Leserne forteller
Uten at han visste det, ringte jeg ekskona hans. Det hun fortalte, sjokkerte meg
I mer enn ti år har jeg levd i ekteskap med en kontrollerende mann. Han sa eksen var psykopat og at han ikke fikk ha kontakt med barnet sitt. Sannheten var en helt annen.
Når jeg ser på mannen min nå, er det vanskelig å forstå hvordan jeg kunne falle for ham den gangen vi møttes for 14 år siden.
Men det gjorde jeg, og jeg var stormende forelsket. Han var oppmerksom, romantisk og spennende å være sammen med. Jeg hadde aldri tidligere hatt en kjæreste som viste meg slik hengivenhet.
Roar var skilt og hadde et barn fra det første ekteskapet, men han hadde aldri hatt noe forhold til barnet. Han sa til meg den gangen at det skyldtes moren, som var psykisk ustabil og vanskelig å ha med å gjøre.
Jeg trodde på ham da han sa at han ikke hadde kontakt med barnet sitt fordi moren nektet ham samvær.
Da jeg mente han burde gå til advokat og kreve sin rett som far, sa han at han hadde vurdert det flere ganger, men at han ikke ville lage mer bråk og derfor lot være.
Jeg syntes synd på ham som ble frarøvet muligheten til å se sønnen sin, og bestemte meg for å forsøke å ordne opp i forholdene.
Uten at han visste det, ringte jeg hans ekskone, presenterte meg og la frem mitt ærend. Hun svarte med å le hånlig.
– Mannen du snakker om, har aldri vist interesse for barnet sitt. Han har sviktet i mer enn åtte år, og nå er det for sent. Vi vil ikke ha noe med ham å gjøre, sa hun.
Hun sa ikke mer om ham, men avsluttet samtalen og la på. Jeg ble sittende og tenke, og var egentlig ganske sjokkert.
Kunne det hun sa, være sant? Da Roar kom hjem, fortalte jeg ham om samtalen.
Han ble veldig rar og sa at det var versjonen hun serverte alle rundt seg, mens sannheten var helt motsatt.
– Hun er en psykopat og livsfarlig å komme ut for. Hold deg unna henne, advarte han.
Jeg ga ham en stor klem og sa at han i hvert fall skulle være pappa for fullt for våre barn når den tid kom.
Bjellen som burde ha ringt i hodet mitt, hørte jeg ikke noe til. Jeg var så naiv.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
Sjalusi
At Roar kunne være sjalu, syntes jeg bare var sjarmerende de første årene. Det tok jeg som en bekreftelse på at han var glad i meg og hadde sterke følelser for meg.
Jeg er ikke en dame som flørter med andre menn enn ham jeg er sammen med, og jeg var ikke interessert i å danse eller ha omgang med andre av motsatt kjønn.
Derfor ble det ingen store scener, og jeg oppdaget ikke tidlig nok hvor kontrollerende han virkelig er. Det forsto jeg først etter at vi hadde giftet oss og fått barn sammen.
Det er vanskelig å forklare hvordan nettet snørte seg sammen rundt meg, men gradvis ble kontakten med venner og familie mindre.
Han sa at han hadde det aller best når det bare var oss to. Jeg syntes det var smigrende at han helst ville være sammen med meg og bare meg.
Etter hvert begynte omgivelsene å reagere. Søsteren min lurte på hvorfor jeg ikke kom på besøk til dem mer, og venninnene mine etterlyste samtalene våre.
Jeg fortalte Roar om spørsmålene, og da ble han sint og irritert. Han mente at det var naturlig at man hegnet om sine nærmeste, og at han var min aller nærmeste.
– De er bare misunnelige fordi vi har det så fint sammen og ikke trenger andre, sa han.
Roar likte ikke å gå i selskap. De få gangene vi gjorde det, sørget han for å rakke ned på meg ved å fortelle andre hvor lite selvstendig jeg var. Eller han ga leggen min et spark under bordet eller sendte meg drepende blikk fordi jeg snakket med andre menn.
