Han nektet meg et sosialt liv. Trosset jeg ham, ble straffen nådeløs

Det sies at noen kvinner mangler talent for å finne snille og ordentlige menn – at de alltid ender med en person som tråkker på dem, fysisk og/eller psykisk.

Kan det være sant, og hva skyldes det i så fall? Gjelder det meg?

Blir min familie spurt om meg og mitt liv, vil de kanskje riste på hodet og si at de ga meg råd og forklarte hva jeg måtte gjøre, men at jeg ikke lyttet eller tok imot.

Og det er riktig – de gjorde det veldig tydelig hva jeg måtte gjøre.

Min historie begynner med at jeg, som veldig ung, møtte en mann som var noen få år eldre enn meg. Som en ganske alminnelig jente, hverken spesielt pen eller flott, føltes det fantastisk at en mann viste at det var meg han ville ha.

Før jeg møtte Kåre hadde jeg aldri fått tre langstilkede, røde roser av en mann. Jeg hadde aldri blitt flørtet sånn med og fortalt at jeg var nydelig. Selvfølgelig gjorde det noe med meg. Jeg følte meg sett, elsket og løftet opp.

Det var som bobler i blodårene. For første gang så langt i mitt unge liv kunne jeg se på meg selv i speilet og konstatere at jeg slett ikke var så verst – litt pen, faktisk.

Det første halvåret så jeg ikke en sky på himmelen, og alle rundt meg fikk høre hvor perfekt min kjæreste var. Han vartet meg opp, og ville være sammen med meg hele tiden.

Jeg elsket å vise ham frem, synliggjøre for alle hvilken utrolig fin mann jeg hadde fått. Jeg ville gifte meg, få barn – hele «pakka», og min største frykt ble å miste ham.

Han var så øm og kjærlig at det tok pusten fra meg. Intensiteten i hans følelser for meg nesten slo meg i bakken.

I dag ser jeg at jeg burde ha forstått at det var for voldsomt, men når han sa at han heller ville at jeg skulle være hjemme med ham når jeg ble bedt på fest med venninner, tolket jeg det som kjærlighet og valgte ham.

«Men du er jo sammen med ham hver dag», sa venninnene mine. Jeg lo og sa at jeg var så forelsket at jeg ikke klarte å velge annerledes. «Det er ok, men bare fordi vi vet at det går over», sa de.

Første gangen jeg så hans sjalusi var da jeg skulle på julebord med kollegene på jobben.

Sjefen hadde sagt at det var viktig at vi deltok på årets eneste sosiale tilstelning fordi det gjorde arbeidsmiljøet bedre, og jeg ville ikke skuffe. Dessuten gledet jeg meg.

På veien hjem fra jobb kjøpte jeg en rød, kort festkjole, som søsteren min sa var perfekt til meg og mitt lyse hår. «Lady in red!»

Kåre var sur da jeg kom hjem, og det var tydelig for meg at det skyldtes at jeg skulle på fest. «Hva er vitsen med å gå på den festen, de er ikke vennene dine engang?», sa han.

I stedet for å minne ham på at jeg ikke engang hadde vært på fest siden vi ble kjærester, sa jeg hva sjefen hadde sagt.

«Jeg har ikke et valg», forklarte jeg, og la til at jeg aller helst ville ha vært hjemme med ham.

Han kretset rundt meg da jeg sto foran speilet og sminket meg. Jeg hadde på meg den nye kjolen og følte meg veldig fin. «Hva synes du?», spurte jeg, og svingte meg rundt. Han så på meg, og så kom ordene jeg aldri glemmer: «Få av deg den kjolen, du ser ut som en hore!»

I neste øyeblikk hadde han armene rundt meg, men det var ikke et kjærlig favntak.

Han rev av meg kjolen mens jeg kjempet imot. «Vær så snill, slutt!», ba jeg. «Slutt å hyle!», sa han, og så kom slaget. Det første slaget, rett over kinnet, sved så voldsomt at jeg mistet ordene og ble stående vantro og se på ham.

Den kvelden sendte jeg en tekstmelding til en kollega og ba henne om å fortelle at jeg var blitt akutt slått ut av omgangssyke. Hjemme hadde jeg en gråtende mann i sofaen, som angret og ba om tilgiv­else, og som fortalte hvor høyt han elsket meg, og hvor redd han var for å miste meg.

Les også (+) Han kunne miste familien sin på grunn av meg

Sjalusien var kommet til uttrykk

Jeg var glad i ham og valgte å tilgi, men en frykt tok bolig i meg og fikk meg til å oppføre meg annerledes.

Hvis jeg skulle på en lunsj med kolleger, sa jeg det ikke hjemme. Hvis jeg syntes at en mann var hyggelig, kunne jeg ikke nevne det.

