DE BLÅ SIDENE
Mannen min viste på alle måter at jeg ikke var god nok. Og jeg fant meg i det
Jeg våknet av at en stein ble kastet på vinduet mitt. Jeg sto opp og åpnet vinduet stille. Foreldrene mine måtte ikke høre at Petter klatret inn.
Han var så full at han kavet for å komme seg inn. Han hadde lovt å komme rundt klokken 22. Nå var den fire på natten. Jeg var skuffet, men også glad for at han i det hele tatt dukket opp.
Jeg tenkte at nå hadde han brukt lengre tid enn vanlig på å erobre en jente, men slo tanken fra meg.
Jeg slukket lyset og la meg naken ved siden av ham. Jeg ville ikke vise frem de runde formene mine i lyset. Petter virket like glad. Han hadde allerede buksene på knærne og fikk det han var kommet for, før han falt i søvn.
Slengte kommentarer
Fire år senere flyttet vi sammen i en liten leilighet. I mellomtiden hadde jeg fått meg en utdannelse og jobbet på et kontor. Petter var også i arbeid. Han gikk fortsatt mye ut på byen og drakk sammen med de gamle vennene sine. Om han gjorde noe mer, prøvde jeg å la være å tenke på.
Når vi gikk sammen i byen, så folk på oss. Jeg vet godt at de lurte på hva den flotte fyren gjorde sammen med hun lille, tykke. Jeg var i hvert fall sikker på at det var det de tenkte.
For jeg var god og rund, og Petter var slank og kjekk. Det gjorde meg stolt at det faktisk var meg han var sammen med. Nå ville han til og med at vi skulle gifte oss. Frieriet var ikke akkurat slik jeg hadde drømt om. Men det var da et tilbud om ekteskap, og jeg takket ja.
Barna kom i rask rekkefølge. Tiden gikk, og enda flere kilo la seg på kroppen min. Petter kunne finne på å si ting som at jeg måtte klage på klærne mine, siden de krympet hele tiden. Men i stedet for å ta igjen, eller forlange at han skulle hjelpe til med husarbeidet, bare smilte jeg. Til ham, til barna og til verden.
Absurd sjalusi
Om kvelden satt Petter i det blå lyset fra TV-en inne i stuen. Jeg satt som regel og leste på kjøkkenet. Lydløst samlet jeg kaker, godteri og sjokolade på en tallerken som jeg raskt kunne gjemme hvis han kom inn. Men det gjorde han nesten aldri.
Når lyset var slukket om kvelden, fant Petter meg i sengen. I løpet av et par minutter gjorde han unna det han skulle.
Likevel holdt han alltid øye med meg. Sjalusien hans virket ganske absurd, med tanke på hvor lite hengivenhet han viste meg. Hvis han merket at jeg fikk øyekontakt med en annen mann når vi gikk på gaten, kunne han spørre meg når den karen hadde vært på besøk.
I starten skjønte jeg ikke hva han mente. Men etter hvert gikk det opp for meg jeg at det handlet om en slags sjalusi. Alt gikk så mye bedre hvis jeg bare bøyde nakken og så ned når vi gikk sammen ute.
Rakket ned på meg
På jobben min fikk jeg derimot mye anerkjennelse. De så ikke bare en overvektig kvinne i 30-årene. De så Lena, som var flink og fikk nye kunder til virksomheten.
Etter en stund ble jeg avdelingsleder. Det var slitsomt. Men familien levde i stor grad på min lønn, og det ga meg en slags styrke i relasjonen til Petter.
Han var ikke lenge om gangen på samme arbeidsplass. Temperamentet hans ble i overkant for de fleste. Etter en stund satt han arbeidsledig hjemme i sofaen igjen. Derfra rakket han ned på meg fra det øyeblikket jeg kom inn døren.
Hvis han var misfornøyd med at jeg ikke hadde handlet mat på vei hjem, kunne han spørre om jeg var blitt for tung til at jeg klarte å bevege meg i matbutikken. Men jeg var ofte i butikken. For jeg måtte jo passe på å få handlet inn søtsaker som jeg kunne kose meg med.
