva er det med meg – hvorfor klarte ikke jeg å tro på ham? Kanskje visste jeg at svaret lå i overgrepet jeg ble utsatt for som liten, men jeg hadde ikke et bevisst forhold til det.
Vendepunktet kom da jeg endelig torde snakke med datteren min om hva jeg bar på. Venninnen hennes hadde blitt voldtatt av en kamerat, og hun var lei seg.
Det føltes naturlig å hente frem min erfaring. Da hun fikk vite det, sa hun at jeg måtte gå til psykolog og at jeg måtte anmelde mannen som hadde ødelagt følelseslivet mitt. Snakk om å være en klok 18-åring!
Det viste seg at han som ga meg varige og evige sår, var blitt dement for flere år siden, men gjennom andre fikk jeg vite at han hadde begått overgrep mot andre også. Å snakke om det som skjedde, og få satt ord på det, har vært til stor hjelp for meg.
Nå ser jeg hvorfor mitt kjærlighetsliv ble som det ble. Min mistro til menn har fulgt meg som en skygge og ødelagt alt som kunne ha blitt fint.
Jeg håper at min historie kan få andre ofre til å åpne seg og snakke. Døtrene våre må lære at de aldri skal tie om overgrep – at de eier sin egen kropp og at ingen kan be dem om å gjøre ting de synes er avskyelig eller ekkelt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 23/11 2021, og sist oppdatert 26/11 2021.
