Samboeren min var egoistisk og slem, men jeg var så redd for å bli alene

Mannen min og jeg hadde vært sammen i mange år. Selv om vi aldri fikk oppfylt vårt største ønske om å få barn, hadde vi vært lykkelige. Men alt tok en brå slutt en lørdag ettermiddag. Ole falt plutselig om med blodpropp i hjertet og ble revet bort fra meg.

Det første halvåret står for meg som en tåke av dyp sorg. Venner, naboer og kolleger var svært støttende. Men ingen kunne erstatte nærheten jeg hadde hatt med Ole. Alt hjemme i huset vårt minnet meg om ham.

Etter to år hadde jeg vennet meg til å være alene, men kjente fortsatt på smerten. Nå gikk jeg av med pensjon, og dermed mistet jeg også kontakten med kollegene. Ensomheten ble enda mer knugende.

Savnet Oles armer

Jeg gikk omkring hjemme og ante ikke hva jeg skulle bruke all tiden til. Å rydde etter meg selv tok bare et øyeblikk, og det var ingen vits i å lage varm mat når det bare var jeg som skulle spise. Om kvelden sovnet jeg ofte foran TV-en og våknet forvirret utpå natten.

Det slo meg at hvis jeg hadde falt om av en blodpropp, ville ingen oppdage det. Det aller mest skremmende var likevel den tomme plassen ved siden av meg når jeg krøllet meg sammen i sengen. Jeg savnet så desperat tryggheten ved å ligge i Oles armer at jeg en vinterdag opprettet en profil på en datingside for seniorer.

Ikke lenge etter kom jeg i kontakt med Erik. Han var på samme alder som mannen min og hadde vært gift. Men det var lenge siden, og ekteskapet hadde bare vart i fem år.

Han sa han hadde hatt det best som en fri fugl. Men nå var han kommet i en alder der han hadde begynt å savne fordelene ved å være to. Han var velstelt, med en sterk gnist i de isblå øynene. Han tente en gnist i meg også.

Erik flyttet inn

Erik hadde bare en ettroms leilighet, så vi møttes alltid hjemme hos meg. Vi satt og hygget oss i de lange vinterkveldene, med stearinlys og god mat. Når vi senere lå i sengen, nøt jeg å ha armene hans rundt meg.

I begynnelsen hadde Erik blomster med til meg. Men det gikk ikke lenge før de ble skiftet ut med skittentøy. Han hadde ikke vaskemaskin selv, forklarte han, og ville gjerne bruke min.

Etterpå både strøk og brettet jeg tøyet hans sirlig. Erik lot klærne bli værende hos meg, og de tomme hyllene i klesskapet ble fylt opp igjen.

Selv om Erik i praksis var i ferd med å flytte inn hos meg, bidro han ikke økonomisk. Han brukte pengene på sin høyt elskede seilbåt, som lå i vinteropplag.

På vårparten ble han travelt opptatt med å gjøre båten klar for en ny sesong. Han tilbrakte nesten all tid sammen med de andre seilerne.

Ventet med varm mat

Hver morgen etter at jeg hadde servert frokost, tok Erik med seg en nysmurt matpakke jeg hadde laget, og forsvant ut av døren.

Da han kom tilbake om kvelden, sto middagen klar til ham på bordet. Han snakket om hvor mye han gledet seg til seilsesongen, men spurte aldri hva jeg hadde gjort. Jeg hadde da heller ikke gjort annet enn å gå og vente på ham.

Etter middag la Erik seg på sofaen. Jeg ryddet og tok oppvasken. Jeg begynte å bli litt lei av at han aldri hjalp til med noe. Samtidig turte jeg ikke å begynne å stille krav. Da ville han kanskje bli lei av meg. Tanken på å bli alene igjen var så skremmende at jeg bare fortsatte å dulle med ham.

Da Erik fikk båten på vannet, satt jeg oftere og oftere og ventet på ham helt til maten ble kald. Når han endelig dukket opp, og jeg sa jeg hadde vært bekymret for at noe hadde skjedd med ham, bare lo han av meg.

Det gjorde meg både lei og forvirret. Jeg var jo slett ikke ute etter å styre livet hans, slik han anklaget meg for. Problemet var bare at han om morgenen kunne si at han kom til middag klokken seks. Hvorfor kunne han da ikke bare ringe og gi meg beskjed om at han likevel ikke kom hjem før klokken var ni?

En gang svarte han at det var fordi han ikke behøvde å stå til regnskap for noen andre enn seg selv. Til slutt holdt jeg opp med å spørre. Jeg fant meg ikke i den respektløse måten han snakket til meg på.

En dag inviterte Erik meg med ut for å seile. Men til hans store irritasjon ble jeg mer og mer sjøsyk. Jeg ba ham om å seile tilbake igjen, men han overså meg. I stedet styrte han båten lenger ut, til mer opprørt hav.

Først da jeg var helt grønn i ansiktet og begynte å kaste opp, snudde han båten.

Mens vi seilte inn mot land, skjelte han meg ut for å ha griset til båten. Da vi kom frem, rakk han meg ikke engang en hjelpende hånd. Jeg vaklet i land, og han stevnet ut på nytt.

Kastet ham ut

Mens jeg gikk hjemover, presset tårene på. Jeg følte meg ydmyket. Da jeg låste meg inn i huset, innså jeg at Erik aldri kunne erstatte mannen min. Han var bare interessert i en kvinne når det passet ham, og bare på hans egne premisser. Jeg innså at hvis jeg ble værende sammen med Erik, ville jeg miste siste rest av selvrespekt.

Da Erik kom tilbake fra seilturen, hadde jeg pakket tingene hans og gjorde det slutt. Han sa at det var helt greit for ham. Han var uansett i ferd med å bli lei både av meg og mannen min. Den bemerkningen sa i grunnen alt om hva han egentlig hadde ønsket seg av meg.

I tiden etter bruddet innså jeg at jeg selv hadde et ansvar for å skape meg et godt liv. Først sluttet jeg å tenke at jeg var alene. Jeg hadde mistet mannen min, men hadde da stadig mennesker rundt meg. Jeg ble flinkere til å invitere gamle venner tilbake i livet mitt igjen.

Jeg bestilte også en reise hos et reiseselskap som arrangerte singelreiser. Etter turen var jeg blitt kjent med mange nye mennesker og oppdaget nye sider ved meg selv. Jeg hadde jo vært nødt til å være mye mer sosial og oppsøkende enn jeg var da jeg reise med mannen min.

Jeg kunne fortsatt bli rammet av savnet etter Ole. Men nå begynte jeg i større grad å nyte mitt eget selskap. Jeg laget varm mat til meg selv, satte friske blomster i en vase, tente stearinlys og elsket å ligge i sofaen og hygge meg med en god bok.

Les også (+) Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet

Heller singel

Jeg følte ikke lenger at jeg trengte en annen mann for å fylle den tomme plassen i sengen. Tvert imot så jeg mange fordeler ved å bo alene. Når jeg gikk hjemmefra, visste jeg for eksempel at det ville være akkurat like ryddig når jeg kom hjem igjen.

I dag er det seks år siden Ole døde. Noen spør om jeg ikke kunne tenke meg å møte en ny mann. Da svarer jeg at jeg møter mange trivelige menn, for eksempel i kajakklubben, men at jeg ikke har noe behov for å installere dem hjemme.

Så det kan godt hende det ikke vil være noen som finner meg hvis jeg en dag skulle falle død om. Men det er tross alt mer skremmende hvis dette skulle være den eneste grunnen til å være sammen med en stor egoist som Erik.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle