De blå sidene
Utad fremstår vi som en normal familie, men jeg bærer på en annen sannhet
– Det var den ene sjansen jeg hadde, jeg kan aldri gjøre dette mot familien min igjen.
Mads, mannen min, er sønnen til mammas barndomsvenninne. Familien hans flyttet til Sverige da Mads var liten, og han bodde der til han var 19 år.
Da ble foreldrene skilt, og han og moren flyttet tilbake. Mamma inviterte dem på middag, og jeg husker hvordan hun og Mads’ mor spøkte med oss første gang vi ble presentert for hverandre.
– Tenk om det kunne bli dere to, da hadde vi blitt i familie.
Ikke særlig sannsynlig, tenkte jeg i mitt stille sinn. Mads var ikke akkurat drømmemannen. Selv om jeg ikke så på ham som noe kjæresteemne, fikk Mads og jeg god kontakt.
Han var en hyggelig og morsom fyr, men for min del lå følelsene kun på et vennskapelig plan. For ham var det annerledes.
– Jeg ble hodestups forelsket i deg fra første øyeblikk jeg så deg, har han ofte sagt siden.
Allerede den gangen bestemte han seg for at jeg var den jenta han ville gifte seg med. På denne tiden hadde jeg kjærester som kom og gikk. På tross av dette fortsatte Mads å varte meg opp.
Han ringte meg daglig, kom stadig innom. En helt vanlig tirsdag kunne det komme en bukett roser på døren. Jeg slo det bare bort som fjas. At mamma og Mads’ mor forsøkte å oppmuntre oss til å bli et par, gjorde saken verre.
Mads viste seg som en standhaftig beiler. Jeg var i ferd med å avslutte sykepleierutdannelsen min og tok nattevakter på et sykehjem i helgene. Ofte sto Mads der med den røde bilen sin når jeg gikk av vakt klokken syv om morgenen.
Det var jo søtt, men jeg ble ikke noe mer forelsket i ham av den grunn. Han fikk meg til å le, og innimellom gikk vi på kino sammen, men det var alt.
De periodene jeg hadde kjæreste, ble Mads lei seg og trakk seg unna. Men med en gang forholdet ble slutt, dukket han opp igjen. Litt etter litt vennet jeg meg til å ha Mads rundt meg, oppmerksomheten var et løft for selvtilliten.
For Mads var jeg den vakreste jenta i verden, noe han ikke unnlot å fortelle meg. Hvis jeg var på fest og plutselig ville hjem, var det bare å ringe Mads, så sto han der med bilen etter få minutter, lykkelig for å få lov til å kjøre meg hjem.
Så traff jeg Sveinar. Han var høy, bredskuldret og flott. I tillegg var han selvsikker, verdensvant og raus. Jeg var så forelsket at jeg så i kryss.
Vi var sammen i et helt år, og jeg var klar for giftermål, barn, hus, stasjonsvogn og hund.
I denne perioden forsvant Mads helt. Det ble for sårt for ham å se meg så forelsket.
Mamma kunne fortelle at han hadde funnet seg en jente, en nyhet som gjorde meg glad og lettet.
Men så inntraff katastrofen. Sveinar gikk kort og godt lei av meg og dumpet meg til fordel for en rødhåret skjønnhet. Jeg stupte ned i en avgrunn av kjærlighetssorg og fortvilelse.
Da Mads fikk høre om bruddet, brøt han tvert med kjæresten sin for å stå ved min side. Det var faktisk godt å ha ham der igjen.
Komplimentene og omsorgen hans var som balsam for en såret sjel. Jeg var bitter på Sveinar som hadde behandlet meg så stygt.
Var det virkelig en slik kald og kynisk mann jeg ville ha som ektemann? Jeg hadde jo verdens mest omsorgsfulle mann rett foran øynene mine.
Mads var dessuten blitt kjekkere de siste årene. Kvisene var borte, og han kledde seg bedre. Jo, jeg ville sikkert få et godt liv med Mads, kom jeg frem til.
Les også (+): Kollegaen min vet ikke at mannen hennes skal gå fra henne. Han skal flytte inn hos meg
Føltes feil
Dermed gikk Mads’ største ønske i oppfyllelse, vi ble kjærester. Og da han fridde etter kort tid, svarte jeg et nølende ja. Mødrene våre ble overlykkelige og arrangerte et fantastisk bryllup for oss.
