Jeg gikk innom jobben en kveld rundt midnatt. Synet som møtte meg på kontoret, var mildt sagt sjokkerende

Marianne og foreldrene hennes flyttet inn i nabohuset vårt sommeren før jeg skulle begynne i andre klasse. Plutselig en dag var hun bare der, på den andre siden av det hvite stakittgjerdet.

Lyse musefletter og et dryss med fregner over oppstoppernesen, nysgjerrige, blå øyne som bare stirret på meg. Det var jeg som måtte si noe først.

– Hei, sa jeg. – Skal vi leke sammen?

Og det gjorde vi. Hele den dagen, og neste dag, og dagen etter det igjen. Hele sommeren hang vi sammen som erteris, og da første skoledag i andre klasse kom, gikk vi hånd i hånd inn i skolegården med like rosa ransler med hoppestrikk og klinkekuler i.

Marianne og jeg var bestevenner gjennom hele skoletiden. Vi var avstandsforelsket i de samme guttene, vi tisket og hvisket og lo sammen.

Etter skoletid gjorde vi lekser sammen. Marianne var god i realfag, mens jeg var flink i språk og historie. Ingen av oss var spesielt gode i gym.

På ungdomsskolen prøvde vi sminke og hårfrisyrer foran speilet, vi fikk våre første kjærester og pleide å smug­røyke bak huset hennes. Etter videregående ville vi begge bli lærere.

Marianne traff Aleksander da vi gikk på lærerskolen. Han var hennes praksisveileder. De forelsket seg og har vært sammen siden. Dermed ble også Aleksander en god venn av meg. Selv har jeg to samboerforhold bak meg, men er for tiden singel.

Marianne jobber i småskolen, og Aleksander er rektor på en ungdomsskole. De har ett barn sammen, Christian, som er tre år.

Han er en nydelig gutt. En solstråle som har en stor plass i hjertet mitt. Første gang jeg så ham, var han bare et par timer gammel, rød og rynkete og bitte liten.

Marianne var så lykkelig, og Aleksander var stolt som en hane. Da Christian ble døpt, var jeg gudmor og minst like stolt som foreldrene. Han har alltid vært en veldig viktig person i livet mitt.

Hele livet har Marianne og jeg vært bestevenninner. Vi har alltid hatt tett og daglig kontakt med hverandre. Inntil nå.

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Jeg ble sjokkert

På den tiden dette skjedde, jobbet jeg som lærer på ungdomsskolen der Aleksander er rektor. Det var bare et vikariat, men jeg trivdes godt med kjekke kolleger og elever.

En kveld jeg var ute og jogget, kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt noen papirer på arbeidspulten min.

Ettersom jeg ikke var langt unna, bestemte jeg meg for å stikke innom skolen for å hente dem, før jeg dro hjem, dusjet og gikk til sengs.

Det var nokså sent, like før midnatt. Skolen lå stille og forlatt, og alle lys var slukket bortsett fra på Aleksanders kontor. Så satt han altså her så sent og arbeidet, tenkte jeg.

Jeg gikk innom arbeidsrommet og hentet papirene mine og gikk bortover korridoren mot rektors kontor. Jeg kunne like gjerne si hei til Aleksander når jeg nå engang var innom.

Jeg knakket lett på døren og gikk inn uten egentlig å vente på noe svar.

– Hallo! kauket jeg muntert, men tidde brått.

Synet som møtte meg der inne, var mildt sagt sjokkerende. Aleksander var sammen med en kvinne, og det var ikke Marianne. Han stirret på meg med et overrasket blikk.

Den sparsomme bekledningen deres gjorde at situasjonen ikke var til å misforstå. Jeg bråsnudde i døren og gikk fort ut, ut av bygningen, ut av skolegården.

Vel hjemme pustet jeg ut. Det var bare én ting som sto i hodet på meg: Jeg var nødt til å fortelle Marianne hva jeg hadde sett. Med skjelvende hender tastet jeg inn nummeret hennes på mobilen min.

Mens jeg ventet på svar, fløy tankene frenetisk gjennom hodet mitt. Hvordan i alle dager skulle jeg ordlegge meg? Hun svarte fort, så jeg fikk ikke lang tid til å tenke meg om.

