Brevet jeg aldri sendte
Barna har flyttet ut og vi har ingenting til felles. Hva nå?
Du kommer aldri til å klare å endre deg.
Kjære mannen min
Jeg er gift med deg, og likevel sitter jeg her og føler meg ensom.
Det er en slags tomhet i hodet og i kroppen min, og jeg klarer ikke lenger å jage den bort.
Nå skal jeg forsøke å sette ord på hvordan jeg har det i vårt ekteskap, som mot alle odds har vart
i 20 år.
En gang for mange år siden var vi forelsket i hverandre, og det var ingen grenser for hva vi gjorde for den andre. Du var en fantastisk kjæreste, og jeg tror jeg var det for deg.
Da vi fikk barn, var jeg sikker på at vi ville bli to foreldre, som delte på både omsorgen, ansvaret og kjærligheten. Og når jeg tenker tilbake nå, ser jeg at det var på dette tidspunktet min skuffelse begynte.
Den skuffelsen ble gradvis til en gnagende følelse av å stå alene, selv om vi egentlig var to.
Du jobbet så mye, og jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne klage på det, siden du tjente mer enn meg og på den måten bidro i større grad økonomisk.
Så jeg sto alene i det daglige med barna, og selv om jeg savnet at du stilte opp, gjorde jeg jobben mer eller mindre alene, uten å klage.
Det rare er at jeg forsvarte deg hvis familien min sa de syntes at du var lite hjemme. «Jeg synes ikke at alt dette skal være din jobb», sa moren min, og mente at det måtte gå an for deg å prioritere tid med familien. «Han har ikke et valg», sa jeg.
Selvfølgelig hadde du valg. Du kunne ha droppet sykkelturene med kameratene dine, treningen dere la ned fordi dere skulle være «ordentlige menn» og sykle Birken. Du kunne ha droppet de sosiale fiske- og jaktturene.
Når jeg tenker på alt dette, ser jeg at jeg lot deg ha det som plommen i egget, for du hadde en familie å komme hjem til og levde samtidig det frie livet du hadde før du etablerte deg.
Jeg levde og åndet for barna våre i mange år, og det streifet meg ikke engang at jeg kunne forlate deg.
Min hverdag var så travel at jeg hadde lite tid til venninner. De første årene som småbarnsmor ble jeg bedt med på hyggelige venninneting, men jeg kunne ikke si ja fordi du var borte. Jeg hadde ingen barnevakt.
Så mens du opprettholdt vennskap og fikk nye, mistet jeg min omgangskrets. Du og barna var mitt alt. Du var i mitt hode min beste venn, selv om du også var årsaken til at jeg følte meg mer og mer fortapt og alene.
Da barna flyttet ut, innså jeg at du aldri kommer til å endre deg.
Du er en snill og god mann å være sammen med, men vi er nesten aldri sammen, og jeg føler meg alene. Jeg er ensom sammen med deg. Tomheten gnager.
Jeg sier til familien min at jeg har det bra også når du er borte. At jeg ikke er ensom og at jeg trives i mitt eget selskap. Det er ikke sant.
Hver gang du drar av gårde for å dyrke dine interesser, kjenner jeg på et savn etter en annen type samliv, et samliv der man er to om å gjøre og oppleve ting.
«Mamma, kan du ikke invitere noen venninner?», spurte vår datter meg da jeg fylte år nå nylig. Du var borte og barna var opptatt med studier i en annen by. Jeg torde ikke si at jeg ikke lenger har venner å be. De ble borte for mange år siden.
Jeg vet at jeg ikke kan legge all skyld på deg. Sannheten er at jeg aldri har prioritert meg selv, og det var mitt dumme valg. Nå står jeg ved en korsvei, for jeg vet ikke om jeg lenger orker å føle meg ensom og tom.
Jeg drømmer om samhold, fellesskap og det å dele hverdagens gleder med en annen. Når jeg stikker fingeren i jorden, ser jeg at den andre ikke kan bli deg. Du kommer aldri til å klare å endre deg.
Hilsen din kone
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
