DE BLÅ SIDENE
I starten var hun verdens hyggeligste. Så gjorde sjefen livet mitt til et mareritt
Det er skammelig hvordan enkelte ledere utnytter stillingen sin. De kan ødelegge mennesker og karrierer.
Historien min går langt tilbake i tid, men den såkalte metoo-kampanjen demonstrerer tydelig at mine erfaringer dessverre er like aktuelle i dag. Derfor vil jeg gjerne dele min historie.
Jeg giftet meg i 20-årene og vi fikk raskt to barn. Siden min mann tjente godt, valgte jeg å være hjemmeværende til ungene begynte på skolen. Men så måtte mannen min godta en kraftig lønnsreduksjon
i forbindelse med en omorganisering.
Å være heltidsmamma er en krevende stilling. Lønnen, i form av å se barnas utvikling, gleder og sorger, kan ingen arbeidsgiver matche. Dessverre kan ikke regninger betales med barnelatter og dorullnisser, og jeg måtte derfor finne meg arbeid som ble lønnet i kroner og øre.
Godt arbeidsmiljø
Jeg har god utdannelse og fikk meg raskt jobb i en mellomstor bedrift. Størstedelen av mine kolleger var kvinner, og det gjaldt også min nærmeste sjef. Jeg følte meg velkommen fra første stund og ble raskt inkludert i det sosiale fellesskapet. Vi hadde flere sammenkomster utenom arbeidstid, og vi reiste også på helgeturer sammen i regi av jobben.
Min sjef Vibeke var en morsom og stilig «guttejente». Jeg respekterte og likte henne både som leder og menneske. Hun var ugift og barnløs.
Etter hvert forsto jeg at hun foretrakk partnere av samme kjønn, uten at det forandret mitt syn på henne. Jeg bryr meg ikke om legning, og jeg har flere homofile venner.
Julen nærmet seg, og jeg hadde jobbet i firmaet i snart et halvt år. Og hva er vel mer norsk enn å markere høytiden med et heidundrende julebord? Bedriften sparte ikke på noe denne lørdagskvelden. Herlig mat og drikke ble servert, i rikelige mengder.
Det er vel også en slags tvilsom, norsk julebordtradisjon at enkelte får i seg litt for mye alkohol. Denne gangen var det Vibeke. Jeg så at hun var dårlig og tilbød meg å gå en liten tur med henne. Litt frisk luft kan hjelpe mot det meste. Vibeke takket ja, og vi spaserte rundt kvartalet.
Sjefen min kviknet etter hvert til, og vi snakket om løst og fast. Plutselig grep hun tak i meg og kysset meg på munnen. Jeg ble en smule satt ut og sa at jeg var gift. Hun smilte bare ertelystent til meg og sa at hun kunne gi meg mange fordeler hvis jeg takket ja til tilbudet. Jeg takket høflig nei.
For å redde både mitt og Vibekes ansikt, lo jeg og klappet henne kameratslig på ryggen. Hun trakk likegyldig på skuldrene og sa at det var mitt tap. Vi gikk inn igjen til de andre, og resten av kvelden overså Vibeke meg totalt.
Fikk følger
Da mandagen kom, ba Vibeke meg komme innom kontoret hennes. Hun ga meg et oppdrag som ville ta hele dagen og trolig mye av kvelden. Dette var oppgaver som strengt tatt ikke tilhørte mitt ansvarsområde, noe jeg høflig påpekte.
Min tidligere så hyggelige sjef så overlegent på meg og spurte arrogant om jeg ikke trodde jeg kunne klare det. «I så fall er det nok av andre som kunne tenke seg stillingen din», kommenterte hun. Jeg svarte at jeg selvfølgelig skulle gjøre mitt beste.
Klokken nærmet seg midnatt før jeg var ferdig med oppdraget og fikk kommet meg hjem. Mannen min kommenterte spøkefullt at sjefen ikke måtte ta knekken på meg. Ingen av oss ante hvor ille det etter hvert skulle bli.
Vibeke ga meg flere slike krevende oppdrag utenfor mitt ansvarsområde. Jeg jobbet både sent og tidlig og brukte fritiden min for å klare å levere det hun krevde. Det kom aldri et oppmuntrende ord eller takk over Vibekes lepper.
Jeg merket også at mine tidligere så vennlige kolleger nå begynte å unngå meg. De unnlot å invitere meg på sosiale tilstelninger, og jeg følte meg til tider frosset ut.
Vibeke og kollegene mine kunne sitte på pauserommet og le og snakke. Straks jeg kom inn, stoppet latteren, og den livlige praten ble erstattet av en stille og trykket stemning.
Enkelte arbeidsvenninner hilste nesten ikke på meg. Mens jeg tidligere gledet meg til lunsjpausen, satt jeg nå ofte på toalettet, gråtende av fortvilelse. Jobben og kollegene som jeg i begynnelsen elsket, ble nå en taus fiende.
En dag kommenterte Vibeke lavt at jeg burde takket ja til tilbudet. Jeg hadde hørt om ledere som utnyttet sin stilling og makt for å få seg sex, men hadde aldri opplevd dette selv.
Jeg synes synd på unge, sårbare jenter som ikke tør si nei, og som blir utnyttet av sjefen sin. Dersom man avviser dem, kan konsekvensene bli store.
Vibeke tålte ikke å bli avvist, og dermed svarte hun med å trakassere meg. Jeg måtte blant annet håndtere arbeidsoppgaver alene, som var beregnet på to. Hun ga meg altfor korte tidsfrister og unnlot bevisst
å gi meg relevant informasjon om oppdragene. Dette har jeg fått høre i ettertid.
Jeg fikk ikke innkallinger til viktige møter, og da jeg kommenterte dette, svarte hun søtt, mens hun blunket til meg, at det bare var en hendig forglemmelse.
Orket ikke mer
I ettertid har jeg også fått høre at hun spredte falske rykter om meg. Hun sa at jeg baksnakket andre og at jeg var falsk, lat og at jeg surfet på Internett i arbeidstiden istedenfor å jobbe. Dette stemte absolutt ikke.
Til slutt orket jeg ikke mer og ble sykemeldt. Da ringte Vibeke hjem til meg og spurte syrlig om jeg ikke taklet arbeidspresset.
Jeg orket ikke flere konflikter, og etter å ha rådført meg med min mann, sa jeg opp jobben. Mannen min hadde sett hvor sliten og trett jeg var. Men jeg fortalte ham ikke alt.
Kanskje skammet jeg meg litt? Jeg tror flere som opplever uønsket oppmerksomhet og trakassering fra sjefen sin, lurer på om de er litt skyld i det selv. Smilte jeg for bredt den gangen? Var skjørtet mitt for kort? Sendte jeg ut blandede signaler?
De fleste ønsker jo å ha et godt forhold til sin nærmeste leder og tolererer dermed mer enn hva de burde. Redselen for å miste jobben ligger jo også der. Men det er uansett aldri, aldri offerets feil.
Det er skammelig hvordan enkelte ledere utnytter stillingen sin. Personer med makt og innflytelse må være forsiktige, for de kan både skape og ødelegge mennesker og karrierer.
Jeg håper metoo-kampanjen snart blir uaktuell. Dessverre er det lite som tyder på det. Jeg var feig den gangen og torde ikke si klart nok ifra. Men forhåpentlig bidrar all oppmerksomheten rundt problemet til at i hvert fall noen sjefer lar være å tre over andres grenser.
Selv fikk jeg meg heldigvis ny jobb ganske raskt, med et godt arbeidsmiljø og med en dyktig og real sjef.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
