DE BLÅ SIDENE

I starten var hun verdens hyggeligste. Så gjorde sjefen livet mitt til et mareritt

Det er skam­me­lig hvor­dan en­kel­te le­de­re ut­nyt­ter stil­lin­gen sin. De kan øde­leg­ge men­nes­ker og kar­rie­rer.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN Getty Images (illustrasjonsbilde)
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN Getty Images (illustrasjonsbilde)
Sist oppdatert

His­to­ri­en min går langt til­ba­ke i tid, men den så­kal­te metoo-kam­pan­jen de­mon­stre­rer ty­de­lig at mine er­fa­rin­ger dess­ver­re er like ak­tu­el­le i dag. Der­for vil jeg gjer­ne dele min his­to­rie.

Jeg gif­tet meg i 20-år­ene og vi fikk raskt to barn. Si­den min mann tjen­te godt, valg­te jeg å være hjem­me­væ­ren­de til un­ge­ne be­gyn­te på sko­len. Men så måt­te man­nen min god­ta en kraf­tig lønns­re­duk­sjon
i for­bin­del­se med en om­or­ga­ni­se­ring.

Å være hel­tids­mam­ma er en kre­ven­de stil­ling. Løn­nen, i form av å se bar­nas ut­vik­ling, gle­der og sor­ger, kan in­gen ar­beids­gi­ver mat­che. Dess­ver­re kan ikke reg­nin­ger be­ta­les med bar­ne­lat­ter og do­rull­nis­ser, og jeg måt­te der­for finne meg ar­beid som ble løn­net i kro­ner og øre.

Godt ar­beids­mil­jø

Jeg har god ut­dan­nel­se og fikk meg raskt jobb i en mel­lom­stor be­drift. Størs­te­de­len av mine kol­le­g­er var kvin­ner, og det gjaldt også min nær­mes­te sjef. Jeg føl­te meg vel­kom­men fra før­s­te stund og ble raskt in­klu­dert i det so­si­a­le fel­les­ska­pet. Vi had­de fle­re sam­men­koms­ter uten­om ar­beids­tid, og vi reis­te også på hel­ge­tu­rer sam­men i regi av jobben.

Min sjef Vi­be­ke var en mor­som og sti­lig «gut­te­jen­te». Jeg re­spek­ter­te og lik­te henne både som le­der og men­nes­ke. Hun var ugift og barn­løs.

Et­ter hvert for­sto jeg at hun fore­trakk part­ne­re av sam­me kjønn, uten at det for­and­ret mitt syn på henne. Jeg bryr meg ikke om leg­ning, og jeg har fle­re ho­mo­fi­le ven­ner.

Ju­len nær­met seg, og jeg had­de job­bet i fir­ma­et i snart et halvt år. Og hva er vel mer norsk enn å mar­ke­re høy­ti­den med et hei­dund­ren­de ju­le­bord? Be­drif­ten spar­te ikke på noe den­ne lør­dags­kvel­den. Her­lig mat og drikke ble ser­vert, i ri­ke­li­ge meng­der.

Det er vel også en slags tvil­som, norsk ju­le­bord­tra­di­sjon at en­kel­te får i seg litt for mye al­ko­hol. Den­ne gan­gen var det Vi­be­ke. Jeg så at hun var dår­lig og til­bød meg å gå en li­ten tur med henne. Litt frisk luft kan hjelpe mot det mes­te. Vi­be­ke tak­ket ja, og vi spa­ser­te rundt kvar­ta­let.

Sje­fen min kvik­net et­ter hvert til, og vi snak­ket om løst og fast. Plut­se­lig grep hun tak i meg og kys­set meg på mun­nen. Jeg ble en smu­le satt ut og sa at jeg var gift. Hun smil­te bare er­te­lys­tent til meg og sa at hun kun­ne gi meg man­ge for­de­ler hvis jeg tak­ket ja til til­bu­det. Jeg tak­ket høf­lig nei.

For å red­de både mitt og Vibekes an­sikt, lo jeg og klap­pet henne ka­me­rats­lig på ryg­gen. Hun trakk li­ke­gyl­dig på skuld­re­ne og sa at det var mitt tap. Vi gikk inn igjen til de and­re, og res­ten av kvel­den over­så Vi­be­ke meg to­talt.

Fikk føl­ger

Da man­da­gen kom, ba Vi­be­ke meg kom­me inn­om kon­to­ret hen­nes. Hun ga meg et opp­drag som ville ta hele da­gen og tro­lig mye av kvel­den. Det­te var oppgaver som strengt tatt ikke tilhørte mitt an­svars­om­rå­de, noe jeg høf­lig på­pek­te.

Min tid­li­ge­re så hyg­ge­li­ge sjef så over­le­gent på meg og spur­te ar­ro­gant om jeg ikke trod­de jeg kun­ne kla­re det. «I så fall er det nok av and­re som kun­ne ten­ke seg stil­lin­gen din», kom­men­ter­te hun. Jeg svar­te at jeg selv­føl­ge­lig skul­le gjø­re mitt beste.

