Leserne forteller
Jeg trodde mannen min var deprimert. Sannheten var et sjokk
I flere uker var jeg redd for at mannen min var alvorlig syk av kreft eller depresjon. Sannheten var en helt annen.
Min kjærlighetshistorie begynte da jeg som 18-åring reiste til Syden sammen med mine to beste venninner.
Når jeg tenker på denne sommeren, er det som om kroppen min fortsatt fylles med den samme forventningen som den gangen. At foreldrene mine endelig lot meg dra, var stort. Jeg følte meg voksen og fri, og det var vidunderlig.
Jeg møtte Kristoffer allerede første kveld, i hotellbaren. Han satt der med blond lugg og fall i håret, solbrun allerede, og med et smil som gikk rett i hjertet mitt.
«Han!», tenkte jeg.
At han hadde et stort glipp mellom fortennene og litt store ører, og at venninnene mine hengte seg oppi dette, tok jeg ikke inn over meg. Jeg syntes at det var søtt, og på et eller annet vis bare visste jeg at vi var ment for hverandre.
Den ene uken med Kristoffer endret livet mitt. Jeg fikk for første gang en ordentlig kjæreste. Fordi han bodde noen mil fra meg, bestemte vi oss tidlig for å flytte til en annen by sammen. Vi studerte til å bli lærere og var uadskillelige.
Hverdagen kommer til alle, og det gjaldt også oss, men det var ingen dramatikk i dette. Vi var venner og snakket så godt sammen.
Mens samboeren min fikk jobb i det private næringslivet og bestemte seg for å bruke utdannelsen der, fikk jeg en stilling i barneskolen, og så ble jeg gravid. Sommeren etter fikk vi tvillingsønnene våre og vi sa ja til hverandre i en helt spesiell vielse oppe på fjellet, på hytta til hans foreldre.
Vi var så unge og jeg var så lykkelig!
Lykken er lett å snakke om. Vi hadde det fint i et par år. Så merket jeg at han brått ble en skygge av seg selv. Han hadde dårlig matlyst, sa at han var kvalm, smilte ikke så mye som før, søkte ensomheten. Det var tydelig at noe var galt.
«Du må til legen!», bestemte jeg, og sa ikke til ham at jeg var sikker på at han hadde fått en alvorlig sykdom.
Da han sa til meg at han fysisk var frisk, meldte en annen tanke seg; depresjon. Men han ville ikke oppsøke en lege for å få sjekket ut dette.
I flere uker var jeg bekymret. Mannen jeg elsket trakk seg vekk når jeg ville trøste ham, og orket ikke å snakke om seg selv og sin egen helse.
Det intime livet, som hadde vært ok i alle år, ble fraværende. Jeg la meg inntil ham og han snudde ryggen til. Jeg strøk ham over skulderen og han bare sovnet.
Les også (+) Jeg nektet å godta min nye svigerdatter
Noe plaget han, og jeg merket det.
I noen uker forsøkte jeg å muntre ham opp ved å være ekstra blid og glad. «Skal vi gå på kino i dag?», spurte jeg. Eller jeg lagde den middagen han likte best.
Men ikke noe hjalp. Han virket grå og rar – ja, syk. «Er det noe som har skjedd på jobben?», spurte jeg. Han ristet på hodet. «Hvis du er redd for at det feiler deg noe, så må du gå til lege», maste jeg.
Også barna merket at pappaen var ulik seg selv. Han unngikk dem. Smilet var borte. Han tullet ikke og fleipet slik han pleide. Brått kunne han gå ut av huset uten å si noen ting. Det var et forpint uttrykk i blikket hans.
Så brast demningen. En kveld da jeg kom hjem fra et foreldremøte i barnehagen, fant jeg ham gråtende i stuen. Hele den store kroppen hans ristet og skaket.
«Hva er det, vær så snill, snakk med meg! Uansett hva det er, så skal jeg støtte deg!», sa jeg.
Han hikstet at jeg ikke visste hva jeg snakket om.
