Leserne forteller
Jeg kan aldri tilgi min bror for det han gjorde med arven
Da mamma døde, fikk jeg mitt livs største overraskelse.
Jeg er så lei meg at jeg ikke finner ord – lei meg på mammas vegne, som ble lurt. Samtidig er jeg sint og bitter fordi arveoppgjøret etter henne ikke ble rettferdig i den forstand at barna hennes fikk den samme andelen av verdiene hennes.
Hvordan kan det som skjedde oss, skje i en familie? Jeg må tilbake til starten for å finne svarene.
Jeg vokste opp med en mor og en far til pappa døde da jeg var fem år gammel. Broren min Terje var da bare ett år. Vi to fikk den samme rammen rundt vår barndom.
Vi vokste opp med en alenemor, som gjorde hva hun kunne for at vi to skulle ha det bra. Jeg var en glad og på mange måter ressurssterk jente, som var moden for alderen og tidlig fikk ansvar.
Og der begynte det, for lillebroren min ble «lillegutt», som ble dullet og stelt med i alle sammenhenger. Han forble mammas lille gutt og fikk spesialforpleining, også av meg, som storesøster.
Jeg elsket Terje, også fordi han var umoden og torde gjøre ting jeg aldri i verden ville ha våget.
Når han var rampete, fikk han ikke skjenn. Nei, vi unnskyldte ham. På en måte vokste han opp med to mødre.
Jeg hjalp mamma fordi jeg så at hun var sliten, og hun sa ofte at hun ikke ville ha klart å være enke hvis det ikke var for meg.
Hun jobbet på sykehus og hadde ulike skift, og når hun hadde hatt nattevakt og trengte å sove, sto jeg opp og smurte frokost og matpakke til lillebroren min.
Når han kom i klammeri med andre gutter, meklet jeg og ordnet opp. Jo, jeg var en fantastisk storesøster for ham, det vet jeg helt sikkert.
Bortskjemt og uspiselig
Da Terje var ti år, ble han syk og måtte ligge på sykehuset en periode, og jeg glemmer aldri hvor redd mamma og jeg var for at han skulle bli enda sykere.
Mer enn noen gang dullet vi med ham, og da han kom hjem og krevde oppvartning, stilte vi opp uten å mukke.
Det fortsatte slik, men da jeg var midt i tenårene, innså jeg at han var blitt grusomt bortskjemt og uspiselig, for han ble sint og stygg i munnen hvis han ikke fikk det som han ville med én gang.
Da jeg fortalte mamma hva jeg tenkte, forsvarte hun ham, og hun minnet om at det var ekstra vanskelig for en gutt å vokse opp uten en far, en mannlig rollemodell. På en måte forsto jeg hva hun mente.
Jeg ble voksen og flyttet ut, tok en utdannelse, møtte mannen min og giftet meg.
Vi jobbet hardt og sparte penger til vår første bolig, og etter hvert bygde vi opp et firma sammen.
Det var enormt krevende å være småbarnsmor og ha ansvaret for alt papirarbeidet i bedriften vår. Det føltes som om døgnet gikk i ett.
Men vi gjorde det bra etter hvert, tjente gode penger, og da vi endelig hadde råd til å kjøpe en hytte, fikk mamma og broren min låne den eller komme på besøk så ofte de ville.
Terje ble boende hos mamma til han var 25 år, og han byttet jobb ofte. Han fortalte om sjefer som var vanskelige og urimelige, og jeg tenkte mitt, men jeg sa ingen ting.
Mamma spurte en dag om ikke vi kunne ansette ham, for det mente hun ville bli veldig bra. Heldigvis hadde vi ikke behov for en person til og kunne si nei uten å lyve.
Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kona drev med på Tinder
Mamma dullet med ham
Terje møtte en flott dame, som han flyttet sammen med, og ting så bedre ut en tid. Vi var ofte sammen med ham og samboeren – jeg likte henne.
Det eneste jeg reagerte på, var at hun altfor ofte kommenterte at vi eide så mye, mens Terje eide ingen ting.
«Vi har jobbet hardt for alt», sa mannen min en gang hun begynte å snakke om verdiene vi åpenbart hadde.
Mamma begynte å bli gammel og sliten allerede da hun var 70 år. Hun hadde hatt et tøft liv, med mye ansvar. Etter at pappa døde fant hun ikke en ny mann. Hun pleide å si at det bare var to menn i hennes liv; pappa og Terje.
