leserne forteller
Endelig våger jeg å fortelle hva bestefar gjorde
Da Yvonne (33) var tenåring, anmeldte hun bestefaren, men følte hun ikke ble trodd. – Jeg slet voldsomt med meg selv på grunn av det som skjedde.
– Det var bra ting i oppveksten min og omgangen med dyr var en av de gode tingene, sier Yvonne.
Nå, som voksen kvinne, har hun skrevet bok om det hun opplevde.
– Jeg hadde et valg: Å leve med de maskene jeg hadde båret på hele livet, eller la dem falle og fortelle alt. Endelig klarte jeg det siste. Da jeg hadde satt ord på livet mitt bak fasaden av nydelig idyll på en velholdt bondegård, følte jeg først og fremst lettelse. Det ligger mye terapi i å nøste opp i alt som har vært vanskelig, forteller hun.
Hun og ektemannen gjennom ti år har bosatt seg på landet et sted midt i Norge, og der lever de et harmonisk familieliv med to døtre, to katter, en hund, noen sauer og en ponni. Det er pent dekket til to på kjøkkenbordet da jeg kommer inn, og Yvonnes smil er forsiktig og litt avventende.
– Bestefar, som var en stor og voksen mann, truet meg til å tie. «Hvis du sier noe, kommer alle du er glad i til å dø», hvisket han. Han hadde drept hunden hennes, det vesenet hun elsket høyere enn alt, og hun så ingen grunn til å tvile på det han sa.
Men hvorfor forsto ingen hva som skjedde? Yvonne hadde en mor og en far, men bodde hos besteforeldrene fordi foreldrene var skilt.
Moren fikk beskjed av svigerfaren om at hun kunne få flere barn. «La jenta være hos oss, det er til det beste for alle», sa han.
– Bestefar sørget for at mor fikk mange goder i form av gaver, reiser og bil, mot at jeg bodde hos dem. Faren min var psykisk syk og bodde i huset ved siden av. Da moren min etter hvert giftet seg på nytt og fikk to barn til, ble det aldri mer snakk om at jeg skulle bo hos henne. Jeg vokste opp som mine besteforeldres datter, forteller hun.
Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Ingen stilte spørsmål
Misbruket begynte da hun var rundt fire år gammel. Hun minnes hva som skjedde: Hun lå midt i sengen mellom besteforeldrene da bestefaren ville leke og herje med henne. Hendene hans gikk over kroppen hennes og han førte hennes hånd over sin mens han kilte henne så hun lo høyt. Men det var ikke morsomt.
– Det er vanskelig for meg å tro på bestemor når hun sier at hun ikke har sett noen tegn til seksuelt misbruk av meg som barn. Jeg klarer ikke å tro at hun snakker sant, hun må ha forstått, sier Yvonne i dag.
Bestefaren var en vel ansett mann, og utad var han en elskelig og nydelig omsorgsperson for sønnens eneste barn. Yvonne fikk hundevalp, kanin, ny sykkel og alt mulig annet. Da barnevernet kom, så de det fine huset og den gode atmosfæren som rådet. «Her er det utvilsomt godt for et barn å vokse opp», sa de. Ingen stilte spørsmål rundt det at jenta brukte bleier til hun var fem år gammel.
– Det var bestefar som insisterte på at jeg skulle fortsette å bruke bleier, og det var fordi han hadde god unnskyldning for å ta meg med på badet, nærmest til enhver tid. Under dusjing fortsatte kroppsleken hans. Jeg lærte tidlig at nei ikke var et ord å bruke overfor ham. Derfor gjorde jeg alt jeg kunne for å holde ham glad og fornøyd. Hvis jeg var flink og tenkte ut i forkant hva han ønsket av meg, fikk jeg gaver. Hvis jeg gjorde ting han ikke likte, straffet han meg på de verst tenkelige måter, minnes hun.
