Leserne forteller
Hytta skapte splid i familien. En dag ringte pappa med en opprørende nyhet
Det skal innrømmes at hverken jeg eller mannen min ikke har all verden å bidra med når det gjelder snekring og maling. Men jeg syntes likevel disse små stikkene fra broren min var urettferdige. Vi hjalp da til på vår måte …
Jeg var rasende da jeg slengte på telefonrøret. Enda en gang hadde broren min ringt og sagt at han skulle på hytta i helgen.
Ola og jeg hadde alltid hatt et godt søskenforhold, men etter hvert var jeg blitt gruelig lei av at han disponerte hytta til mor og far omtrent som om den var hans egen.
Jeg hadde sagt til ham at Martin og jeg hadde planlagt en tur dit, og at det passet dårlig at Ola og hans kjæreste Eli også kom. Men det hadde altså ikke gått inn hos ham.
– Jeg har avtalt med pappa at vi skal legge nytt tak på vedskjulet, sa han. – Du vet, det er tross alt en del arbeid som må gjøres på en slik plass.
Der fikk han inn det stikket også. Jeg er klar over at hverken jeg eller Martin er særlig praktisk anlagt. Det skal innrømmes at vi ikke har all verden å bidra med når det gjelder snekring og maling.
Men jeg syntes likevel disse små stikkene hans var urettferdige, for vi hjelper da til på vår måte, vi også.
I fjor sommer var vi for eksempel med på å bygge en kjempestor terrasse som hverken Martin eller jeg så vitsen med å bygge. Bare det å bære alle materialene fra veien tok en hel dag av ferien vår.
Telefonsamtalen mellom Ola og meg endte med at vi begge ble sinte, og det falt ord som jeg angret etterpå.
Han hadde ment at det ikke gjorde noe om vi og ungene kom samtidig som han og Eli var der. De kunne alltids ligge på sofaen i stuen.
Da minnet jeg ham på forrige gang hele familien var samlet der ute. Da hadde Eli gått rundt som en tordensky fordi ungene våre hadde kommet inn i stuen og vekket henne før klokken syv lørdag morgen.
– Tja, du kunne kanskje se litt mer etter ungene dine, sa Ola. – Det er ganske høyt volum på dem noen ganger …
– Så det er ikke høyt volum når dere to sitter oppe halve natten og drikker vin, snakker høyt og ler uten tanke på at to små barn skal sove, da, svarte jeg sint.
Slik ble vi sittende i noen minutter og utveksle anklager og kritikk, helt til jeg ga opp og bare slengte på røret. Det verste var at jeg nok en gang måtte skuffe ungene.
Uaktuelt
Vi hadde lovet dem en tur på hytta denne helgen sammen med bestefar og bestemor, og nå var det helt uaktuelt for oss å reise.
For barna våre var hytta det paradiset den hadde vært for meg i min barndom. Jeg visste at Martin også ville bli skuffet.
Han hadde alltid satt stor pris på å være der. Hytta ligger like ved et fiskevann, midt i et fantastisk turterreng som byr på både skog og fjell.
Ofte har vi latt besteforeldrene sitte barnevakt om kvelden mens vi to har rodd ut på vannet eller gått lange turer og nytt roen og stillheten.
– Det er ikke én helg at ikke broren din har et eller annet ærend der, sa Martin forbitret.
– Ja, men han skal jo tross alt hjelpe pappa med taket, sa jeg forsonende.
– Vi har da hjulpet faren din med et og annet, vi også. Men de få helgene vi har hatt tid til å reise dit for å slappe av, har hytta vært stappfull av folk. Og har det vært ille nå i sommer, blir det ikke bedre til høsten når Ola skal på jakt og tar med seg hele jaktlaget.
Jeg måtte innrømme at han hadde rett.
– Vi burde sikkert ha kjøpt oss vår egen hytte, sa jeg. – Men det har vi jo ikke råd til med det boliglånet vi har.
Martin og jeg ble sittende både den kvelden og de to neste og drøfte hvordan vi skulle gå frem for å få litt mer råderett over hytta. Vi forsto at her måtte det klare kjøreregler til, før Ola og jeg ble uvenner for bestandig.
Vi ble enige om å få til et uformelt familieråd, invitere både mamma og pappa, Ola og Eli på en god middag og legge frem problemet på en diplomatisk måte.
Så fikk vi prøve å komme frem til en løsning i fellesskap.
Noen dager senere ringte pappa.
De gjorde det riktige
– Jeg har en god nyhet til dere, sa han. – Vi har solgt hytta. Og vi fikk faktisk over to millioner for den.
Jeg ble helt perpleks og visste ikke helt hva jeg skulle si. Dette hadde jeg absolutt ikke ventet meg.
– Hvorfor har dere gjort det? spurte jeg omsider.
– Vi begynner å trekke på årene, og det er ganske mye å holde i orden, både hus, hage og hytte. Og for å være helt ærlig mot deg, Bente, fant vi ut at vi ikke ville ha hytta mer, for vi ville ikke risikere at du og Ola ble uvenner. Vi hadde håpet at hytta skulle være familiens felles samlingssted, men vi har skjønt at det ikke vil gå, og vi var redde for at det hele ville ende i uvennskap mellom dere to søsknene. Men nå skal du få høre det beste ved denne nyheten. Dere skal få dele det meste av pengene vi fikk for hytta. I år får du og Martin penger i julegave, og den samme summen får Ola. Så kan dere gjøre akkurat hva dere vil med pengene.
Jeg kunne ikke si noe på det foreldrene mine hadde gjort, de må selv få bestemme over det de eier. Men jeg var nokså opprørt og lei meg fordi ting ikke ble slik vi hadde planlagt.
Nå i ettertid ser jeg klart at selv om vi hadde blitt enige med Ola om når vi kunne få bruke hytta, ville vi før eller senere røket opp i en krangel om hva som skulle gjøres av utbygging og vedlikeholdsarbeid.
For pengene vi fikk etter salget, har vi skaffet oss en egen hytte, og jeg er veldig glad for at Ola og Eli valgte å kjøpe sin hytte i samme felt som oss. Vi kan være sammen uten å krangle, for vi har hver vår hytte å trekke oss tilbake i. Og vi har sengeplass til besteforeldrene dersom de får lyst til å ta en tur.
Nå ser jeg at foreldrene våre gjorde det eneste riktige, selv om jeg der og da syntes jeg ble behandlet som en liten unge.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
