Til deg som har overtatt min ekskjæreste: Hvorfor hørte du ikke på meg?

Til ekskjæresten min sin nye kjæreste

Du, Nina, en dame jeg egentlig ikke kjenner, er gift med en mann som både slår og utøver psykisk terror.

Før du bestemte deg for å satse på ham, tok jeg motet til meg og ringte deg. Jeg advarte deg. Sannsynligvis så du på det som et utspill fra en sjalu ekskjæreste.

Du ville ikke høre på meg, og på dine vegne er jeg lei meg nå, for den som virkelig vet hva du går gjennom, er jeg.

At jeg klarte å komme meg ut av det destruktive forholdet jeg var i, er i grunnen et under. Det tok meg fem år å mobilisere det motet jeg trengte. Nå sliter du. Av din familie har jeg fått vite at du er nedkjørt og redd, og at du isolerer deg og ikke har kontakt med dine nærmeste.

Jeg hadde det også slik. Da jeg ble gift med Mats, tok han gradvis kontroll over mitt liv gjennom å true, kontrollere meg og sjikanere meg. Hvis jeg sa ham imot, slo han, og hvis jeg sa at jeg ville gå fra ham, sa han: «Det er i så fall det siste du gjør».

Jeg så ingen grunn til å betvile at han var i stand til å ta liv. Jeg hadde lest historier om slike menn.

Også min familie var fortvilet, slik din er nå. Jeg fant på alle slags unnskyldninger for ikke å gå på familiemiddager eller i bursdager til søsknene mine og deres barn.

Jeg dekket over. Hadde jeg et blått merke, sa jeg at jeg hadde kollidert med et møbel eller et skap. Jeg ble veldig flink til å sminke meg og skjule alle spor. Jeg var redd og jeg var flau. Jeg våget ikke å si sannheten.

I dag vet jeg at de visste hva som sannsynligvis var årsaken, men jeg blånektet.

«Du må komme deg bort», fikk jeg høre, men hvor skulle jeg gå? Uansett hvor jeg søkte tilflukt, visste jeg at han kom til å finne meg. Jeg turte ikke.

Men så en dag, da han var på et kurs og skulle være borte over natten, ble jeg overmannet av denne enorme styrken, som jeg ikke visste hvor kom fra.

Jeg tok med meg min femårige datter og reiste til nabobyen vår, og der søkte jeg tilflukt hos et vennepar min mann ikke kjente til. Derfra ble jeg kjørt til krisesenteret.

Anmelde eller ikke å anmelde, var det store spørsmålet.

Jeg lot være, ene og alene fordi jeg visste at det ville provosere frem min manns ukontrollerte sinne. Det var mitt hell, paradoksalt nok, at han på det kurset hadde møtt deg.

Sannsynligvis hadde dere hatt en flørt eller en romanse, for han sa at han var glad for å bli kvitt meg, og gjorde det klart at han ikke aktet å stille opp for verken datteren vår eller meg i fremtiden. Ingen ting kunne ha gjort meg gladere. Jeg ble fri.

Jeg vet hvem du er. Da jeg fikk høre at du to år senere skulle gifte deg med ham, telte jeg på knappene. Skulle jeg ringe og advare deg? Jeg bestemte meg for å gjøre det, i søstersolidaritet.

Men du ville ikke høre på meg. Du sa at det jeg fortalte deg var løgn.

Nå er du fanget i et forhold som gjør deg vondt. Din søster ringte meg nettopp for å sjekke om deres mistanker kunne være riktige. De tror at Mats slår deg. De kjenner deg ikke igjen, sier hun, fordi du gjemmer deg for familien.

Jeg tenker på deg og håper at du kommer deg bort. Ikke få barn med den mannen, ta ansvar for din egen lykke og skill deg.

Jeg vet at det ikke er lett, men vær så snill, gjør det. Jeg har også tenkt på å anmelde ham, men jeg vet ikke om jeg orker å ta den kampen. Jeg vil egentlig bare legge alt dette bak meg.

I dag har jeg fått et godt liv med en mann som er snill mot meg, og som elsker datteren min. Du kan også få det godt. Glem aldri at bare du kan endre livet ditt.

Hilsen hans tidligere kjæreste

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg sa hva han hadde gjort, men de trodde meg ikke

Kåre var sykelig sjalu og nektet meg å ha et sosialt liv. Trosset jeg ham, ble straffen nådeløs