Det var perioder da moren gjerne ville ha datteren hjem likevel, og besteforeldrene og hun sloss om henne mens hun sto og så på. Alltid vant bestefaren. Han betalte seg ut av situasjonen, sannsynligvis fordi han var redd for å bli avslørt.
– Det høres helt vilt og usannsynlig ut, men slik var det. Misbruket pågikk til jeg var 16 år, da flyttet jeg. Da dro jeg til moren min. På det tidspunktet hadde jeg slitt lenge mentalt og gått i terapi. Psykiateren jeg gikk hos, forsto at noe var fryktelig galt og sa til mamma at hvis ikke vi gikk til politiet, så ville hun gjøre det.
– Mamma ble med meg da jeg anmeldte ham, og hun trodde på meg. Alle trodde på meg. Men så snakket mamma med bestefar, og hun snudde. «Dette er noe du finner på. Slikt kunne han aldri ha gjort, for han er jo så glad i deg», sa hun. Alt hun sa, var et ekko av hva han hadde innpodet henne. For meg var dette et så stort svik at jeg mistet all tro på rettferdighet. Jeg ga opp.
Les også (+): Før datteren min døde, ringte hun og avslørte en mørk hemmelighet
Sterk
Yvonne rister på hodet. Hun brøt med moren den gangen. Uten å ha noe sted å bo, reiste hun derifra. Hun var heldig, for hun kjente en ung gutt som hun stolte på. Han ba henne bli med hjem til sine foreldre i en annen by.
Her fikk Yvonne jobb og et eget sted å bo. Etter hvert ble de kjærester. Den gutten er ektemannen hennes i dag. Han ble redningen.
– Jeg fikk verdens skjønneste svigerforeldre. Svigermor fikk høre min historie, men mente at jeg måtte ha kontakt med noen i familien. Jeg ringe bestemor, og hun sa at hun ville møte meg. På det tidspunktet valgte jeg å tro at hun var uvitende. Jeg var glad i henne. Men da vi skulle møtes, hadde hun med seg bestefar. «Er du snill jente, skal du få et hus av meg», sa han. Jeg takket nei, for det var en Judasgave, sier hun.
Hadde han dårlig samvittighet, eller ville han bare sikre seg hennes lojalitet og taushet? Hun vet fremdeles ikke svaret.
Det som skjedde, var at bestefaren enda en gang tilbød seg å kjøpe et hus til henne og samboeren. En sint stemme i henne sa at hun skulle takke ja, som en slags oppreisning for alt han hadde utsatt henne for.
De flyttet inn i huset, og det lå bare fire kilometer fra besteforeldrene hus.
– Jeg visste at jeg ikke kunne bli boende der, det var altfor nært ham. Da vi solgte ble han rasende, forteller hun.
I sin voksne tilværelse har Yvonne slitt med angst og depresjoner. Hun har slitt med forholdet til sin egen kropp og har ikke klart å like seg selv. Lykken er at hun har en mann som forstår og tar vare på henne. Hun har følt seg beskyttet og elsket.
– Når du er misbrukt av en omsorgsperson, er det ikke lett å føle kjærlighet. Jeg har ikke vært lett å være nær. Da jeg ble mor selv, så jeg dessuten så mye klarere hva det var bestefar gjorde mot meg. Hadde det ikke vært for Andreas, mannen min, ville jeg ikke ha overlevd disse følelsene. Han har vært en klippe i min hverdag. Jeg er så heldig som har ham!
Yvonne trekker pusten dypt.
– Så mye kan bli sagt – så mye grusomt skjedde. Mye av det egner seg ikke til å gjenfortelles, sier hun.
Hun har gått en lang reise som menneske. Etter at hun skrev ned alt, har hun følt seg sterk, så sterk at hun nå har anmeldt bestefaren enda en gang.
– Saker som min blir heldigvis ikke lenger foreldet. Denne gangen er jeg ikke redd ham, og jeg engster meg ikke for om min historie kommer ut. Det er sannheten jeg forteller, det var slik det var. Ingen som misbruker barn skal få slippe unna, sier hun rolig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