Presset fra vennegjengen gjorde at jeg på et tidspunkt bestemte meg for å si ja til å være sammen med venninnene mine, men hver gang ble det scener hjemme.

Kåre ble sur, sint og oppfarende og sa stygge ting til meg. Han hadde historier om at flere av dem var utro eller i stand til å være det, og han stilte spørsmål rundt hvem jeg valgte å være sammen med.

Andre gang han slo meg, var det gått ett år siden han gjorde det sist. Det var julebord med kollegene enda en gang. Denne gangen kom jeg meg av gårde. Jeg hadde på meg en lang kjole og viste ikke bar hud. Jeg var blitt klok av skade.

Jeg hadde det så hyggelig at jeg nesten glemte Kåre. Da kolleger bad meg opp til dans, danset jeg.

Da festen var over, gikk jeg ut for å ta en drosje, men det trengte jeg ikke, for Kåre satt i bilen sin og ventet på meg. Jeg hadde ikke før satt meg inn før han gikk løs på meg verbalt.

Han hadde sett inn gjennom et vindu hvor lettsindig jeg oppførte meg. Fordi jeg så at han var i ubalanse, følte jeg redsel, og det skulle vise seg å være grunner til å føle det slik. Da vi kom hjem, fiket han til meg. «Dette gjør du ikke mot meg igjen!», sa han.

Etterpå: Gråt, anger, bønner om tilgivelse, ord om hvor redd han var for å miste meg, hvor høyt han elsket meg. «Ingen vil noensinne elske deg slik jeg gjør», sa han. Jeg så hvor vondt han hadde det, og jeg tilga ham.

Fra da av skygget jeg unna alle sosiale tilstelninger med mindre han også var invitert. Jeg begynte å spille overlykkelig og overforelsket. Hvis noen spurte, sa jeg at jeg hadde det fantastisk med Kåre. Sannheten er at jeg både elsket og fryktet ham.

Så lenge jeg ikke gjorde noen «sprell» og levde det rolige livet i hans armkrok i fritiden, hadde vi det bra, og derfor var det hva jeg valgte. Han var øm, kjærlig, oppmerksom og nydelig når det var slik. Jeg fikk gullarmbånd, roser, silkeskjerf og ring, og jeg ble fridd til.

Les også (+) Han ville be­ta­le med sex

Han slutter nok å slå, sa jeg til meg selv

Da jeg fortalte foreldrene mine at vi skulle gifte oss, gikk det opp for meg at de hadde sett mer enn jeg hadde trodd. «Er du sikker på at du vil leve et liv med en sjalu mann?»

De sa at de så at han begrenset meg og at venninnene mine var bekymret.

Det var flaut å høre dette fordi jeg trodde at jeg hadde skjult alt så godt at ingen forsto. Ikke en eneste av mine nærmeste hadde fått vite av meg at Kåre hadde slått meg.

Vi giftet oss, og jeg var sikker på at løftet om å holde sammen i evig tid ville gi ham den tryggheten han trengte for å roe ned sin sjalusi og frykt for å miste meg, men vårt samliv fortsatte som før. Hvis jeg så mye som forsøkte å gjøre noe på egen hånd, mistet han kontrollen.

Jeg ble slått flere ganger, men når jeg ser tilbake, ser jeg at de stygge tingene han sa til meg, rammet meg hardest.

Vi ble foreldre til en liten gutt, og jeg trodde at det ville endre ting. Han var en fantastisk far, og det rørte meg at han så tydelig viste verden hva vi betydde for ham.

Men da jeg ett år etter fødselen skulle ut med de andre i barselgruppen og han slo meg igjen, visste jeg at noe hadde endret seg. Jeg var blitt mor, og jeg kunne ikke lenger leve slik.

Han gråt da også. «Jeg vet ikke hva som feiler meg, jeg vil ikke slå, for jeg elsker deg», sa han, og lovet å gå i terapi. Men jeg klarte ikke å tilgi. Det hadde gått opp for meg at han aldri kom til å endre seg.

Å gå fra ham var et mareritt, og det har tatt meg fem år å få det bra, men i dag ser jeg det ville ha vært enda verre om jeg hadde blitt.

Heldigvis for meg har han funnet en ny kjæreste, slik at jeg får være i fred, og vi har funnet frem til en avtale om samvær, som jeg kan leve med. Som far er han tålmodig og snill.

Selv er jeg alene og nyter å være sammen med venner og familie når jeg vil. Når du har levd som meg, er frihet ingen selvfølge. Jeg håper at Kåre er snill mot sin nye samboer, men har vel ingen stor tro på at det er sånn.

Hverdagen med ham lærte meg noe som er blitt sagt før: En som slår, slutter sjelden å slå.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen

Barndommen ga meg et ganske spesielt problem som voksen