I alle år har jeg sett at hun behandlet ham annerledes enn hun behandlet meg, men vi to hadde et godt forhold, og hun var imponert over hva mannen min og jeg hadde fått til. «Du er flink, Anja», pleide hun å si.
Og hun var en fantastisk bestemor for våre to barn. Ofte var de hos henne i helger, når vi hadde ekstra travle tider, og det var til god hjelp for oss.
Men Terje hadde den spesielle plassen. Det var som om hun aldri sluttet å se på ham som «lillegutt». Helt til hun ble alvorlig syk, fikk han ekstraservice.
Hun lagde maten han helst ville ha, uten å ta hensyn til hva jeg likte, og hun bakte alltid litt ekstra for å sende med ham hjem.
«Du baker jo selv», sa hun til meg.
Jeg ble aldri spurt om jeg ønsket å få brød fra henne, og egentlig tror jeg at det såret meg.
Noen ganger oppdaget jeg at hun hadde gitt Terje finere bursdagsgaver enn hun ga meg, men jeg gjorde ikke et nummer ut av det og sa ingen ting.
På en måte aksepterte jeg at han var hennes favoritt, og jeg så at det var bra for henne å ha ham å tenke på.
«Stakkars Terje», hørte jeg ofte.
Hun fant de rareste grunner til å tenke at det var synd på ham.
«Det er ikke synd på ham, han klarer seg fint», pleide jeg å si da.
Les også (+): Når vi hadde det bra, var Morten en drømmemann. Men bak fasaden skjulte det seg noe vemmelig
Jeg ble overrasket
Da mamma ble alvorlig syk og begynte å bli dement, var jeg glad da Terje, som på det tidspunktet var blitt uføretrygdet, stadig dro innom henne.
«Så flott det er at du tar deg tid til å besøke henne, for det trenger hun», sa jeg.
Vi hadde, slik jeg så det, et godt søskenforhold, jeg var oppriktig glad i broren min, selv om han var bortskjemt fortsatt. Og iblant prøvde jeg å oppdra ham til ikke å se på samboeren som en service-maskin.
Hun gikk også i fella og dullet med ham, fordi han forventet det av en kvinne. Og jeg hørte henne si en gang at hun også syntes synd på ham fordi han hadde vokst opp uten en far.
«Hva med meg, da?» hadde jeg lyst til å si, men jeg nikket i stedet og sa at det helt sikkert ikke hadde vært lett.
Da mamma døde, fikk jeg mitt livs største overraskelse, for det viste seg at jeg bare fikk pliktdelsarven da huset hennes, som lå pent til ved sjøen, skulle selges.
Broren min fikk tre-fire ganger mer enn meg, og da jeg spurte hvordan det kunne ha skjedd, fortalte han meg at moren vår mente det var urettferdig at jeg hadde så mye og han så lite. Dette ønsket hun å jevne ut.
Fordi huset var hennes arv og hennes særeie, lå det ikke farsarv i det.
Jeg vet ett hundre prosent sikkert at vår mor aldri ville ha funnet på noe slikt på egen hånd. Hun var tydelig på at arven skulle deles i to.
Testamentet som jeg fikk lest opp, var underskrevet helt i starten av hennes demenssykdom, men halvannet år før vi gikk til det skrittet å få henne umyndiggjort.
«Dessverre har du ingen god sak, for vitnene sier at hun var ved sine fulle fem da hun og de signerte», sa advokaten jeg hyret inn for å se på saken.
Min bror betalte ut meg og beholdt huset, som han nå skal selge for mange millioner mer.
Jeg er ikke misunnelig på millionene, bare lei meg fordi han manipulerte vår mor til å gjøre en skjevdeling.
Hun var ikke sånn, selv om han i andre sammenhenger fikk spesialforpleining.
Han sier at det var rett og rimelig at han fikk mer siden jeg har nok fra før, men når ble arvefordeling behovsstyrt? Det som skjedde, er ikke rett, spesielt ikke overfor mine to barn, som hadde et nært forhold til mormor.
Jeg har mistet moren min og klarer ikke lenger å omgås broren min. I grunnen er alt bare trist. Og det er ikke fordi jeg er grisk, men fordi det er tøft følelsesmessig å ha blitt tatt fra den arven jeg hadde like mye rett til som han.
Midt oppi alt tvinger jeg meg selv til å tenke på mamma med ømhet, for hun ble lurt til dette, det er jeg helt sikker på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 03/10 2024.