Hun så meg
Nå hadde jeg imidlertid nådd et punkt hvor vekten min var blitt et helseproblem. Pussig nok skulle det bli vendepunktet for meg. Første gangen jeg gikk til en ny, kvinnelig lege, spurte hun til min store overraskelse hvordan jeg egentlig hadde det.
Spørsmålet kom helt overraskende på meg, og jeg begynte å gråte. Kanskje var det fordi det plutselig var et menneske som så meg, eller kanskje var det fordi begeret faktisk var fullt. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at legen lot meg gråte, og at det hjalp.
Hun ba meg komme til ukentlige samtaler, og hun foreslo en operasjon som ville hjelpe meg å gå ned i vekt. På vei hjem etter den samtalen var jeg glad. Tenk om det faktisk fantes en vei ut av uføret for meg!
Petters eneste kommentar var at jeg var som jeg var, og at det aldri kom til å bli annerledes. Så tok han en øl fra kjøleskapet. Han så ikke engang på meg da han litt senere forsvant inn til TV-en igjen.
Da bestemte jeg meg for at jeg skulle ta den operasjonen, koste hva det koste ville. Jeg merket et ulmende opprør inne i meg mens jeg satte over potetene.
Begynte å frigjøre meg
I løpet av samtalene med den nye legen ble det mer og mer klart for meg at det slett ikke var meg det var noe galt med. Jeg kunne endre tingenes tilstand. Likevel tok det et halvt år før jeg turte å trosse Petter og ta operasjonen.
Jeg gikk ned 50 kilo! Men det ga ingen ny lykke, i hvert fall ikke i starten. Petter var etter meg hele tiden, og sjalusien blusset opp til nye høyder. Jeg var redd ham, men samtidig redd for å være alene. Alt var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Igjen måtte jeg søke hjelp hos legen.
Hun foreslo at jeg burde bli med på noen av de mange sosiale arrangementene på jobben min, sånn at jeg fikk andre impulser enn Petters hånlige kommentarer.
Selv om det førte til enda flere ydmykelser fra Petter, gjorde jeg som hun anbefalte. Jeg tror han merket at jeg langsomt begynte å frigjøre meg, og det gjorde ham usikker.
Jeg begynte å se på ham som en tulling, der han satt foran TV-en sin. Men jeg var ikke i stand til å formulere ordene som formidlet at jeg ønsket å skille meg.
Flyttet ut
En dag sa Petter at han syntes vi skulle flytte til en annen by. Da kom motet over meg. Jeg svarte at det var en god idé, men at jeg ikke kom til å bli med.
Dermed var ordene var sagt. Petter så på meg og spurte om jeg virkelig mente det. Jeg nikket. Han spurte om det var noe han kunne gjøre for å forhindre det, men jeg ristet på hodet. Da sa han at han uansett ikke gadd å prøve.
Det var jo nesten komisk. Men jeg lo ikke. I stedet flyttet jeg til den første ledige leiligheten jeg fant. Jeg tok med meg barna. For første gang på mange år følte jeg meg fri!
Det var ikke enkelt å slippe ut av Petters klør. Riktig nok hadde operasjonen gjort meg til en slank og attraktiv kvinne. Men inni var jeg fortsatt merket av mange års psykisk ydmykelse. Det eneste jeg trengte nå, var fred.
Les også (+) Datteren min har ikke tid til å være mamma
Appetitt på livet
En dag ringte Petter og fortalte at han hadde funnet seg en ny kjæreste. Han tilføyde at han ikke engang ville ta i meg med en ildtang. Jeg utbrøt spontant at det var fantastisk å høre.
Jeg tror han undret seg litt over reaksjonen min. Jeg fikk øye på meg selv i speilet mens jeg sto med telefonen i hånden, og det bredte seg et smil over ansiktet mitt.
Jeg angret ikke på det jeg hadde sagt, og jeg følte heller ingen trang til å spise sjokolade fordi han prøvde å ydmyke meg. Derimot merket jeg en stor og voksende appetitt på livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 09/05 2021.