«Nei, du kommer ikke til å støtte meg. Jeg har vært en idiot», sa han.
Kort fortalt: Den kvelden fikk jeg vite at mannen min hadde hatt vært utro på et julebord. Som om ikke det var nok i seg selv, så var kvinnen gravid med hans barn.
Jeg fikk sjokk. «Hva er det du sier?», hørte jeg meg selv gispe.
Når du er bedratt og sviktet, evner du ikke å tenke klart. Det gjorde selvfølgelig ikke jeg heller. Min første tanke var at jeg ville ha skilsmisse. Når jeg så bort på mannen min, følte jeg meg syk av følelser. Hvordan kunne han?
Heldigvis forsto jeg ganske raskt at det ikke løste noe å gå fra faren til mine barn. Jeg elsket ham fortsatt, og det var han og jeg som hørte sammen.
Vi var foreldre til to flotte gutter og hadde et godt familieliv. En tilfeldig natt med dårlig dømmekraft skulle ikke få ødelegge det vi hadde sammen.
Les også (+) Vi skulle skilles etter 50 år. Men så skjedde det noe
Jeg tok et valg
I dag er jeg så glad for at jeg tilga ham. Han gråt av lettelse og sa at han ikke visste hva godt han kunne gjøre for meg.
Vi fant tilbake til hverandre i tiden etterpå. Mens en kvinne jeg ikke visste hvem var, gikk gravid med min manns barn, lappet jeg familielivet sammen igjen.
Så nær som Kristoffer og jeg kom hverandre i denne fasen, hadde vi aldri før vært. Vi snakket om alt.
«Hva gjør vi når barnet blir født, vil du ha kontakt med det?», spurte jeg.
Han sa at jeg måtte bestemme, og at han uansett hva jeg landet på, ikke kom til å klandre meg. «Jeg vil ikke såre deg mer enn jeg har gjort allerede», gjorde han klart.
Jeg ser på meg selv som et anstendig menneske, som jobber med barn, og som har sett sorgen barn drar med seg hvis de mangler en forelder. At jeg derfor konkluderte med at barnet skulle være velkommen i vårt hjem fra første dag, var derfor ingen stor overraskelse, tenker jeg i dag.
Det rare var reaksjonen fra omverdenen. «Dette mener du egentlig ikke. Dette blir kaotisk og må være vanskelig for deg», sa den ene venninnen min. «Så fantastisk flott du er», sa en annen.
Meningene var like mange som det var mennesker rundt oss.
Men vi valgte vår vei. Lille Mari ble vårt bonusbarn, som kom til oss annenhver helg fra hun var ett år gammel. Før det, så vi henne bare noen ettermiddager i uken.
Jeg vil ikke lyve og si at jeg liker mammaen hennes veldig godt, for det er ikke sant, men jeg kan si at hun er en helt vanlig dame, og det er ikke noe vondt i henne. Hun har aldri vært en trussel mot mitt ekteskap og oppfører seg ordentlig. Vi er to voksne damer som er høflige overfor hverandre, men for øvrig deler vi ingen ting.
I år er det mange år siden Mari ble født. Mannen min og jeg har det fremdeles flott sammen. Når jeg ser hvor tilfreds barna våre er med det livet de har fått, vet jeg at jeg gjorde det eneste riktige da jeg valgte å tilgi mannen min.
Fremdeles er det noen som mener at min bedre halvdel fikk mer enn han fortjente da jeg valgte å støtte ham i stedet for å forlate ham – og at jeg er dumsnill.
«Det du har gjort, hadde ikke jeg klart. Jeg hadde aldri klart å slutte å tenke på at han var utro», kan venninner ennå finne på å si.
Jeg går ikke inn i disse diskusjonene. Sannheten er at jeg er ferdig med det som skjedde. Det lå en gave i min manns svik, og det var en skjønn jente, min bonusdatter.
Jeg hadde ønsket meg en jente og fikk den drømmen oppfylt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
