Sønnen min har fem barn med fem kvinner. Han vet ikke hva jeg har gjort med arven hans

Mange personer får barn med flere partnere. Det kan bli mye uro rundt barna, men jeg har vært nødt til å lære meg å akseptere at det er slik. Selv har jeg en sønn som har fem barn med fem ulike kvinner.

Fra Jan var liten, var han en oppsiktsvekkende sjarmerende gutt. Han så på meg med de store, blå øynene med de lange vippene, og det var vanskelig å si nei hvis han spurte om noe.

Jeg husker at de to storesøstrene følte seg forskjellsbehandlet. De mente at lillebroren ble skjemt bort. Jeg benektet dette i mange år, men i dag ser jeg at de dessverre hadde rett.

Til og med lærerne hadde en tendens til å unnskylde Jan, nærmest uansett hva han gjorde. Han var en aktiv og oppfinnsom gutt som kunne tråkke over grenser, men hver gang ble han tilgitt.

«Han er slik en god gutt også, alltid blid», fikk jeg høre. Det varmet mammahjertet at det var slik. De tingene som kanskje burde ha bekymret meg, gjorde ikke det...

Sammenlignet med søstrene var han en utfordring på mange måter, men han ble unnskyldt fordi han var gutt. De forsøkene jeg gjorde på å oppdra ham, strandet. Mens jentene måtte hjelpe til hjemme for å få lommepenger, slapp han unna, og fikk belønningen likevel.

Jeg henter frem dette fordi jeg tror at det har en sammenheng med den personen han ble som voksen.

Lot ikke sønnen bli voksen

Han lærte seg kunsten å innynde seg og flyktet fra alt som lignet ansvar og plikter. 19 år gammel ble han far for første gang. Jenta var ikke mer enn noen måneder gravid før han fant ut at han ikke var klar for å bli pappa.

Jeg gjorde det jeg kunne for å få ham til å forstå at han som far hadde forpliktelser. Jeg likte jenta og kunne godt ha hatt henne som svigerdatter. Dessverre hørte ikke Jan på meg. Mens han fortsatte å leve det glade livet, stilte jeg opp som bestemor for hans første barn.

«Du må bli voksen», sa jeg til ham. Men han sviktet. Selvfølgelig kunne ikke jeg gjøre det samme.

Historien gjentok seg.

Han ble far til et barn til, for så å forlate mammaen til barnet, bare to uker etter at hun hadde født. Han påsto at hun var kravstor og urimelig. «Sånn kan jeg ikke ha det», sa han.

Igjen tok jeg ansvar som bestemor. Også denne barnemoren var en hyggelig og søt, ung kvinne. Hun følte seg sviktet og forlatt.

«Ikke vær lei deg, han forstår ikke bedre», måtte jeg si.

Jeg håpet at sønnen min skulle ta til vettet og be om tilgivelse, men det gjorde han ikke. I stedet fikk han en ny kjæreste med en gang. Hun hadde et barn fra før.

Kun noen få år etter at jeg bestemor til min sønns førstefødte, ble den nye kjæresten også gravid. Hun var moden og virket sterk, så jeg gikk ut fra at alle gode ting var tre. Men nei, kun i ett år klarte han å være i familiesituasjonen med samboer og barn.

Han kom hjem og sa at samboeren hadde «en skrudd forestilling» om familielivet.

«Jan, du kan ikke bare gå en gang til. Du er voksen og må gå i deg selv», sa jeg.

Men han hørte ikke på meg og valset videre inn i enda en kjærlighetshistorie.

Jeg var bestemor i så stor grad som jeg klarte. Sønnen min glimret med sitt fravær i livene til sine barn og orket ikke engang å spise søndagsmiddager med dem hvis jeg la opp til det.

Les også (+) Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld

Han sjarmerte meg hver gang

Jeg skammet meg over ham, men samtidig kunne jeg fremdeles bli sjarmert av ham. Når Jan kom hjem til meg og åpnet hjertet sitt og sa: «Mamma, du er den eneste kvinnen i mitt liv», da smeltet jeg.

Mine to voksne døtre har vært sinte fordi jeg har vært så lite standhaftig i min kritikk. «Du fortsetter å skjemme ham bort, det er horribelt. Mens han svikter barna sine, fortsetter du å dulle for ham», sa de.

Barn nummer fire kom, og mammaen var en dame jeg ikke klarte å like. Det ble slutt, halvhjertet stilte jeg som bestemor en helg i ny og ne. Jan sviktet igjen, og det var ingen overraskelse.

Etter dette fant han seg en kone mens han var i Thailand, og han tok henne med seg hjem. «Det passer meg bedre, thaikvinner vet å varte opp sine menn», sa han. Det sjokkerte meg, men først og fremst følte jeg en voldsom omsorg for min unge svigerdatter, Malee. Hun ikke visste noe om hvem hun hadde giftet seg med.

Malee ble gravid da de hadde vært gift i litt over to år, og Jan ble sint og irritert fordi han hadde gjort det klart for henne at han ikke ville ha flere barn.

Det ble begynnelsen til slutten på dette ekteskapet også. Ett år etter at hans yngste barn ble født, forlot han også henne. Jeg gjorde alt jeg kunne for å forhindre at det skjedde, men til ingen hjelp.

Fem barn har min sønn, og de har han fått med fem ulike kvinner. Ikke ett av barna har han stilt opp regelmessig for. Kanskje har han vært i en konfirmasjon, og kanskje har han stukket til noen av barna litt penger, men det er alt.

Jan er fortsatt en umoden kvinnebedårer. Han sjarmerer damer i senk, for så å såre dem.

Les også (+): – Jeg var aldri bra nok for mamma

Barnas fremtid var viktigst

Jeg har trykket barnebarna til mitt hjerte og forsøkt å kompensere for den farskjærligheten de ikke har fått, og jeg har bredt mine beskyttende vinger over Malee, min siste svigerdatter. Hun har ingen familie her i landet og trenger meg. Jeg er blitt like glad i henne som om hun var min egen datter.

For fire måneder siden satt jeg og tenkte på fremtiden. Jeg tenkte på arven etter mannen min og meg, på fordelingen av den. Brått forsto jeg at noe måtte gjøres for å sikre barna til Jan. De, som har savnet en tilstedeværende pappa, fortjener en kompensasjon.

Vi gikk til advokat og skrev et testament.

I det tilgodeses Jan med pliktdelsarv. Barna hans får til sammen mer enn ham, og også Malee får sin del. For første gang var døtrene mine og jeg enige. «Han har virkelig ikke gjort seg fortjent til mer. Han har sviktet alle rundt seg», sa de.

Jeg er glad i Jan, men vil ikke premiere ansvarsløshet. Etter at vi tok grep, har jeg følt meg mer fornøyd med meg selv. Barn fortjener virkelig ikke å ha en far som ikke bryr seg om dem.

Sammenlignet med min egen sønn, tar jeg masse selvkritikk. Jeg var altfor svak for sjarmen hans da han vokste opp.

Han lærte at det gikk an å snike seg unna alle plikter og alt ansvar. Han fikk ingen erfaring i å holde ut og lærte ikke å tåle at det ble stilt krav til ham.

Jeg håper at andre foreldre lærer noe av min historie. Som foreldre former vi i stor grad personligheten til avkommene våre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg lot meg blende av rikdommen hans

Jeg stjal mannen til venninnen min