Snart ble jeg gravid, og vi fikk en flott jente.
To år senere fikk vi en gutt, og lykken burde være fullkommen. Småbarnsperioden var hektisk, og det var liten tid til å tenke på hvordan jeg egentlig hadde det.
Men det var ikke til å komme unna at ekteskapet ikke var som det skulle. Mads var fortsatt voldsomt forelsket i meg, og han var en flink pappa.
Men vi hadde ikke så mye å snakke om. Når barna hadde lagt seg, ble vi ofte sittende i stillhet. Jeg skulle gjerne gått ut, men Mads var hjemmekjær og ville helst bli hjemme.
Det var flere ting ved Mads som gikk meg på nervene. Han var pedantisk og kunne drive meg til vanvidd med å brette aviser helt riktig eller gå over kjøkkenet fire ganger etter at jeg hadde gjort det.
Likevel kranglet vi aldri.
På 30-årsdagen dro jeg sammen med en venninne til London. Det var første gang jeg var borte fra Mads og barna siden vi giftet oss.
– Går det bra med deg og Mads? spurte venninnen min meg over et glass vin den første kvelden.
Uten å svare, begynte jeg å gråte. Det var som om en demning brast inni meg.
– Mads har det bra, men jeg har ikke det. Det er som å være gift med broren min, det føles unaturlig.
Endelig klarte jeg å sette ord på det jeg hadde visst helt fra bryllupsdagen. Følelsene jeg hadde for Mads, var ikke slike som man bør ha for en ektemann. Det kjentes godt å få tømt seg.
– Du må ta tak i livet ditt, rådet venninnen min meg.
Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kona drev med på Tinder
Det var nok
Jeg holdt ut i et år til, et år med mye grubling. Jeg veide for og imot skilsmisse. Hvordan ville barna ta det? Og mødrene våre? Så var det huset vårt og økonomien.
Mads tjente bra, mens jeg hadde vært mye hjemme de siste årene. Alt dette slet enormt på meg.
Den dagen jeg tok meg selv i å kjøre en lang omvei hjem fra jobb for å utsette hjemkomsten, skjønte jeg at nok var nok. Samme kveld fortalte jeg Mads at jeg ville skilles.
Han ble fra seg av sorg og forsøkte alt for å få meg til å endre mening. Men jeg var standhaftig. Venninnen min hadde hjulpet meg med å finne en leilighet jeg kunne leie.
Så kom turen til å fortelle det til mamma. Hun tok det om mulig enda verre enn Mads.
– Du kan ikke gjøre dette, sa hun. – Tenk på barna. Vil du virkelig at de skal vokse opp i et splittet hjem?
På tross av dette flyttet jeg ut. Men om jeg hadde trodd at alle problemene var løst nå, tok jeg feil.
Belastningen rundt bruddet gjorde meg syk, og jeg ble sykmeldt. Barna likte seg ikke hos meg, og leiligheten min var stusslig.
– Det er så fælt hos deg, vi vil til pappa, klagde de.
Mads oppførte seg eksemplarisk. Han utnyttet ikke situasjonen og overtalte dem til å være hos meg, men de hylskrek når han gikk.
– Mamma, hvorfor må du bo i denne fæle leiligheten, gråt Mia en dag.
Plutselig skjønte jeg at dette ikke gikk. Jeg kunne ikke gjøre det mot dem.
– Nei, jeg må ikke det, svarte jeg og strøk henne trøstende over håret.
– Mamma skal ikke bo her lenger. Vi ringer pappa og får ham til å hente oss.
Ungene danset av glede da Mads få minutter senere svingte opp foran leiligheten for å hente hjem familien sin. Nå er det gått to år siden jeg flyttet hjem igjen.
Utad fungerer vi som en normal familie, men selv lider jeg under mine manglende følelser for Mads. Jeg vet at jeg aldri blir lykkelig i dette ekteskapet, og ofte angrer jeg på at jeg ga opp så lett.
Det var den ene sjansen jeg hadde, jeg kan aldri gjøre dette mot familien min igjen. Men det er en stor trøst å se at barna er glade, så får heller mine følelser komme i annen rekke.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