Klok­ken nær­met seg mid­natt før jeg var fer­dig med opp­dra­get og fikk kom­met meg hjem. Man­nen min kom­men­ter­te spø­ke­fullt at sje­fen ikke måt­te ta knek­ken på meg. In­gen av oss ante hvor ille det et­ter hvert skul­le bli.

Vi­be­ke ga meg fle­re slike kre­ven­de opp­drag uten­for mitt an­svars­om­rå­de. Jeg job­bet både sent og tid­lig og bruk­te fri­ti­den min for å kla­re å le­ve­re det hun krev­de. Det kom ald­ri et opp­munt­ren­de ord el­ler takk over Vibekes lep­per.

Jeg mer­ket også at mine tid­li­ge­re så venn­li­ge kol­le­g­er nå be­gyn­te å unn­gå meg. De unn­lot å in­vi­te­re meg på so­si­a­le til­stel­nin­ger, og jeg føl­te meg til ti­der fros­set ut.

Vi­be­ke og kol­le­g­ene mine kun­ne sit­te på pau­se­rom­met og le og snakke. Straks jeg kom inn, stop­pet lat­te­ren, og den liv­li­ge pra­ten ble er­stat­tet av en stil­le og tryk­ket stem­ning.

En­kel­te ar­beids­ven­nin­ner hils­te nes­ten ikke på meg. Mens jeg tid­li­ge­re gle­det meg til lunsj­pau­sen, satt jeg nå ofte på toa­let­tet, grå­ten­de av for­tvi­lel­se. Job­ben og kol­le­g­ene som jeg i be­gyn­nel­sen els­ket, ble nå en taus fi­en­de.

En dag kom­men­ter­te Vi­be­ke lavt at jeg bur­de tak­ket ja til tilbu­det. Jeg had­de hørt om le­de­re som ut­nyt­tet sin stil­ling og makt for å få seg sex, men had­de ald­ri opp­levd det­te selv.

Jeg sy­nes synd på unge, sår­ba­re jen­ter som ikke tør si nei, og som blir ut­nyt­tet av sje­fen sin. Der­som man av­vi­ser dem, kan kon­se­kven­se­ne bli sto­re.

Vi­be­ke tål­te ikke å bli av­vist, og der­med svar­te hun med å tra­kas­se­re meg. Jeg måt­te blant an­net hånd­te­re ar­beids­opp­ga­ver ale­ne, som var be­reg­net på to. Hun ga meg alt­for kor­te tids­fris­ter og unn­lot be­visst
å gi meg re­le­vant in­for­ma­sjon om opp­dra­ge­ne. Det­te har jeg fått høre i et­ter­tid.

Jeg fikk ikke inn­kal­lin­ger til vik­ti­ge mø­ter, og da jeg kom­men­ter­te det­te, svar­te hun søtt, mens hun blun­ket til meg, at det bare var en hen­dig for­glem­mel­se.

Or­ket ikke mer

I et­ter­tid har jeg også fått høre at hun spred­te fals­ke ryk­ter om meg. Hun sa at jeg bak­snak­ket and­re og at jeg var falsk, lat og at jeg sur­fet på In­ter­nett i ar­beids­ti­den iste­den­for å jobbe. Det­te stem­te ab­so­lutt ikke.

Til slutt or­ket jeg ikke mer og ble sy­ke­meldt. Da ring­te Vi­be­ke hjem­ til meg og spur­te syr­lig om jeg ikke tak­let ar­beids­pres­set.

Jeg or­ket ikke fle­re kon­flik­ter, og et­ter å ha råd­ført meg med min mann, sa jeg opp job­ben. Man­nen min had­de sett hvor sli­ten og trett jeg var. Men jeg for­tal­te ham ikke alt.

Kan­skje skam­met jeg meg litt? Jeg tror fle­re som opp­le­ver uøns­ket opp­merk­som­het og tra­kas­se­ring fra sje­fen sin, lu­rer på om de er litt skyld i det selv. Smil­te jeg for bredt den gan­gen? Var skjør­tet mitt for kort? Send­te jeg ut blan­de­de sig­na­ler?

De fles­te øns­ker jo å ha et godt for­hold til sin nær­mes­te le­der og to­le­re­rer der­med mer enn hva de bur­de. Red­se­len for å mis­te job­ben lig­ger jo også der. Men det er uan­sett ald­ri, ald­ri of­fe­rets feil.

Det er skam­me­lig hvor­dan en­kel­te le­de­re ut­nyt­ter stil­lin­gen sin. Per­so­ner med makt og inn­fly­tel­se må være for­sik­ti­ge, for de kan både ska­pe og øde­leg­ge men­nes­ker og kar­rie­rer.

Jeg hå­per metoo-kam­pan­jen snart blir uak­tu­ell. Dess­ver­re er det lite som ty­der på det. Jeg var feig den gan­gen og tor­de ikke si klart nok ifra. Men for­hå­pent­lig bi­drar all opp­merk­som­he­ten rundt pro­ble­met til at i hvert fall noen sje­fer lar være å tre over and­res gren­ser.

Selv fikk jeg meg hel­dig­vis ny jobb gan­ske raskt, med et godt ar­beids­mil­jø og med en dyk­tig og real sjef.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 01/07 2020, og sist oppdatert 30/07 2024.

Les også