Stemningen ble alltid kunstig, og når vi kom hjem, var han rasende på meg fordi jeg i hans øyne helt tydelig inviterte andre menn til en flørt. Han påsto at jeg, som bare hadde hatt én kjæreste før ham, oppførte meg horete.
Etter hvert meldte jeg avbud til fester og sammenkomster, det ble rett og slett for ubehagelig. Hjemme kunne jeg i det minste føle fred. Da satt mannen min stille og rolig i sofaen og så på fjernsyn.
Vi har to nydelige barn, som jeg elsker. De er glad i faren sin, selv om han bedriver en merkelig form for barneoppdragelse.
Er han i dårlig humør, blir han rasende for ingenting, drar dem etter skuldrene opp på rommet og kaller dem bortskjemte drittunger.
Neste dag kan han kjøpe det de ønsker seg mest, og spontant gi det i presang.
Det vanskeligste å leve med er at han kaller dem dumme og udugelige når de ikke gjør det bra på skolen. Jeg kjenner det knyter seg i meg hver gang han går løs på dem verbalt.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
For sent
Jeg har lært meg å leve med Roars lunefulle personlighet og forsøker å unngå å tirre ham. Jeg går på tå hev for å unngå bråk.
Både venner og familie har distansert seg. Jeg er blitt rådet til å forlate ham, men vet at jeg ikke kommer til å gjøre det. Det er som om jeg er fanget av situasjonen.
Helt siden vi fikk barn, har jeg vært hjemmeværende. Roar ville ha det slik. Han forsørger familien. Vi bor i huset han hadde kjøpt som ung.
Det er hans særeie. Selv eier jeg ikke nåla i veggen. Skulle jeg skille meg, ville jeg ikke klare meg økonomisk.
Roar har et aksjeselskap og passer på å ta ut lønn i utbytte, for at det ikke skal bli for stort barnebidrag til ekskona.
Han kommer garantert til å gjøre det samme mot meg. Han har også sagt til meg flere ganger:
– Jeg er ikke en mann en kvinne forlater! Kanskje var ikke det ment som en trussel, men jeg føler det slik.
Når jeg leser om menn som dreper sine barns mor, og til og med barna og seg selv, i kjølvannet av opprivende skilsmisser, grøsser jeg.
Jeg tenker at det tross alt er bedre å bli og få leve. Roar har aldri gått til fysisk angrep på meg, men jeg tror at han er i stand til å slå hvis han blir tilstrekkelig provosert.
Sier jeg at jeg vil ta med meg barna og forlate ham, kommer han til å bli rasende og uberegnelig. Han har ingen venner.
De eneste han har, er oss. Jeg ser nå at han har spilt ut seg selv i alle sammenhenger. Ikke engang kollegene sine har han et forhold til. I hans øyne er alle håpløse.
Sannheten er at jeg er avhengig av Roar. Fordi jeg aldri kan være meg selv, lever jeg under press og utsettes for tyranni, likevel er det å bli i ekteskapet den beste løsningen for meg.
Han er så flink til å vri på ord og setninger at han klarer å fremstille meg som den ustabile hvis vi forlater hverandre.
Han kommer til å gå rettens vei for å få barna, og alt kommer til å bli enda vanskeligere.
Jeg har ingen beviser på at han trakasserer meg. Kanskje vil han til og med klare å sette barna opp mot meg. På samme måte som han har makt over meg, har han makt over dem.
Altfor mye står på spill om jeg skulle bestemme meg for å gjøre slutt på ekteskapet vårt.
Jeg skriver min historie slik at andre kvinner lettere kan se at den sjarmerende mannen som ikke får se barna sine, ikke alltid snakker sant. Bare sjelden nekter mødre eksmenn å se barna.
Ikke tro på en slik versjon før du har sett dokumenter som beviser det!
Hadde jeg fått vite at Roar egentlig ga blaffen i sønnen sin fordi han var rasende på moren, som hadde forlatt ham, ville jeg sannsynligvis ikke ha satset på ham som livsledsager.
Bare en kynisk og kald mann kan reise fra et lite barn på fem år og la være å ta kontakt etterpå.
For meg er det for sent, men for andre kan min historie være nok til at det ringer en bjelle.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 25/06 2024.