– Jeg er nødt til å fortelle deg noe, begynte jeg.

Og så bare ramlet ordene ut av meg. Marianne ble selvfølgelig helt ute av seg. Hun var fortvilet, men fremfor alt rasende.

– Jeg er uansett glad for at du oppdaget dette. Hvem vet hvor lenge han har lurt meg på denne råtne måten, gråt hun.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Lei meg

Allerede dagen etter hadde Aleksander flyttet hjem til sine foreldre. Marianne orket ikke å se ham, hun var for sint og såret. Aleksander ble sykmeldt fra rektorjobben, og jeg var glad til. Det var ubehagelig å møte ham.

Marianne fortalte at Aleksander fremsto som en angrende synder og håpet hun ville tilgi ham slik at han kunne flytte tilbake til familien sin.

Men Marianne var ikke nådig. Hun klarte ikke tanken på noensinne å ta på ham igjen, sa hun.

Vi var mye sammen denne tiden. Marianne klaget og gråt og raste ut all sin frustrasjon. Aleksander ble karakterisert som både drittsekk og det som verre var.

Jeg nikket enig. Jeg ville jo støtte Marianne i denne vonde situasjonen.

Et par måneder etter snudde den imidlertid. Stadig oftere var Marianne opptatt når jeg foreslo felles middag eller å gå turer sammen.

Og etter hvert fortalte hun meg at hun og Aleksander hadde blitt venner igjen. De ville forsøke å redde ekteskapet. De hadde tross alt et barn sammen.

Hun hadde tilgitt Aleksander. Hun hadde dessuten aldri sluttet å elske ham, som på sin side forsikret at det kun hadde dreid seg om et engangsfeiltrinn uten noen som helst følelser involvert.

Dermed flyttet Aleksander inn i deres felles hjem igjen, til stor glede for Christian, som ikke helt hadde skjønt hvorfor pappa plutselig bodde hos farmoren. Marianne var også overlykkelig, og jeg var glad på deres vegne.

Men noe var forandret. Marianne sluttet helt å ta kontakt med meg. Hun hadde sjelden tid til å møtes, og jeg fikk lite respons når jeg tok kontakt med henne. Jeg har grunnet mye på hvorfor.

Kanskje hadde jeg vært for enig da hun klaget over Aleksander til meg? Kanskje følte hun det ubehagelig at jeg visste noe om ekteskapet deres som nesten ingen andre visste?

Kanskje var det Aleksander som syntes det var ubehagelig å omgås med meg, eller kanskje hun ikke klarte å stole helt på ham, og helst ville være hjemme sammen med ham for å passe på?

Jeg prøvde å ta det opp med henne, men hun ble sint og avvisende og antydet at feilen var at jeg var misunnelig fordi hun hadde familie, og ikke jeg.

Jeg sa selvsagt at det ikke var tilfelle, at jeg tvert imot var glad på hennes vegne, og glad for at de hadde funnet tilbake til hverandre.

Men det virket ikke som om hun trodde på det. Kanskje er det slik at hun har behov for å plassere de vonde følelsene sine et sted, eller at hun blir minnet om den grusomme meldingen jeg kom med, hver gang hun ser meg?

Uansett er jeg lei meg fordi jeg har mistet min beste venninne. Samtidig mister jeg kontakten med lille Christian.

Marianne venter et nytt barn nå, jeg hørte det fra en kollega. Hun har ikke sagt noe til meg.

Jeg kommer heller ikke til å søke på den ledige stillingen som er utlyst på ungdomsskolen nå, selv om jeg har trivdes så godt der tidligere.

Det blir rett og slett for rart. Jeg føler at jeg uten skyld havnet i en situasjon som ødela både vennskapet med Marianne og gleden på jobben for meg.

Håpet mitt er selvsagt at Marianne også vil savne meg, og ta kontakt når det har gått en tid.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Barna har flyttet ut og vi har ingenting til felles. Hva nå?

Jeg visste at jeg burde ha sagt nei, men jeg ble med ham på hotellrommet